Loading
– Det er den gamle idéen om rasekrig, om gjenfødelse, om en apokalyptisk sluttkamp. Idéen er gammel, men den har fått en ny formulering, sier Fredrik Wilhelmsen til Filter Nyheter.
Wilhelmsen leverte nylig en doktoravhandling om historieoppfatningen til høyreekstreme miljøer i Norge. Idéen han viser til er akselerasjonismen – tanken om å øke konfliktnivået og fremskynde voldsomme endringer i samfunnet for å velte et korrumpert system.
I rettssaken mot terroristen Philip Manshaus i 2020, sa Manshaus at man må forstå akselerasjonismen for å kunne forstå handlingene hans.
– Det er lett å avfeie Manshaus' idéer om at han bruker vold for å utløse en rasekrig med at «dette er det ikke mulig å tro på». Men det man ser er at dette er en type fortellinger som har preget det høyreekstreme landskapet i svært lang tid, forklarer forskeren.
I avhandlingen har han forsket på hvordan høyreekstremister oppfatter fortiden, nåtiden og fremtiden. For å gjøre det, har Wilhelmsen analysert tekster som høyreekstremistene selv har skrevet.
Forskeren har sammenliknet tre ulike perioder: mellomkrigsfascismen med Nasjonal Samling på 1930- og 1940-tallet, nynazismen i etterkrigstiden, og høyreekstreme bevegelser i dag som Den nordiske motstandsbevegelsen og «solo-terrorister» som Philip Manshaus og Anders Behring Breivik.
Selv om hovedfokuset har vært på Norge, har han også sett på høyreradikale bevegelser som Generation Identitær i Danmark og terroristen Brenton Tarrant i New Zealand.
Wilhelmsen mener funnene kan kaste lys over høyreekstrem terrorisme i dag.
– Hvis vi ser på Anders Behring Breivik, tenker jeg at hans idéer om historien er preget av en voldsom nostalgi for en tid før innvandring, en tid før feminisme, og en tid før «kulturmarxistene», som hos ham er en vid kategori. En tanke om en homogenitet, renhet og storhet før det. Og så er det angivelig revet i filler av innvandringen og eliten som orkestrerer den – og så er det blitt forfall, sier Wilhelmsen.
Til avhandlingen har han analysert det 1500-sider lange manifestet til Breivik for å sammenlikne hans historieoppfatning med den i andre, høyreekstreme miljøer.
Wilhelmsen har også sett til forskningen til den britiske fascismeeksperten Roger Griffin, som har vært en av veilederne hans.
Et av funnene er at høyreekstremister ofte nærer nostalgiske myter om fortiden som en eller annen tapt storhet.
– Det kan for eksempel være en myte om en tapt gullalder i historien. Eller det kan være myter om tapt enhet, tapt renhet, tapt hjemland, tapt tilhørighet. Altså fortiden som et rent, homogent, ikke-fremmedgjort sted, som er uten konflikter, sier han.
– Relatert til tanken om tapt storhet er da tanken om forfallet, om en eksistensiell krise, fortsetter Wilhelmsen.
Forfallet er, ifølge ham, høyreekstremistenes diagnose av samtiden. Det er myten om at jødene, arbeiderbevegelsen, innvandring, muslimene, likhetstankegang, internasjonalismen eller feminismen (eller alle eller flere av disse) har skadet nasjonens, fellesskapets eller rasens ånd.
Og at forfallet orkestreres av en elite med uedle motiver.
– Til slutt har du en fremtidsvisjon om at man skal gjenføde den tapte storheten – gjenfødelsesmyten – som er fremtredende overalt. Sammen med det får du ofte apokalyptiske forestillinger – der jeg mener tankene om rasekrig føyer seg inn – hvor ting skal bli satt på plass gjennom en apokalyptisk sluttkamp, og der gjenfødelsen går via det, utdyper han.
– Breiviks manifest åpner med en kvinnefiendtlig fortelling om feministene sammenliknet med 1950-tallskvinnen som gikk med hansker, var hjemme og var mor. Og så følger alle mulige fortellinger om korstog – om riddere med sverd i hånden, en tid da menn var menn og forsvarte sitt folk, påpeker Wilhelmsen.
Han finner at det er stor forskjell på hvordan høyreekstreme bevegelser før og nå plasserer «den tapte storheten» i tid.
– Gammel fascisme har gjerne et tydelig referansepunkt i en «historisk» gullalder. For Vidkun Quisling og Nasjonal Samling var det Norgesveldet i høymiddelalderen. Også for italiensk fascisme var det en gitt periode i historien de ønsket å gjenopplive, sier forskeren.
Høyreekstremister i dag har derimot sjelden en enhetlig fortelling om fortiden, noe Breivik er et eksempel på, ifølge Wilhelmsen. I stedet mobiliserer de ulike bilder om storhet og bruker dem som kontraster til nåtiden.
Forskeren kaller det en synkretisk fremstilling av fortiden – ofte med mytiske konstruksjoner, vage referanser til «våre forfedre» og selvmotsigende størrelser:
– Et godt eksempel er Brenton Tarrant som mobiliserer alt mulig rart mellom himmel og jord til inntekt for sitt syn. Det er det samme med Philip Manshaus – det er litt kristendom, litt hedenskap – det er litt sånn «hotchpotch» (lapskaus, brukt i overført betydning om forvirret sammenblanding, red. anm.).
Et annet eksempel som forskeren trekker frem, er fortellingen som Identitær-bevegelsen bruker om slaget fra antikkens Hellas der angivelig 300 spartanere kjempet mot en persisk hær på hundretusener av menn.
– Det blir det man i sosiologien kaller et «travelling image» – det blir et universelt symbol på motstand, en tidløs referanse, forklarer forskeren.
Fortiden settes ikke bare opp som et kontrasterende idealbilde, ifølge Wilhelmsen. Breivik bruker for eksempel bilder som underbygger historien som en evig krig mellom islam og kristendommen.
– Man bruker disse krigene for å underbygge den kampen man står i, i dag. Fortidens kriger får en slags prognostisk verdi, poengterer han.
– Jeg prøver å forstå dette med eliten, hva skal være motivet – ønsker samtidens elite forfall i høyreekstremistenes øyne?
– Hvilke motiver som legges til grunn avhenger litt av kontekst, men «The Great Replacement»-teorien har jo fått nytt liv i USA, der den for eksempel ble brukt i terroraksjonen i El Paso i 2019. Der er tanken at Demokratene vil ha stemmer fra mexicanere ved politiske valg, og derfor importerer de mexicanere til USA, svarer Wilhelmsen.
«The Great Replacement» er en konspirasjonsteori om at den europeiske befolkningen blir skiftet ut med andre befolkningsgrupper, som arabere og muslimer, gjennom masseinnvandring og fall i fødselsraten i Europa.
– For Tarrant i New Zealand er det tanken om billig arbeidskraft og fødselstall, at den hvite rase ikke klarer å reprodusere seg nok. Så eliten skal der ha økonomiske motiver. For Breivik var det Eurabia-teorien, som kanskje er den fjerneste, sier han.
Wilhelmsen forteller at det ofte siktes til ulike former for kortsiktig vinning, som mer makt eller penger.
– Men det er jo nettopp det – det gir jo ofte ikke mening. Hvorfor skulle feminister og «kulturmarxister» samarbeide, som i Breiviks ideologi, med konservative, radikale islam for å bryte ned Vesten? sier han, og fortsetter:
– Det er jo kanskje også kjernen og svakheten ved konspirasjonsteorier som dette, at de forutsetter en intensjon om et eller annet – jeg tenker at det er et springende punkt i konspirative og ekstreme ideologier.
Wilhelmsen peker på at historiene som høyreekstremistene forteller ofte har løse tråder. Og at det er en fare som forsker at man alltid søker etter logikken – og slik kan ende opp med skape sammenhenger som ikke er der. Det er noe han har forsøkt å være bevisst i sin forskning.
Bak terrorhandlingene til Manshaus og Breivik lå en tanke om at voldshandlingene skulle utløse henholdsvis en rasekrig og en europeisk borgerkrig.
– En viktig forskjell, hvis du sammenlikner den klassiske fascismen og nå, er at i den gamle fascismen var det en tanke om at gjenfødelsen var nært forestående. Mens nå er gjenfødelsen skjøvet ut i en uvisshet, enten gjennom idéer om at vi befinner oss i et historisk mellomspill, eller at det blir en lang rasekrig, sier Wilhelmsen.
Her kommer også idéen om at historien plutselig kan begynne å akselerere, ifølge forskeren:
– I fravær av noen objektive holdepunkter i virkeligheten som bekrefter det de snakker om, så lar de det være en forestilling om at tiden likevel jobber for dem, den er på deres side.
– Hva består fremtidsvisjonen til Breivik i, hva er målet?
– Det er en post-demokratisk ordning i et etnisk renset Europa – et homogent patriarkat. Det er den klassiske fascistiske tanken om et Europa renset for fiender – en slags pan-europeisk idé. Som er styrt av en herskende elite som har kontroll på ting, som gjør det beste fordi de kjenner nasjonens eller folkets beste, utdyper han.
– Og hva er rollen til slike som Breivik i denne fremtidsvisjonen?
– Han er katalysator, tenker jeg, han ser på seg selv som katalysator. Han projiserer denne gjenfødelsen så langt inn i fremtiden at han selv ikke lenger vil være til. Så han ser på seg selv som en helt, der først fremtidige generasjoner vil forstå hvor stor han var, svarer forskeren, og legger til:
– Det er jo vanvittige, ekstreme og stormannsgale tanker. Men hvis du ser på Manshaus, er det noe av det samme. I det nye som har vokst frem, beholder man noen av disse idéene, men velger bort de rareste elementene.
– Jeg tenker at det som gjør Breivik rar i ettertid, er at han prøvde å gå omveien om å lage en ny fascistisk mytologi, lage noe nytt som folk skulle forstå. Han prøvde på en måte å lage en fascisme for ikke-fascister.
Wilhelmsen peker på hvordan Breivik flere steder forsøker å distansere seg fra idéer som er eksplisitt fascistiske, selv om han kjenner til og diskuterer dem. Breivik diskuterer åpent at han ikke kan snakke om disse tingene, ettersom det da blir sterke motreaksjoner.
– Så han bruker disse bildene fra fortiden – hypermaskuline fortellinger om korstog og hærførere på slagmarken – bilder som kommuniserer patriarkatet, hvithet og styrke uten å måtte si det eksplisitt, sier forskeren.
Mange har sett på Breiviks manifest som en form for utstillingsvindu, noe Breivik ikke selv kan tro på, ifølge Wilhelmsen. Han mener det er viktig å studere manifestet som den talehandlingen det er.
– Jeg tenker at mye av dette også er performativt – det er ikke det at han tror at det eksisterer en slik tempelridderorden, men at han ønsker at noen skal skape den, vurderer forskeren.
Høyreekstremistene av i dag tar ingen omveier, ifølge Wilhelmsen. De vender tilbake igjen til de klassiske, fascistiske fortellingene om rasekrig, et hvitt folkemord og behovet for å bevare den hvite rasen, gjennom slagord som «fjorten ord» og liknende.
– Men Breivik har likefullt innført et slags nytt, kulturelt script som andre hermer etter. Han har blitt en referanse for de nye terroristene, noe vi særlig ser med Brenton Tarrant. Du skal ha et budskap som skal gå viralt, en «mening» bak volden. Du skal mobilisere idéer om at volden skal være katalysator for en eller annen samfunnskollaps og rasekrig, sier han, og fortsetter:
– Og det er jo noe av det som er skremmende her – at Breivik ikke er noe helt søkt i det høyreekstreme landskapet. Vi lovet oss selv at dette aldri skulle skje igjen. Men ti år etter 22. juli har det vokst frem en ny subkultur på nett som kanskje er enda farligere.
De nye høyreekstremistene har funnet hverandre via nettforum som 4chan, 8chan og Iron March. De transnasjonale nettmiljøene er noe vi ikke har kontroll på, og det er et problem, mener Wilhelmsen.
– Man så det med Manshaus i 2019, hvor farlig det kan være. Det er ikke så mange som omsetter dette til handling, men det skal heller ikke så mange til. Så det er en skremmende utvikling, sier forskeren.
Wilhelmsen understreker at det er flere betydelige og interessante forskjeller mellom de ulike høyreekstreme bevegelsene. For eksempel hva forskjellen mellom forsøk på å bygge fascistiske partier og «solo-terrorisme» har å si for strategi.
Selv om fascismen aldri var et kredibelt alternativ til demokratiet i Norge, og kun kom til makten gjennom den tyske okkupasjonen, var den en kraft å regne med fordi det var fascisme i andre land i Europa, ifølge ham:
– I mellomkrigstiden var fascismen mer synlig i gatene. Det var skjorter og bandolærer, faner og uniformering, massemøter, radio, aviser og taler på torget.
Wilhelmsen beskriver dette som i stor kontrast til etterkrigstiden, da fascismen var død som statsprosjekt og høyreekstremismen ble en marginalisert, fragmentert og desentralisert subkultur.
– Det ble et kultisk miljø bygget rundt små nettverk av aktivister. Og da vi fikk internett, ble dette fragmenterte miljøet videreført på ulike nettsider, sier forskeren.
I tillegg er det, ifølge Wilhelmsen, en viktig klassedimensjon som skiller den organiserte fascismen og nynazistiske bevegelser.
– Nasjonal Samling vokste ut av middelklassen, mens nynazistene på 1980- og 1990-tallet kom fra lavere sosiale klasser. Så det er en annen følelse av å være sosialt truet, sier han.
Forskeren mener det er vanskeligere å si noe om sosial klasse blant høyreekstremister i dag – der er det litt forskjellige tendenser.
Wilhelmsen peker også på forskjeller i hva de høyreekstreme bevegelsene adresserer:
– Den gang var utgangspunktet et ungt demokrati der noen grupper i befolkningen aldri aksepterte demokratiets spilleregler. I dag er det mer slik at de aldri har akseptert endringene som kom i etterkrigstiden med innvandring, mer liberale verdier og mer flytende, uklare kjønnsroller – generelt uklare roller og identiteter.
Et av forskningsspørsmålene i Wilhelmsens avhandling har vært om det er mulig å spore en ideologisk kontinuitet mellom mellomkrigsfascismen, nynazismen og dagens høyreekstremisme.
Det mener forskeren han har belegg for å si at det er.
– Det er blant annet tanken om en total rasemessig, nasjonal eller transnasjonal gjenfødelse. Og at den skal skje gjennom en eller annen post-demokratisk, ny ordning, der fiendene – rasefiendene, arbeiderbevegelsen, feminismen – alt dette skal knuses, sier han, og fortsetter:
– Du skal ikke bare vinne kampen, du skal knuse det eksisterende, ødelegge det. Det tenker jeg er en fellesnevner.
Han mener det er viktig å forstå at selv om dagens terrorister har funnet en ny måte å gjøre høyreekstremisme på, trekker de veksler på gamle forestillinger, fiendebilder og historieoppfatninger som de «tapper på nye flasker» og aktualiserer til vår tid.
– Med Den nordiske motstandsbevegelsen er det helt åpenbart, med Manshaus er det helt åpenbart, også med Breivik – mener jeg da – at det er helt åpenbart: Det er fascisme. Det er kontinuitet der, sier han.
– Vil du si at høyreekstremister i dag er bevisst det at de står i en lengre ideologisk tradisjon, eller er dette tankegods som de har arvet mer eller mindre ubevisst?
– Jeg tenker at på aktørnivå, som Philip Manshaus, så blir det fort spekulasjoner fra min side. Men jeg tror ikke nødvendigvis alle ekstremister har den totale oversikten over disse tingene. Men disse narrativene og fortellingene finnes der ute. Og når unge folk søker mening gjennom høyreekstremt fellesskap på nett, blir de raskt eksponert for disse idéene og som formuleres slik.
Wilhelmsen understreker at dette ikke er det han primært skriver om. Men han henviser til andre forskere som har vist hvordan for eksempel Breivik var godt inne i en overmakt-tankegang og diskuterte nynazistiske strategier om lederløs motstand i manifestet.
– For å si det litt spissformulert, så tenker jeg ofte at fascistene vet veldig godt hva fascisme er, sier han, og presiserer:
– Det betyr ikke nødvendigvis at alle aktørene har like god oversikt. Men du får ofte en følelse, når du leser tekstene deres, at de vet veldig godt hva det er.
Wilhelmsens vurdering er at mye av forskningen på feltet konsentrerer seg om én historisk periode, som mellomkrigstiden eller høyreekstreme bevegelser i dag.
Ifølge ham tar forskerne gjerne utgangspunkt i de ulike bevegelsenes egen «samfunnsanalyse» og deler dem inn deretter, etter «de som er rasister», «de som er nasjonalister» og «de som er opptatte av Europa» – og slutter derfra at bevegelsene er svært forskjellige.
– Men dersom man i stedet ser på måten de forteller historien og hvordan de plasserer dette i tid, tenker jeg at både de klassiske rasistene og de nye identitære, høyreekstreme bevegelsene – begge baserer seg på en tanke om at en eller annen gang var «Germanerne» eller «Arierne» i kontakt med seg selv, sier han.
Doktoranden mener det er behov for forskning som diskuterer forskjellene og likhetene mellom de høyreekstreme bevegelsene, slik han har gjort.
– Så det metodiske i avhandlingen min tenker jeg er et viktig bidrag – at man får en sammenlikning over tid og kan se både kontinuitet og brudd i det høyreekstreme landskapet, avslutter han.
