Loading
For seks måneder siden forekom en ordveksling i delstatsparlamentet i Sachsen-Anhalt som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. De folkevalgte diskuterte et lovforslag som ville gjøre det vanskeligere å avvikle demokratiet i delstaten.
Falko Grube fra det sosialdemokratiske partiet tok ordet og vendte seg mot partiet Alternativ for Tyskland (AfD).
– Drømmene deres vil ikke bære frukter. Dere vil heller ikke få over 40 prosents oppslutning. Dere vil ikke ha flertall til å avskaffe dette.
Så ble han avbrutt av en AfD-mann som skrek:
– Vi trenger bare å vinne én gang! Dere må vinne hver gang!
Og vinne gjør de. I høstens tre delstatsvalg har partiet levert sterke resultater, men det er bare i Sachsen-Anhalt det ser ut til at de vil få regjeringsmakt. På nasjonale målinger har AfD vært klart største parti siden april.
Når jeg snakker med nordmenn om AfD, hører jeg ofte uttalelser som at «velgerne må få være med å bestemme», eller «det er jo ikke demokratisk å holde dem unna makten». Da lurer jeg på om man ikke har forstått hvor farlige de er.
Dette er partiet som Marine Le Pen, frontfigur i det franske ytre høyre-partiet Nasjonal samling, ikke vil ta bilde med fordi de er for gammel-nazi for henne. Det er partiet hvis tilhengere roper "Sieg Sieg Sieg", og som går til valg på å deportere millioner av tyskere fordi de har feil bakgrunn og hudfarge. En ting er politikken AfD sier høyt at de vil ha. Den er ille nok.
Men mange mistenker i tillegg at partiet vil bli verre når de kommer i posisjon. Denne dynamikken kjenner Tyskland fra historien. Hitlers legalitetstaktikk bygget på å love befolkningen at de ville opptre innenfor loven, og komme til makt gjennom demokratiske valg.
Under rettssaken mot tre offiserer som planla å opprette nasjonalsosialistiske celler i Reichswehr, det daværende tyske forsvaret, bedyret Hitler i sitt vitnemål at partiet ville opptre innenfor lovens grenser. I samme tale sa han at når hans parti NSDAP fikk makten.
Når AfD i dag vil gjennomføre «lovmessig» remigrasjon, eller når politikeren Hans-Thomas Tillschneider at «når vi har en regjering som fører krig mot oss, så fører vi krig mot denne regjeringen», er fristelsen stor til å trekke historiske paralleller. Med retorikken de fører mot den politiske eliten som løgnaktige, korrupte kaderpartier, bereder de grunnen for å «ta saken i egne hender».
Et tegn på at mange er bekymret, er at boken Deutschland 2033 av journalisten Justus Bender er blitt en bestselger du kan kjøpe på kiosken.
Bender skriver fram et scenario der AfD i 2033 danner regjering med kristen-demokratiske CDU som støtteparti. Bender argumenterer for at vi må balansere mellom å lære av historien, og å ikke henfalle til å tenke at AfD er spøkelset etter Hitlers NSDAP.
Nei, AfD kommer ikke i 2033 til å innvadere Polen, trigge en verdenskrig og planlegge et folkemord på jøder, sinti, roma og homofile. Men det kan hende AfD gradvis vil avskaffe demokratiet etter modell fra Orbans Ungarn, gjennomføre rettstridige massedeportasjoner av tyske statsborgere med etnisk bakgrunn fra land med muslimsk majoritetsbefolkning og rettsforfølge politiske motstandere.
Vi må lære av historien samtidig som vi forholder oss til det medielandskapet, den fremmedfrykten og det høyreekstreme partiet vi har å hanskes med i dag. Og det er denne nye trusselen i AfD tyskerne nå nok en gang spør seg om de kan og eventuelt bør forby.
Det er nemlig anledning i tysk lovgivning til at den føderale grunnlovsdomstolen kan forby partier hvis de vurderer dem som forfatningsfiendtlige. Da den tyske grunnloven ble skrevet etter krigen, ble den skrevet for å forsvare seg selv, og en fri og demokratisk grunnordning. Det kalles «Wehrhafte Demokratie», altså selvforsvarende demokrati.
Forbundsdagen, forbundsrådet og forbundsregjeringen kan levere en søknad om en vurdering av forbudsspørsmålet hos høyesterett.
Partier regnes som forfatningsfiendtlige dersom de:
Med dagens rettspraksis holder det ikke i seg selv å spre forfatningsfiendtlige holdninger. Partiet er nødt til å innta en aktiv, aggressiv kampholdning, og utgjøre en reell trussel for demokratiet.
Tidligere har man i forbundsrepublikken Tyskland forbudt to partier. I 1952 forbød man et nasjonalsosialistisk parti, og i 1956 det kommunistiske partiet.
I 2017 avgjorde grunnlovsdomstolen at det høyreekstreme partiet NPD var forfatningsfiendtlig. Likevel forbød ikke domstolen partiet, fordi den vurderte at det var urealistisk at partiet ville lykkes i sine forfatningsfiendtlige ambisjoner. De var for små. Det har tidligere også vært påstått om AfD. Nå argumenterer mange med at de er for store og for populære for et forbud. Vi har med andre ord å gjøre med en hårfin balanse.
Må et parti for eksempel si høyt at det vil avskaffe demokratiet for å regnes som forfatningsfiendtlig? Eller holder det å gå til valg på en politikk som i sin konsekvens vil bryte med grunnleggende menneskerettigheter?
AfD er ikke dumme. De innrømmer ikke å være et høyreekstremt parti. AfD har derfor balansert på en knivsegg i katt og mus-lek med det tyske forfatningsvernet, som tilsvarer norske PST.
AfD legger ned grupperinger når disse vurderes som høyreekstreme, før de samme menneskene dukker opp i nye nettverk under nye navn.
Listen over høyreekstreme uttalelser er blitt så lang at det tyske forfatningsvernet i 2025 klassifiserte hele partiorganisasjonen til AfD som “sikkert høyreekstrem”. Grunnen er partiets syn på hvem som hører til «folket».
Konkret anerkjenner ikke AfD for eksempel tyske statsborgere med migrasjonsbakgrunn fra muslimskpregede land som likeverdige medlemmer av det AfD vurderer som et etnisk definert tysk folk, beskrev forfatningsvernet i
Avgjørelsen bygger på en over som inneholder dokumentasjon på høyreekstreme holdninger fra partiets tillitsvalgte. AfD valgte ikke overraskende å klage på denne avgjørelsen, og fikk en viktig delseier da en domstol i Köln bestemte at forfatningsvernet inntil videre ikke kan kalle AfD for sikkert høyreekstrem. Det la også en demper på troen på at en eventuell forbudsprosess vil føre fram.
Likevel er det fortsatt mange som ønsker et forbud. Tidligere i år leverte en gruppe jurister fra gruppen Gesellschaft für Freiheitsrechte et rettslig utredningsarbeid som konkluderte med at en forbudsprosess sannsynligvis vil føre fram. Det inspirerte over 1000 jurister til å be regjeringen ta grep. De mener AfD utgjør en «alvorlig trussel» for demokratiet, og argumenterer med at et forbud vil kunne redde demokratiet fra AfD.
Hovedargumentet er at et forbud kan stoppe partiet fra å stille til valg. Sekundært kan en rettsprosess svekke partiorganisasjonen.
Selv om prosessen mot NPD i sin tid ikke førte til et forbud, var det en belastning for partiorganisasjonen som svekket den og bandt opp ressurser. Håpet er at en forbudsprosess mot AfD kan bremse normaliseringen av partiet og få en kjølende effekt på donasjoner og medlemskap.
De som vil ha et forbud, mener det er viktigere å verne om rettsstaten og demokratiet med hensyn til minoriteter, ytringsfrihet og trosfrihet, enn å verne om flertallets rett til å innføre et illiberalt demokrati. Det er et godt argument.
I Tyskland er det umulig å føre disse samtalene uten at vi spør oss hva man kunne og burde gjort på 30-tallet. Tyskerne vet at svaret på spørsmålet «hvor ille kan det bli?» er «skikkelig ille». Derfor er mange også villige til å bruke alle tilgjengelige virkemidler for å stanse ytre høyre.
Men, de er i mindretall. viser at flertallet av tyskerne er mot et forbud. Og også disse har gode argumenter. For vi kan ikke forby alt vi ikke liker, og hvor skal terskelen gå? Med mindre det er sikkert at de er farlige for demokratiet, må tvilen komme dem til gode.
Og selv om jeg er lei av nordmenns naive inngang, så stemmer det at AfDs velgere har like stor rett som oss andre til å få sin stemme hørt. Disse velgerne har lite tillit til demokratiet, og føler seg urettmessig nazistemplet av det politiske sentrum. Et forbud mot AfD vil kunne styrke partiets offerfortelling om korrupte elitepartier som vil kvitte seg med en folkelig konkurrent.
I dag holder trusselen om en forbudsprosess AfD i en viss grad i tømmene. Partiet har som ringer rundt til lokale tillitsvalgte og veileder dem i hva de kan si innenfor loven. Skulle det innledes en forbudsprosess som kantrer, kan det gi partiet et stempel som lovlig og carte blanche for radikalisering inn i himmelen.
Det er en gordisk knute. Forbyr du partiet, kan det gi en fremmedgjøring og polarisering i samfunnet som kan slå tilbake i neste omgang med dobbel kraft. Samtidig kan det hende dette er siste sjanse til å stanse et farlig høyreekstremt parti fra å sende mine tyske venner med innvandrerbakgrunn ut av landet.
Når jeg spør familie og venner i Tyskland hva de mener om et forbud, svarer de tvilende og rådvillt. «Du kan ikke forby vekk det underliggende problemet», får jeg ofte til svar. Sannsynligvis er den eneste virkelig farbare veien på sikt å vinne velgerne tilbake med god styring og mer emosjonelt tilfredsstillende politisk kommunikasjon. Det er også holdningen til kansler Friedrich Merz (CDU).
Etter valget i Sachsen-Anhalt uttalte Merz blant annet at han «er og blir skeptisk til om en sånn prosess kan vinne fram». Han hadde nok håpet at kraftig reduserte asylankomsttall ville svekke AfD til egen fordel, men det ser ikke ut til å ha fungert. Folk stemmer som kjent på originalen.
En tredje vei kan være å forby deler av partiet. En uke før valget i Sachsen-Anhalt tok den populære forsvarsministeren Boris Pistorius (SPD) og ministerpresident i delstaten Baden-Württemberg Cem Özdemir (Bündnis 90/Die Grünen) til orde for et forbud mot AfD i delstater der partilaget representerer en rasistisk politikk.
En annen vri fra tidligere finansminister Per Steinbrück (SPD) er å frata høyreekstreme enkeltpolitikere retten til å stille til valg. Disse mildere tiltakene kan være testballonger for et nasjonalt AfD-forbud, hvis de lykkes. Samtidig stammer mange av ytringene som skal underbygge at hele AfD er forfatningsfiendtlig fra nettopp disse mest ekstreme politikerne og lokallagene.
Hva oppnår man med å forby bare dem, annet enn å gjøre AfD en tjeneste? AfD-politiker og co vil kunne fortsette agitasjonen sin som martyrer på TikTok, mens AfD seiler videre uten sin ekstremistiske akilleshæl, med stø kurs mot regjeringskontorene.
Maja Wallstein fra SPD var en av de folkevalgte i forbundsdagen som i 2024 forsøkte å få flertall for å innlede en forbudsprosess.
– Dersom AfD skulle komme til makten i en delstat, ville det ikke lenger være mulig å forby AfD, sa hun til Der Spiegel den gangen.
Om hun hadde rett, vil vi kanskje få svaret på nå. Historien viser at det kan være fatalt å slippe ekstreme partier til makten. Som AfD-mannen i delstatsforsamlingen i Sachsen-Anhalt presist formulerte det, så trenger de kanskje bare å vinne én gang.
