Loading
I Oslo tingrett skal tre dommere avgjøre om Philip Manshaus var tilregnelig da han begikk drap og terror den 10. august 2019. Statsviter Anders Ravik Jupskås fra Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) ved Universitetet i Oslo er invitert av aktoratet som uavhengig sakkyndig.
C-Rex-forskeren skulle forklare retten hva forskningen har avdekket om sammenhengen mellom høyreekstremisme og religion, hva som kjennetegner radikalisering – særlig på nett – og ikke minst rettens kjernespørsmål: sammenhengen mellom ekstremisme og psykisk sykdom.
I løpet av Manshaus' to rettssaker er det oppnevnt totalt fem rettspsykiatrisk sakkyndige for å vurdere om han var tilregnelig eller ikke.
De tre som ble oppnevnt i 2019 fant enstemmig at han var tilregnelig ved gjerningstidspunktet, mens de to som ble oppnevnt etter at han fikk en akutt psykoselidelse i 2023, mener at han ved terrorangrepet i 2019 var i psykose – og altså ikke er strafferettslig tilregnelig.
– Han er ikke en stereotypisk soloterrorist. Han kommer ikke fra lavere sosioøkonomiske forhold. Han har ikke, så vidt vi vet, ubehagelige opplevelser av å være sammen med folk fra en annen rase, og han har ikke levd i utenforskap. Det er bare dette med psykisk sykdom som står ut for oss, begrunnet sakkyndig psykologspesialist Tale Gjertine Bjørgen i Oslo tingrett. Hun mener Manshaus var utilregnelig den 10. august 2019.
Én av årsakene til at de to sakkyndige Tor Ketil Larsen og Tale Gjertine Bjørgen vurderer Manshaus som utilregnelig, er at de oppfatter det som at han hadde sin helt egen tolkning av å koble sammen høyreekstreme ideer med kristendom.
I sin frie forklaring forteller Manshaus om hvordan han på et tidspunkt opplevde at høyreekstrem ideologi smeltet sammen med en kristen tolkning av Bibelen.
– Det høres rart ut. Jeg har sagt at jeg hadde alle disse ideene om nazisme, hyllester av Hitler og Tyskland og de greiene der. Man skulle ikke tro at det var forenlig med kristne verdier og nestekjærlighet. Jeg ble litt sånn at jeg leste desperat for å klare å rettferdiggjøre hvordan jeg hadde disse tankene, men samtidig et kristent livssyn også.
Manshaus ble religiøs fra omkring januar 2019, og på denne tiden så medelever på folkehøgskolen ham stadig bærende på en lommebibel. Etter dette deltok han på enkelte samlinger med den konservative læstadianske menigheten, som hadde bedehus i nærheten av folkehøgskolen han gikk på i Fosen og i Oslo. Han skal ha uttalt at den vanlige kirken ikke er «kristen nok». I dommen fra Asker og Bærum tingrett heter det at 21-åringen fant en «forankring av moralfilosofi i konservativ kristendom».
Manshaus forteller i retten at han lette desperat for å finne utsagn i Bibelen som bekreftet hans verdenssyn, men at han «sleit» med dette. Han skal ha vært redd for at kristendom og nazisme ikke passet sammen.
I søkeloggen på pc-en fant politiet at han hadde søkt etter setninger som: «bible verse against race mixing» og «Deus Vult» – som betyr «Gud vil det».
– Jeg husker at jeg sitter på rommet mitt og leser en passasje i Bibelen. Den sier noe diffust som «vokt deg for fremmede folkeslag» – et eller annet sånt – hvor du spiller på at Israel og jødene skal passe på, så du ikke faller fra gudstro. Men når jeg leste det så tolket jeg det i en helt annen retning, og jeg opplevde det som veldig intenst på det tidspunktet. Jeg fikk fornemmelsen av at jeg visste noe ingen andre visste. At «du har fått denne kunnskapen, du har blitt åpenbart». Jeg tenkte at det var et veldig stort ansvar, men også veldig ensomt.
Senere i rettssaken forklarer Manshaus at han leste passasjer i Det gamle testamentet og tolket det som at Guds utvalgte folk ikke kunne være jødene, fordi dette sto i kontrast med den høyreekstreme ideologien. Han så på det som at det måtte være «den hvite rasen» som var «utvalgt». En ny opplysning fra politiet i Manshaus' nye rettssak er at han i april 2019 søkte etter bøker om «det utvalgte folk, om jødene og deres løgner».
Psykiater Larsen mener at tiltaltes tanker om å koble sammen religion og høyreekstremisme avviker fra andre med samme ideologi.
– Verken i den religiøse tenkningen eller i den politiske tenkningen faller han godt inn i rammen. Han faller ut av rammen for Det læstadianske miljøet, det er ikke en religion som har tanker om å utrydde jøder, sier Larsen i retten.
Ifølge Larsen skiller Manshaus' tolkning av kristendommen seg vesentlig fra det som skjer når noen blir religiøst frelst:
– Han faller mer inn i den rasistiske formen, men han sliter med at han i tillegg ikke bare skal ha en sånn «Gud og med oss»-tenkning, men at han faktisk forsøker å integrere noe av dette religiøse. Det framsto som idiosynkratisk.
Larsen og Bjørgen mener Manshaus lider av en schizoaffektiv lidelse – som er en psykisk sykdom karakterisert ved tilbakevendende episoder med humørsvingninger og psykose.
Symptomene på denne lidelsen starter vanligvis i tidlig voksenalder, ofte mellom 16 og 30 år.
Men hva sier forskningen om sammenhengen mellom høyreekstremisme og religion?
De fleste studier innen dette feltet er knyttet til nazismen i en historisk kontekst og på ytterliggående grupperinger i USA.
C-Rex-forsker Jupskås forteller at flere høyreekstremister bruker religion som et verktøy for å skille ut dem som tilhører deres egne etniske og nasjonale grupper, fra dem som ikke tilhører denne.
– For eksempel brukes kristendom i USA og deler av Europa for å definere nasjonal identitet. Hvor særlig muslimer, men også andre minoriteter, blir framstilt som fremmede eller trusler, sier statsviteren.
Ofte tolker høyreekstreme personer religiøse tekster eller tradisjoner ganske selektivt for å tjene sine politiske mål. Deres «versjon» av religionen fokuserer ofte mer på identitet og symbolikk, enn ekte tro, forklarer han.
– Vi vet at noen ekstremister deltar helt minimalt i faktiske religiøse ritualer, men til tross for det fortsatt identifiserer seg sterkt med en bestemt religion som en del av sitt nasjonalistiske eller etniske identitet.
Ifølge Jupskås henter høyreekstreme bevegelser ofte inspirasjon fra religiøse myter eller historiske narrativer – som korstogene – for å bygge fortellinger om offerrolle, tilbakegang eller behovet for en gjenoppvåkning. Til en viss grad gjelder dette også bruken av vold, fordi det kan tolkes som at «det var slik kampene ble vunnet tidligere, ergo må vi gjøre det igjen».
– Religionen kan fremme ideer om kulturell og rasebasert renhet. Den kan ramme inn nasjonalismen i eksplisitte religiøse termer, som begrepet om en «kristen nasjon».
Jupskås forteller at religion – i flere tilfeller – kan brukes for å legitimere vold i høyreekstreme bevegelser.
– Angrep på synagoger, moskeer og abortklinikker blir noen ganger rammet inn i religiøse termer, selv om de grunnleggende årsakene kanskje heller er politisk ekstremisme. Et eksempel er 22. juli-terroristen, hvor Bibelen fungerte som et legitimerende verktøy, som gjorde volden til et forsvar for et kristent Europa. Et motiverende instrument, hvor Gud blir framstilt som en medkjemper. Et annet eksempel er fra California for noen år tilbake, hvor terroristen som angrep en synagoge, var veldig opptatt av at det var jødene som hadde drept Jesus.
Religionen kan bidra til å bygge opp ideologiske begrunnelser, oppsummerer forskeren:
– Religion kan påvirke politiske allianser og brukes som et verktøy for eksklusjon og vold. Men samtidig varierer det i veldig stor grad hvorvidt religion faktisk praktiseres, eller bare påberopes symbolsk blant høyreekstreme grupper.
Jupskås er også bedt om å forklare generelt rundt rettssakens kjernespørsmål – om Philip Manshaus var radikalisert eller psykisk syk.
Han påpeker at såkalte «enslige aktører» – et omdiskutert begrep for å beskrive personer som begår terror alene – viser en høyere forekomst av såkalt mental uhelse sammenliknet med gruppeterrorister.
En studie Jupskås trekker fram antydet at det var av mental uhelse blant enslige aktører sammenliknet med gruppeterrorister. Samtidig viser C-Rex’ dokumentasjon at nesten alle som er drept i høyreekstrem vold de siste årene, er blitt drept av enkeltpersoner.
Ifølge Jupskås er mentale helseproblemer særlig vanlig hos en bestemt type enslige aktører, nemlig dem som kan beskrives som «lettpåvirkelige».
– Disse lettpåvirkelige individene ser ut til å radikaliseres raskt, på grunn av en psykiatrisk lidelse som gjør dem kognitivt sårbare for miljøpåvirkning. Dette i motsetning til andre enslige aktører, som enten trigges av krevende livssituasjoner, har et omfattende kriminelt rulleblad, eller i liten grad preges av noen form for risikofaktorer over hodet.
Ifølge Jupskås bør man likevel være forsiktig med å tolke sammenhengen mellom mental helse og radikalisering, ettersom forskningsfeltet bygger på få solide studier og mange metodiske svakheter.
I retten utdyper han at depressive symptomer kan øke risikoen for holdningsmessig radikalisering, og at allerede radikaliserte personer oftere har psykiske problemer – blant annet personlighetsforstyrrelser, vrangforestillinger, depresjon og selvmordstanker. Når det gjelder dem som faktisk begår terrorhandlinger, har de ifølge ham ikke høyere forekomst av psykiske lidelser enn resten av befolkningen – nivået kan til og med være lavere enn hos andre voldelige kriminelle. Han peker samtidig på at enkelte diagnoser, særlig schizofreni og autisme, kan være noe mer utbredt blant voldelige ekstremister, men også her er forskningen for usikker til å trekke sikre konklusjoner.
– Mentale helseproblemer er i beste fall en bakgrunnsfaktor som i samspill med andre faktorer kan – og jeg understreker kan – snarere enn vil, bidra til å øke risikoen for å begå terror. Men det kan se ut som den spiller en større rolle for noen typer bestemte typer enslige aktører, inkludert flere av dem som har begått eller forsøkt å begå høyreekstreme terrorangrep de siste årene.
– Det er uansett slik at psykologiske og ideologiske faktorer ikke er gjensidige utelukkende. En voldelig ekstremist kan være psykisk syk og samtidig være motivert av ideologi.
Manshaus' forsvarer Unni Fries argumenterer i retten for at Manshaus ikke har vært en del av en reell subkultur.
– Philip har ikke fått disse forestillingene sine i et miljø med likesinnede. Han har tilegnet seg dette alene på sitt rom på pc-en sin. På den måten har han ikke en subkultur rundt seg av mennesker som deler oppfatningene, prosederer Fries i Oslo tingrett.
I Oslo tingrett forteller Manshaus om hvilken kontakt han hadde med anonyme brukere på nett, som delte hans syn på temaer som holocaustfornektelse. Manshaus beskriver det som at man ikke får noen «meningsfull kontakt» med slike nettbrukere.
– I den grad jeg hadde kontakt med noen som helst som delte noe av det jeg tenkte på, så var det på forum, forteller han i Oslo tingrett.
Manshaus sier at han ikke chattet med personer individuelt, men at han deltok ved å kommentere anonymt på innlegg på særlig «pol»-forum (politisk ukorrekt) på 8chan og 4chan.
– I dag ser jeg det jo egentlig bare som en haug med mennesker som sliter, sier han.
Jupskås sier i retten – på generelt grunnlag – at til tross for at såkalte enslige terrorister handler tilsynelatende uten tydelig veiledning eller noen klar styring, så er de langt fra å være fullstendig sosialt isolerte, enten fordi de er i kontakt med andre aktivister eller deltar i virtuelle samfunn.
– Det at de ikke er en del av en gruppesosialisering, gjør at enkelte aktører også preges av en mer kompleks og litt uforutsigbar radikaliseringsprosess. De kan forsøke å bli med i en organisasjon og mislykkes. De kan bli avvist av andre, bli utålmodige ved eksisterende organisasjon, skape sin egen vei eller på andre måter ha det forskerne omtaler som en delvis eller svak sosial forankring.
Snarere enn å møte motstridende synspunkter, handler det om å overgå hverandre i grenseoverskridende ytringer og ekstreme påstander. Et annet aspekt her er anonymiteten som muliggjøres av internett, påpeker han:
– Vi vet også fra psykologisk forskning at fraværet av denne ansikt-til-ansikt-interaksjonen reduserer en del av de psykologiske barrierene som ellers eksisterer når det kommer til å fantasere om voldelige handlinger og gi uttrykk for det.
Philip Manshaus forsøkte sommeren 2019 å bli medlem i den nynazistiske organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) for å møte «meningsfeller», og han hadde en rekrutteringssamtale med to av organisasjonens medlemmer bare en måned før terrorangrepet han begikk. Men han fikk aldri svar fra dem etter møtet, trolig på grunn av en intern splittelse i foreningen dette året.
23. juni 2019 sendte Philip Manshaus en søknad om medlemskap hos DNM, den eneste høyreekstreme organisasjonen med fotfeste i Norge: «Jeg har tidligere vært nølende i å ta kontakt med › da det var oppfatning av at det var lurere å forbeholde en lav profil, jeg er rett og slett ikke i stand til å ikke ha et eneste individ å kunne betro meg til, og finne forståelse hos. Det gjør meg fullstendig gal og er ikke sunt for et menneske, har jeg besluttet (...) Jeg har kommet til å forstå hva saken omfatter og hvilken betydning det har for våre etterkommere, hvilket ansvar som hviler på våre skuldre og hva det krever av hver enkelt av oss», skrev 21-åringen.
Søknaden ble etterfulgt av en lengre rekrutteringssamtale på en kafé i Oslo sentrum med to sentrale DNM-nynazister på tidspunktet, Tommy Nyberg og Eskil Nielsen, den 11. juli 2019 – bare en måned før terrorangrepet.
Manshaus var etter alt å dømme i ferd med å bli godkjent av organisasjonen, men på grunn av en intern splittelse i akkurat samme tidsrom, der både Nyberg og Nielsen var blant utbryterne, ble ikke rekrutteringsmøtet fulgt opp.
Så sent som 28. juli sendte Manshaus en kryptert e-post til DNM der han purret på medlemsprosessen. På dette tidspunktet visste han ikke om årsaken til at han ikke fikk svar, og kan ha oppfattet det som at organisasjonen var blitt avvisende eller lunken til ham.
Under rettssaken i Asker og Bærum tingrett i 2019 fortalte Manshaus at han søkte medlemskap fordi han var nysgjerrig på å stifte bekjentskap til hva organisasjonen drev med: – Jeg var interessert i å snakke med meningsfeller som delte mine syn. En virkelig person, ikke bare på et forum, sa Manshaus den gang.
Manshaus’ forsvarer Fries argumenterer nå i Oslo tingrett for at hun ser på det som «en bortforklaring» å si at 21-åringen ikke ble tatt opp i DNM på grunn av det interne bruddet i organisasjonen.
– Jeg tenker at hvis disse to som satt og møtte han den dagen hadde tenkt at «han her, han vil vi ha med, han er en bra fyr å ha med på laget», så hadde han ikke bare blitt glemt. Han hadde selvfølgelig blitt plukket opp. Men det blir han ikke, og det kan ha litt å gjøre med hvordan han framstår, sier Fries i sin prosedyre for Manshaus' utilregnelighet.
Jupskås forteller også at sjansen for at personer som faktisk har blitt med i en «fysisk» høyreekstrem gruppe begår vold, er relativt liten:
– Gruppebasert høyreekstrem vold er nesten borte i den vestlige verden. Og hvorfor det? Jo, for hvis de utøver vold, blir gruppa slått knallhardt ned på med en gang. Det skjedde i Finland for eksempel da et medlem av Den nordiske motstandsbevegelsen utøvde vold mot en person som senere døde av skadene, og gruppa er nå blitt slått ut.
– Dette vet mange av disse gruppene. Skal de prøve å operere i et liberalt demokrati, så er de helt avhengige av å ikke utøve vold. Det gjør også at forskere har spekulert i om det kan være grunnen til at gruppebaserte ekstremister har lavere grad av mental uhelse. For det er større risiko å ha med personer i gruppen din med store mentale helseproblemer.
Ekstremisme kan beskrives som en oppfatning om at ens egen gruppe er overlegen og i konflikt med andre grupper – for eksempel andre etniske eller religiøse grupper. Gjennom radikalisering kan man utvikle en forestilling om at egen gruppes overlevelse er avhengig av fiendtlige handlinger overfor «de andre».
Et viktig perspektiv for å forstå hvordan noen kan gå fra moderate synspunkter til ekstreme på relativt kort tid, enten på eller utenfor nettet, er dehumaniseringen av «den andre» gruppen. Man oppfatter «dem» som en trussel og noe farlig – samtidig som man bygger opp en følelse av tilhørighet og solidaritet med sin egen gruppe. Dermed kan voldelige handlinger mot «den andre» gruppen rettferdiggjøres som et forsvar av egen gruppes identitet og interesser.
Radikalisering er en kompleks prosess som varierer ut ifra personlige, sosiale, psykologiske og ideologiske faktorer, påpeker Anders Ravik Jupskås i retten. Det finnes likevel noen mønstre og faser som ser ut til å være til stede, blant annet enkelte sårbarhetsfaktorer:
– Krevende overgangsperioder i ungdomstiden, personlige utfordringer knyttet til psykiske helseproblemer, familievansker eller arbeidsledighet. Noen snakker også om såkalte «turning point events» som kan trigge en eller annen form for radikaliseringsprosess. Det kan være på et personlig plan, som en livskrise, å bli utsatt for vold eller at en nær person dør.
Andre fellestrekk kan være en personlig misnøye og en følelse av politisk og sosial fremmedgjøring. Det kan være at man står i økonomiske vanskeligheter eller at man har vært utsatt for diskriminering eller sosial isolasjon.
– Disse forholdene kan få personer til å søke etter løsninger eller forklaringer, og ekstreme ideologier kan tilby et narrativ som gir svar på de frustrasjonene de har, eller følelsen av å være desillusjonert.
Det er imidlertid slik at sosiodemografiske faktorer som alder, etnisitet, utdanning, yrke, inntekt og sivilstatus har vist seg å spille en mindre rolle enn andre faktorer, ettersom variasjonen er for stor til å kunne si noe substansielt om faren for radikalisering.
Både Philip Manshaus og hans bekjente forteller i Oslo tingrett om hvordan han de siste årene brukte stadig mer tid på pc, enten ved å sitte på rommet sitt, skolebiblioteket eller kjøkkenet hjemme. Manshaus sier han på kort tid tok inn over seg ulike ting som ble lagt ut på nett, «rants» som er laget for å agitere eller provosere, forklarer han, samt propagandavideoer om andre verdenskrig.
Jupskås påpeker at radikaliseringsprosessen er den samme på nett som i fysiske grupper, men at man møter en annen form for gruppedynamikk og gruppepress.
– Noen kan forsvinne inn i «mørke kroker av nettet» og bruke uforholdsmessig mye tid på sosiale medier eller internett. Man ser at sosiale medier gir tilgang til et bredt spekter av ekstremistisk materiale, og noen av disse plattformene har algoritmer som gjør at man stadig blir eksponert for mer. Det som kanskje starter med litt mer uskyldig, kontrært innhold, ender opp med å bli veldig ekstremt. Aktiv deltakelse i disse fellesskapene spiller en avgjørende rolle i denne prosessen.
Han påpeker at det er en pågående diskusjon blant medieforskere om hvor mye av nettradikaliseringen som skyldes algoritmer og sosiale medier i seg selv, og hvor mye som skyldes at personer som allerede har ekstreme holdninger finner sammen.
Det som ofte dukker opp i forskningen, ifølge Jupskås, er at personer som er sårbare for radikalisering gjerne leter etter informasjon om temaer som såkalt «rase», innvandring, kjønn, seksuell legning og konspirasjonsteorier.
– Identitetspolitikk generelt og diskusjoner om ytringsfrihet kan etter hvert føre deg ned i mer mørke hjørner, påpeker han.
Han forklarer også at høyreekstreme grupper tidlig har vært dyktige til å utnytte og tilpasse seg ulike digitale plattformer. De har klart å rekruttere tilhengere, organisere seg og spre falske nyheter som skaper fiendebilder og framstiller verden gjennom et «oss mot dem»-rammeverk.
– Disse ekstreme gruppene er gode til å navigere ulike nivåer av moderering og såkalt brukerengasjement. De tilpasser seg det plattformen har å tilby for å unngå å bli kastet ut. De utnytter plattformens egenart for å få mest mulig spredning for sine ideer.
Dette skjer både på mainstream-plattformer som Facebook, Instagram, Snapchat og Twitter/X, og på nisjeplattformer.
– Høyreekstreme fortsetter å utnytte et mangfold av kommunikasjonsplattformer, mer enn de fleste andre politiske retninger i vårt land. Den varierte tilnærmingen gjør dem i stand til å tilpasse seg det skiftende digitale landskapet, og utnytte hver plattforms unike funksjoner for å nå sine mål. Dette har ikke blitt noe bedre nå etter at en del av de etablerte sosiale medier-plattformene i stadig mindre grad driver en form for innholdsmoderering, i lys av den politiske utviklingen i verden, sier Jupskås.
Han påpeker at han heller ikke tror dette blir et mindre problem med utviklingen av kunstig intelligens.
Til tross for at retorikken i flere høyreekstreme fora i stor grad glorifiserer vold og framstiller den som et «nødvendig onde» eller et rettferdiggjort virkemiddel for å nå ideologiske mål – og at dette kan inspirere til handling – påpeker Jupskås at de færreste som blir ideologisk radikalisert, faktisk tyr til vold.
De aller fleste forblir på et ideologisk eller «planleggingsmessig» stadie. I noen tilfeller gjennomfører enkeltpersoner en såkalt avradikalisering ved å trekke seg vekk fra de ekstreme bevegelsene og ideologien.
I retten spør nevnte sakkyndig Tale Gjertine Bjørgen – som mener Manshaus var utilregnelig ved gjerningstidspunktet – om hvordan man forholder seg til temaet om avradikalisering dersom man på forhånd vet at en person har en psykisk lidelse.
Statsviter Jupskås understreker at dette i stor grad er utenfor hans eget forskningsfelt, men påpeker likevel:
– Avradikaliseringen av ideologiske oppfatninger må nok skje på en litt annen måte hvis personer har mentale problemer. Kanskje er det på ett nivå lettere fordi personen har et mer overflatisk forhold til ideologien, sier han.
– Noen av de mest hardbarka ideologene er jo ofte veldig ressurssterke, og dermed også betydelig vanskeligere å få mer på en eller annen form for avradikaliseringsprosess. Dette er på en måte hele livet deres, de har aktivt med viten og vilje gått inn for å utvikle disse ideene og spre dem videre.
Filter Nyheter har siden oppstarten belyst hvordan høyreekstremister og deres apologeter blant rasistene utgjør et knugende trusselbilde, og vi har vist hvordan dette tankegodset nå er mainstream der aktører forsøker å bygge ned det liberale demokratiet fra innsiden – her hjemme, i Europa og i USA.
Hvis du mener at modig, uavhengig og kritisk journalistikk er viktig –
