Loading
Fredag ble det kjent at Gjenopptakelseskommisjonen gjenåpner dommen i saken mot Philip Manshaus, som i 2020 ble dømt til 21 års forvaring for drap på sin adoptivsøster og for forsøk på terror mot Al-Noor-moskeen i Bærum.
Jeg skal ikke gjøre et forsøk på å utfordre vurderingene verken til Manshaus' behandlende psykiater eller det nye teamet av rettspsykiatrisk sakkyndige. Om det finnes den minste tvil – og det mener en enstemmig kommisjon altså at det gjør – er man nødt til å åpne saken på nytt. Det er bra at saken belyses så grundig som mulig. Rettssikkerheten gjelder alle, også de som har begått forferdelige handlinger.
Nå har kommisjonen sagt sitt, og så får arbeidet gå sin gang. Det skal bli interessant å følge den nye tingrettsbehandlingen etter hvert.
Når dét er sagt, har jeg i mine bøker om høyreekstremisme gjort meg en god del tanker om hvordan slike saker forstås og framstilles, spesielt i strafferetten. Og er det én ting jeg kunne ønske meg nå som saken gjenåpnes, er det at denne beslutningen mottas med sindighet. Ingen er tjent med den samme polariserte debatten som under 22. juli-saken, der flere hevdet at en dom for utilregnelighet ville være det samme som å avskrive terrorens politiske dimensjon.
I bøkene Den norske skyld (2022) som handler om rettssaken mot Philip Manshaus og Brorskapet (2021) om drapet på Benjamin Hermansen drøfter jeg alternative tenkemåter om forholdet mellom politikk og psykologi, ideologi og oppvekst.
På 1990- og 2000-tallet argumenterte flere forskere for at nynazistene ikke primært var ideologisk motivert, men søkte seg inn i miljøet for å få dekket sosiale behov.1
Den holdningen delte rettssystemet også, som fram til drapet på Benjamin Hermansen i 2001 ikke hadde anvendt rasismeparagrafen på høyreekstreme voldsforbrytelser. Ifølge en rapport skrevet av Tor Bach og Henrik Lunde ble dette typisk begrunnet med at de som ble dømt for vold og drap, hadde overfladisk ideologisk kunnskap, eller at motivet var uklart.
Etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya ble dette aktualisert på nytt i diskusjonene om Anders Behring Breiviks tilregnelighet. På den ene siden sto det første teamet med oppnevnte rettspsykiatere, Synne Sørheim og Torgeir Husby, som mente at terroristens begrepsbruk var et uttrykk for «bisarre vrangforestillinger».
På den andre siden sto det andre teamet, Agnar Aspaas og Terje Tørrissen, som konkluderte motsatt: Terroristen var muligens ikke helt mentalt frisk, men han var tilregnelig og handlet helt logisk ut fra sin politiske ideologi.
Det utviklet seg raskt til en betent debatt der avvikernarrativet til Sørheim og Husby fikk støtte av den politiske høyresiden, som ikke ville slås i hartkorn med terroristen, mens forskere, overlevende og personer på den politiske venstresiden pekte på at tankegodset var delt av mange flere enn Breivik.
Som Ali Esbati skriver i boka Etter rosetogene. 22. juli og det farlige hatet, er manifestet
nettopp ikke et produkt av terroristens personlige kreativitet og fantasi, men et
«bibliotek» av utklipp fra et politisk miljø der det skrives bøker og blogginnlegg, og der
tall og påstander, konspirasjonsteorier og nyheter spres og diskuteres i kommentarfelter på sosiale og alternative medier.
Var det noe Breivik viste oss, var det at «den ensomme ulven» hadde en flokk. Debatten avdekket to ting: dels at rettspsykiatri ikke er eksakt vitenskap og at tilregnelighetsvurderinger er et fortolkningspørsmål, dels at det er en tendens til å betrakte psykologi og politikk som gjensidig utelukkende årsaksforklaringer.
Tankegangen synes å være at en vektlegging av det indre sjelslivet er ensbetydende med en avpolitisering av handlingen.
Dette tror jeg er et blindspor. Selv om noe av det vanskeligste å forklare er hvorfor noen
går til det drastiske skrittet å omsette en politisk ide til voldelig handling, og at de ved å
gjøre dette skiller seg markant fra flertallet, er jo selv det sykeste menneskesinnet formet av verden rundt. I ideologien finner de et anker, i deres indre transformeres den til et militant kall.
Et fokus på oppvekst må ikke innebære at betydningen av ideologi opphører. Kan man ikke tenke seg at en bestemt type oppvekst kan skape en psykologisk personlighetsstruktur som i sin tur gjør et menneske mer mottakelig for autoritære ideer og ekstreme miljøer?2
Om det er slik, vil det være en praktisk og politisk oppgave å motvirke onde handlinger
ved å gi mennesker et trygt liv og ved å ta ansvar for det offentlige ordskiftet. Populister
av alle politiske legninger har til alle tider utnyttet folks frykt og brukt en polariserende
retorikk til å appellere til folks mest primitive instinkter. Gir vi plass til slik retorikk, bærer mange av oss i noen grad den politiske skylden for de destruktive konsekvensene.
Når det gjelder Philip Manshaus helt spesifikt, endres ikke betydningen av det han gjorde, av om glidningen inn i det ekstreme har opphav i traumene etter morens selvmord i barndommen og det han i rettssaken beskrev som en tiltakende følelse av ensomhet og mangel på mening i livet. Betydningen av terroren og drapet er først og fremst politisk.
Hadde Johanne Zhangjia Ihle-Hansen vært hvit, ville hun neppe blitt drept. Hadde ikke
islamofobien eksistert i samfunnet som formet ham, ville ikke Al-Noor-moskeen blitt pekt ut som mål.
Selv om en domstol skulle komme frem til at Philip Manshaus ikke var strafferettslig
tilregnelig og må sone i psykiatrisk helsevern, trenger en ny dom ikke å utfordre det
faktum at terroristen også var politisk motivert. I alle andre diskursive sfærer enn i
strafferetten, er det mulig å tenke seg et både-og.
Det er de sfærene de fleste av oss ferdes i til daglig, og der debatten og forebyggingsarbeidet både kan og skal fortsette – men med utgangspunkt i langt mer nyanserte fenomenforståelser enn strafferetten kan tilby.
Les mer:
