OM SKRIBENTEN: Historiker Kjetil Braut Simonsen er fagleder og forsker ved Jødisk museum i Oslo. Han er forfatter av boken «I skyggen av holocaust. Antisemittisme i norsk historie 1945–2023».

Den antijødiske volden som foregikk i det nazistiske Tyskland natt til 10. november 1938, danner et viktig vendepunkt i antisemittismens lange og komplekse historie. I løpet av denne natten iverksatte medlemmer av nazipartiet (NSDAP), SA, SS og andre nazistiske organisasjoner en massiv terrorkampanje rettet mot den jødiske minoriteten. Butikkvinduer ble knust, forretninger ble plyndret og synagoger ble brent. Personer som ble definert som jøder, ble ydmyket, mishandlet og i mange tilfeller drept. Det offisielle dødstallet ble i ettertid fastslått til 91, men det reelle tallet var betydelig høyere. Dessuten ble 25 000–30 000 jøder mellom 16 og 80 år arrestert og fraktet til konsentrasjonsleirene Dachau, Buchenwald og Sachsenhausen. Flere hundre av dem døde i løpet av de påfølgende ukene. 

Hva var egentlig Novemberpogromen, hvordan kan den plasseres i historien og hvilke lærdommer kan vi trekke av den? Her har det forekommet enkelte feilslutninger og forenklinger. 

Novemberpogromen var for det første ikke starten på Hitler-Tysklands forfølgelser av jødene. Hitler og NSDAP forfektet helt fra partigrunnleggelsen i 1920-årene et ytterliggående antisemittisk og rasistisk verdensbilde, hvor historien og politikken ble oppfattet som en «rasemessig» eksistenskamp mellom «jøden» og «germaneren». Jødene ble her oppfattet både som parasitter på «den tyske folkekroppen» og som mektige konspiratører som arbeidet for å erobre verdensherredømme. Bolsjevikrevolusjonen i Russland, det tyske krigsnederlaget under første verdenskrig, etterkrigstidens økonomiske kriser, «nedbrytende» kulturfenomener og kapitalismen, liberalismen og kommunismen ble alle hevdet å inngå i et verdensomspennende jødisk komplott. Disse tankene var verken nye eller originale: Myten om at det fantes en jødisk verdenskonspirasjon hadde dypest sett røtter i kristen antijødisk tenkning, og den ble et viktig ideologisk element i den moderne, politiske antisemittismen som vokste frem i siste del av 1800-årene. 

Et viktig trekk ved den nasjonalsosialistiske antisemittismen var samtidig at partiet i større grad enn mange tidligere antisemittiske partier og forbund vektla betydningen av (voldelig) politisk handling og massemobilisering. Nasjonalsosialistene arbeidet for å skape en ny politisk orden basert på et «rasebasert folkefellesskap», og et ufravikelig premiss i denne konteksten var at jøder og andre grupper som ble oppfattet som laverestående og «rasefremmede», skulle renskes ut.  

Hitlers maktovertakelse i 1933 ledet da også raskt til antisemittiske tiltak – lenge før voldsaksjonene i 1938. Initiativene kom både ovenfra og nedenfra – fra regimets sentrale instanser og fra nasjonalsosialistiske aktivister på grasrotplan. Generelt ble politikken radikalisert gjennom flere mobiliseringsbølger, som samlet sett førte til at jødene i større og større grad ble ekskludert fra det tyske samfunnet – rettslig, sosialt og økonomisk. Dynamikken foregikk gjerne etter følgende mønster: Lokale og regionale grener av den nazistiske bevegelsen gjennomførte voldshandlinger og andre ekskluderende fremstøt på lokalt nivå. Sentralinstansene besvarte deretter handlingene ved å innføre nye diskriminerende lover og forordninger, formelt for å «gjenopprette lov og orden». 

Den første antisemittiske bølgen foregikk i forbindelse med maktovertakelsen i 1933. En andre bølge oppstod i 1935 og ga seg blant annet utslag i de såkalte Nürnberglovene, som forbød ekteskap mellom jøder og ikke-jøder og formelt reduserte jøder til annenrangs samfunnsborgere. Novemberpogromen i 1938 sprang ut av en tredje mobiliseringsbølge. Etter annekteringen av Østerrike i mars 1938 utførte nasjonalsosialistiske aktivister, særlig i Wien, antisemittiske aksjoner i form av overgrep og ekspropriasjon av jødisk eiendom. Våren 1938 fant det sted voldelige angrep på jøder også i flere områder innenfor det «gamle» Tysklands grenser. Selv om attentatet på Ernst vom Rath 7. november ga et påskudd til det som skulle bli Novemberpogromen, hadde den antijødiske mobiliseringen på dette tidspunktet allerede foregått i lengre tid.

For det andre var Novemberpogromen heller ikke det definitive startskuddet for Holocaust, slik det noen ganger også blir hevdet: Voldshandlingene markerer først og fremst kulminasjonen av den antijødiske forfølgelsespolitikken før andre verdenskrig. Et nytt og minst like avgjørende vendepunkt i denne politikken kom med overfallet på Polen 1. september 1939. I månedene etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 gled forfølgelsespolitikken over i en utvetydig folkemordspolitikk. Krigsutbruddet og ikke minst felttoget i øst var i denne konteksten et viktigere vannskille enn Novemberpogromen. 

For det tredje var Novemberpogromen ikke et utslag av et spontant folkelig raseri mot jødene, selv om nazistene ønsket at det skulle se slik ut. Det var en velorkestrert voldsaksjon som var iscenesatt av den øverste naziledelsen (Goebbels med Hitlers velsignelse), og den ble i all hovedsak utført av nasjonalsosialistiske partiaktivister på lokalt og regionalt plan. Mange steder gikk aktivistene faktisk sivilt kledd for slik å unngå at voldshandlingene ble koplet direkte opp mot partiet og nazistaten. Novemberpogromen var i realiteten en statlig terrorhandling, men den viste også at naziledelsen kunne gjennomføre slike aksjoner uten at den tyske befolkningen reagerte med masseprotester. 

Hendelsene 9.–10. november 1938 er derfor først og fremst en påminnelse om de skjebnesvangre konsekvensene som kan oppstå når politiske bevegelser som demoniserer og dehumaniserer Den Andre, erobrer politisk makt og innflytelse. Historien viser også at slike regimer kan forskyve normene for hva som blir ansett som normale, akseptable, nødvendige og mulige handlinger overfor andre mennesker i et forbløffende tempo – med dødelige konsekvenser for dem som blir plassert på utsiden.