Loading
2020 ble et radikalt annerledes og nesten uvirkelig år. Merkelig, mørkt og tidvis miserabelt. Vi tror vi gleder oss like mye som deg til å sette en stor, svart strek over det hele - men først skal vi prøve å sette det i perspektiv.
Til det har vi fått med oss et knippe knallfine gjesteskribenter (og én bedriftsintern redaktør), som på hver sin dag, på hver sin måte, bidrar med innsikt og ulike innfallsvinkler: Thina Saltvedt, Preben Aavitsland, Harald S. Klungtveit, Asbjørn Slettemark, Penelope Lea.
Harald S. Klungtveit | Redaktør, Filter Nyheter
Da videoen fra hjelmkameraet til Philip Manshaus, som han ikke engang klarte å strømme på nettet, ble vist fram under rettssaken i vår, var den minst like patetisk som skremmende. Det eneste Manshaus klarte å skyte i al-Noor-moskeen var en inngangsdør.
Den påfølgende, spinkle gaulingen fra bærumsmannen som ligger på gulvet i mange minutter og får bank av de aldrende muslimene han skulle drepe, var veldig langt unna opptaket fra det høyreekstreme Christchurch-angrepet som han drømte om å overgå på norsk jord. Samtidig var det altså bare et litt annet tidspunkt eller litt mindre heltemot fra ofrene som skulle til før historien ble en helt annen.
«Trusselen fra høyreekstremisme i Norge utviklet seg i negativ retning i løpet av 2019, og har foreløpig resultert i ett terrorangrep», skrev PST i sin trusselvurdering for 2020. Sikkerhetstjenesten slo fast at det er «like sannsynlig at en terrorhandling vil utføres av høyreekstremister som av ekstreme islamister».
Noen måneder senere ga rettssaken mot Philip Manshaus en bedre forståelse av det knusktørre politispråket.
Fordi han mislyktes med alt unntatt det rasistiske drapet på sin egen søster, var han i Asker og Bærum tingrett «all dressed up with nowhere to go», og forsøkene på å holde taler som skulle gi gjenklang i høyreekstreme miljøer verden over ble verken kringkastet eller lyttet til.
«Tiltalte fremholdt at også muslimer har en intensjon om global dominans, og hvor de har vist at de kan bruke vold. Han frykter derfor at europeere vil bli minoriteter i eget hjemland», heter det i dommen om Manshaus’ begrunnelse for målet.
«Manshaus mener at Europa er under angrep fra mennesker med annen etnisk bakgrunn, kultur og religion enn den han selv har. Han har forklart at motivasjonen for de straffbare handlingene var å verne «den hvite rases» fremtidige generasjoner, som han mener står på randen av utryddelse som følge av innvandring og lave fødselstall».
En gang i løpet av 2019, etter en toårsperiode med nettsurfing på alt fra vagt høyreradikale selvhjelpsguruer og Donald Trump til holocaustfornektelse og Anders Behring Breivik, ble Manshaus nazist og var på et langt og vellykket «jobbintervju» i Den nordiske motstandsbevegelsen. «De siste månedene gjennomgikk han også en religiøs prosess, hvor han fant en personlig forankring i konservativ kristendom», heter det i dommen fra Asker og Bærum tingrett. I stedet ende han opp med et «kall» da han leste manifestet til gjerningsmannen bak massakren på 50 muslimer på New Zealand tidligere på året.
Den kanskje viktigste lærdommen fra Manshaus-saken er hvor raskt en radikalisering – fra ubehagelige synspunkter til en akutt trang til terror – kan skje, og ikke minst hvor vilkårlig og dermed påvirkelig prosessen kan være.
Det er mange i Norge som burde tatt innover seg hva som kunne ha skjedd – både i positiv og bekmørk retning.
Manshaus’ ugjerninger ble fulgt av en kort og ryddig rettssak – og en evaluering av PST og politiet med alvorlig, men nyansert kritikk som ikke gjorde karrieren utrygg for noen, siden polititoppene hadde byttet stoler i mellomtiden.
Det er ikke tenkelig at dette hadde vært slutten på saken om tilfeldighetene hadde vært på terroristens side. Da ville vi i dag snakket om en krise for Solberg-regjeringen med høringer om hva den egentlig har gjort for å forebygge og etterforske høyreekstremisme etter alle 22. juli-evalueringene. Internasjonalt ville Norge i lang tid framover blitt sett på som landet der det går mindre enn ti år mellom hvert høyreekstreme massedrap. Oppgjøret i samfunnet ville vært monumentalt, og de norske samfunnsdebattantene som i år har vært mer opptatt av å raljere med antirasister enn av antirasisme, måtte ha snudd kappen etter vinden.
I stedet fikk vi en situasjon der høyreradikale politikere i Norge fortsatte å flørte med det rasistiske tankegodset ekstremismen er tuftet på, og en regjering som i 2020 pumpet nye millioner fra statsbudsjettet inn i det muslimfiendtlige økosystemet på nettet.
To dager etter Manshaus’ angrep i fjor forklarte PST til Filter Nyheter hvordan aggresjonsnivået i kommentarfelt og høyreradikale forum skaper problemer for sikkerhetstjenestens jakt på terrorister:
– Vi har sett i det siste at man innenfor lovlig debatt om innvandringsspørsmål bruker en veldig sterk og tøff retorikk. Det er nok med på å senke terskelen på å gå hakket videre og å dra den enda litt lengre. Om noen tenker at de skal toppe det man ser hele tiden i disse debattene – da må man dra det ganske langt. (…) Det er åpenbart veldig krevende å vurdere hvem som først og fremst er «tastaturkrigere» på nett og hvem som er villig til å faktisk skride til verket og begå handlinger, sa seksjonsleder Arne Christian Haugstøyl.
Den svenske sikkerhetstjenesten Säpo beskrev det som at «en fremmedfiendtlig og radikalnasjonalistisk idéstrømning har økt i samfunnet». «At hvit makt-miljøet og det løsere fremmedfiendtlige miljøet nærmer seg hverandre kan bli en drivkraft for personer til å begå fremmedfiendtlig motiverte forbrytelser. En slik utvikling må følges nøye».
Det har de helt rett i – og situasjonen ble ikke bedre i løpet av 2020. Det burde få langt større oppmerksomhet at det i Norge og Norden forøvrig finnes så mange aggressive rasister og muslimhatere med hang til borgerkrigsretorikk at terrorister kan gjemme seg ganske ubesværet blant dem.
