Loading
Dette er en kommentarartikkel fra en bidragsyter utenfor Filter-redaksjonen. Ben Aris er redaktør for BNE IntelliNews og bor nå i Berlin. Hvis Vestens mål med sanksjoner mot Russland var å ødelegge økonomien og tvinge Kreml til å avslutte krigen i Ukraina, har det vært fullstendig mislykket. Ikke bare har Kreml unngått inntektsfall, men i 2022 hadde Russland et overskudd på driftsbalansen med utlandet på 227 milliarder dollar (2 trillioner norske kroner). Dette er det dobbelte av foregående års rekord. Russland tjente mer penger i fjor enn noen gang siden Sovjetunionens fall for tre tiår siden.
Hvis Vestens mål med sanksjoner mot Russland var å ødelegge økonomien og tvinge Kreml til å avslutte krigen i Ukraina, har det vært fullstendig mislykket.
Ikke bare har Kreml unngått inntektsfall, men i 2022 hadde Russland et overskudd på driftsbalansen med utlandet på 227 milliarder dollar (to trillioner norske kroner). Dette er det dobbelte av foregående års rekord.
Russland tjente mer penger i fjor enn noen gang siden Sovjetunionens fall for tre tiår siden.
Vesten innførte en massiv sanksjonspakke i løpet av de første dagene etter Russlands fullskala invasjon for et drøyt år siden.
Helt fra start omfattet de den knusende Swift-sanksjonen som stengte russiske banker ute fra det internasjonale finanssystemet – tidligere regnet som en «nuclear option» kun brukt som siste utvei; frysingen av 300 milliarder dollar av den russiske sentralbankens penger som ikke hadde blitt diskutert offentlig i det hele tatt; og flere andre tiltak.
Men – og dette er kritisk – ingen sanksjoner ble satt inn mot Russlands olje- og gasseksport til Europa.
Sjokket i den russiske økonomien var ekstremt de første månedene, men sentralbanksjef Elvira Nabiullina ble kampherdet gjennom en rekke kriser gjennom året og reagerte raskt og besluttsomt.
Hun innførte strenge tiltak mot kapitalflukt, forbød uttak, approprierte 70 prosent av eksportørers valutagevinst og økte renten med ti prosentpoeng bare dager etter de nye krigshandlingene.
Nabiullinas krisetiltak fungerte. Rubelen var i fritt fall etter at stridsvognene rullet over grensene, men i løpet av en uke stabiliserte valutaen seg og en potensielt system-ødeleggende bank run (når banker ikke klarer å oppfylle forpliktelsene sine overfor kundenes innskudd eller lånebehov red.anm.) ble kvalt i fødselen.
Innen april i fjor, med roen gjenopprettet, begynte Nabiullina å kutte renten igjen, som den eneste sentralbanken i verden med lettelser i pengepolitikken, mens også inflasjonen sank. Samtidig kavet alle andre land med priser som skjøt i været.
De aller første månedene av krigen var svært smertefulle for Russland. Banksektoren begynte å tape penger umiddelbart – 898 milliarder rubler bare i april (119 milliarder norske kroner), tilsvarende overskuddet i hele sektoren i et vanlig år.
Men det som overrasket analytikerne var hvor raskt økonomien tilpasset seg de nye betingelsene.
Innen juli var banksektoren profitabel igjen og avsluttet året med et lite overskudd på 293 milliarder rubler (39 milliarder norske kroner).
Selv bilindustrien, sektoren som ble aller mest rammet av sanksjonene, tok igjen mye av det tapte mens kinesiske produsenter raskt kom inn og erstattet vestlige selskaper.
Produksjonen er imidlertid fortsatt på rundt 60 prosent av nivået før krigen, med 41 000 enheter produsert mot 114 000 i samme måned ett år tidligere. Bare to av Russlands elleve bilfabrikker er for øyeblikket i drift – begge er kinesiskeide.
Andre sektorer, som landbruk og olje, har kunnet øke produksjonen år for år. Russlands oljeproduksjon var i februar 2023 på 11,1 millioner fat per dag, litt mer enn rett før invasjonen ett år tidligere.
Noe av grunnen til den raske innhentingen i flere sektorer, var den kraftige veksten ved investeringer i fysiske eiendeler (se faktaboks) i 2022, samt den hurtige omorganiseringen av Russlands handelsregime til å kanalisere investert kapital via «vennskapsland».
I stedet for å legge seg bakpå har både offentlig og privat sektor akselerert investeringsplanene sine for å ta hånd om endringene sanksjonene har bragt med seg.
Investeringer i fysiske eiendeler var allerede i 2021 høyere enn nivået før pandemien, men til økonomenes overraskelse skjøt det fart igjen i 2022, opp fem prosent, selv om investeringene varierte voldsomt mellom sektorene og det offentlige sto for 77 prosent av totalen – mye av det i råvarer og forbruk knyttet til militæret.
Enden på visa om 2022 var at den økonomiske svekkelsen var en mild minus 2,1 prosent og ikke minus 15 prosent som mange spådde i starten av krigen.
I inneværende år forventes økonomien å fortsette innhentingen. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår en vekst i Russlands økonomi på . Sentralbanken har et mer konservativt spenn fra –1 prosent til +1 prosent – men det er en nylig oppvurdering fra et mer pessimistisk varsel, med kun nedgang i fjor høst.
Det har vært mye diskusjon om å ta beslag i den russiske sentralbankens 300 milliarder dollar (3,3 trillioner norske kroner) og bruke pengene til gjenoppbyggingen av Ukraina, men det er to problemer med dette:
Det første er at pengene bare er frosset, ikke beslaglagt – teknisk sett tilhører de fortsatt Russland.
Takket være vestlige rettigheter kan myndigheter bare beslaglegge et annet lands midler om det erklærer krig – noe Vesten er krystallklare på at de ikke vil gjøre siden det vil starte en tredje verdenskrig.
Det andre problemet er den underrapporterte saken der EUs jurister vedgår at de ikke klarer å finne mesteparten av sentralbankens midler.
Tallet på 300 milliarder dollar ser ut til å stamme fra sentralbankens eget estimat av verdier i Vesten, men på grunn av kompleksiteten i hvordan dette rapporteres har EU-teamet bare vært i stand til å identifisere 37 milliarder dollar i Europa (405 milliarder norske kroner) – som er frosset – i tillegg til 22 milliarder dollar (241 milliarder norske kroner) i sanksjonerte oligarkpenger.
Juristene i EU mener Russlands faktiske verdier i Europa kan ha vært overdrevne.
Usikkerheten rundt den russiske sentralbankens store mengde kontanter og hvor de befinner seg, betyr at enhver idé om å bruke disse midlene til erstatning i Ukraina er prematur og lite sannsynlig. Dessuten, sett fra Russlands perspektiv, har landet mer eller mindre demmet opp for de frosne midlene med det ekstraordinært høye overskuddet i driftsbalansen for 2022.
Etter å ha falt til et bunnivå på 540 milliarder dollar (5,9 milliarder norske kroner) i september i fjor, har sentralbankens internasjonale reserver begynt å hente seg inn og var verdt 582 milliarder (6,3 milliarder norske kroner) i januar – nesten tilbake til de 600 milliardene dollar Russland hadde ved starten av krigen (fullskala invasjonen i februar 2022, red.anm.).
Putin har forberedt seg på denne krigen siden 2012, da han radikalt endret budsjettpolitikk og tømte alle Russlands få ressurser inn i modernisering av hæren, mens han ofret den voksende velstanden fra boomen på 2000-tallet – i hans øyne for Russlands sikkerhet.
I 2013 hadde Russlands bruttonasjonalprodukt (BNP) falt til null, tross det faktum at oljeprisen ennå var over 100 dollar (1100 norske kroner), og økonomien gikk inn i en fem år lang resesjon som ikke tok slutt før 2018, da man regnet seg ferdig med den militære moderniseringen.
Parallelt brukte sentralbanken et tiår på å samle opp kontanter for å bygge sitt . Like før krigen hadde Russland ekstremt lav gjeld på rundt 14 prosent av BNP – et uhørt lavt nivå i en større økonomi – og dumpet også en stor del av dollargjelden og amerikanske skatteveksler. På samme tid hadde sentralbanken gjort aggressive kjøp av gull siden 2007.
I år har banken også tenkt å selge all euro og kun stå igjen med yuan (60 prosent) og gull (40 prosent) som sin eneste valutareserve.
Russland har begynt å bruke yuan som sin foretrukne valuta i internasjonale handler, en del av den generelle yuanifiseringen av den russiske økonomien.
Den valutakyndige befolkningen bytter også ut dollaren og euroen: En tredel av privat utenlandsvaluta er nå yuan, opp fra nesten ingenting for et år siden, da bare én russisk bank tilbød innskuddskontoer i den kinesiske valutaen.
Den største drivkraften for den russiske økonomien i 2022 var sanksjonenes svakheter og flere lands vilje til å fungere som transittruter for forbudte varer på vei til Moskva og videre.
Det har vært ti runder med sanksjoner, men ved hver runde var det betydelige uttak og unntak gjort da hver runde påfører Europa så vel som Russland smerte.
De siste rundene har begynt å påføre Europa mer smerte enn de gjør på Russland.
For eksempel fikk Gazprombank, betalingsagenten for Russlands nasjonale gasselskap, unntak fra Swift-sanksjonene slik at Europa kunne fortsette å importere enorme mengder gass og sende milliarder til Moskva som fungerte som en økonomisk livline for Kreml i fjor.
Den som ble innført i april i fjor, var den første som rettet seg inn mot energi (kull) og skipsfart. Men siden Hellas er avhengig av skipsfart og Russland er en stor kunde, fikk de fritak for å frakte russisk kull til markeder utenfor EU: Russland eksporterte en rekordmengde kull i 2022.
Russland er en stor produsent av kaliumgjødsel, en mineralgjødsel, men da eksporten av kalium ble sanksjonert, ble den spesielle kvaliteten som Europa bruker og utgjør hoveddelen av eksporten, også unntatt. Det finnes en rekke slike eksempler.
En annen svakhet med sanksjonsregimet er de vestlige selskapenes manglende vilje til å gi opp det lukrative russiske markedet som har vært en «pengeku» for mange internasjonale selskaper, spesielt de innen detaljhandel og bank.
Russland er fortsatt det største forbrukermarkedet i Europa med en sektoromsetning på i underkant av en milliard euro (11,8 milliarder norske kroner) i året under storhetstiden.
Etter invasjonen for et år siden kunngjorde rundt tusen internasjonale selskaper at de ville trekke seg ut av markedet, men et år senere fant en fersk studie at mindre enn av disse selskapene faktisk gikk ut. Kun fire prosent av de tyske selskapene – de desidert mest aktive europeerne i Russland – stengte butikkene.
Blant bedriftene som forsvant, valgte mange å selge lokalene til bedrifter som fortsetter virksomheten, selv om noen endrer merkenavnet med «copycat»-temaer. Pizza Hut solgte for eksempel til en russisk ledelse som omdøpte bedriften til Pizza N. («N» skrevet på kyrillisk er «H».)
Mens mange selskaper som selger detaljhandelsprodukter direkte brøt kontakten til Russland, selges fortsatt produktene.
Samsonite, det luksuriøse koffortmerket, solgte til sin lokale leder Vyacheslav Shikulov, som omdøpte selskapet til «Chemodan» (russisk for koffert). De fortsetter å selge de samme koffertene.
På 1990-tallet ble Shikulov kjent som «bagasjekongen» fordi han var den største forretningsdrivende som tok inn luksuskofferten til det nye markedet.
Shikulov har nå gått tilbake til den gamle jobben sin, der han importerer koffertene på egen hånd. Dette ved å bruke som ble innført av regjeringen den første måneden av krigen.
Shikulov tilbyr derfor de samme tjenestene og produktgarantiene som Samsonite gjorde, men nå til Chemodans fortjeneste.
Mange av disse MBO-avtalene («Management Buy Out») består også av en tilbakekjøpsopsjon (en kontrakt som gir den ene parten en rett, men ikke en plikt, til å kjøpe eller selge innenfor et spesifikt tidsrom, til en spesifikk pris red.anm.) som går ut om cirka fem år, dersom krigen tar slutt og merkeeieren ønsker å komme inn på markedet igjen.
Andre store selskaper, blant annet den franske supermarkedskjeden Auchan og den østerrikske detaljhandelsbanken Raiffeisen International, har investert milliarder av euro, tjener enorme summer, og blir rett og slett værende i det russiske markedet.
Parallelt med sanksjonenes smutthull, er enkelte land villige til å fungere som mellomstasjoner for russiske varer.
Re-eksporten fra Tyrkia til Russland blomstret, og i april ble butikkhyllene tømt hos internasjonale selskaper som Apple og Hennes & Mauritz med de samme varene som forrige sommer, men nå kostet de 20 prosent mer for å dekke kostnadene for handelsreisende som måtte hente dem via mellomland.
Forbudet mot å selge høyteknologi til Russland burde ha vært blant de mest effektive sanksjonene siden bare noen få vestlige land dominerer produksjonen. Men ifølge rapporter har disse sanksjonene også nesten fullstendig mislyktes samtidig som Russland fortsetter å forsyne seg med nesten alle mikrobrikkene det trenger via tredjeparter.
Det er imidlertid noen få suksesser innen svært spesialiserte felt.
Novatek, Russlands fremste LNG-produsent, ser ikke ut til å få tak i gasskompresjonsteknologien den trenger for å bygge et nytt planlagt LNG-tog. I mellomtiden er prosjektet lagt på is.
Russland henvendte seg til vennligsinnede land som Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, og i økende grad til afrikanske land som Senegal og Egypt, for å få hjelp til å omgå sanksjoner.
Med oljeprodukt-sanksjonene som trådte i kraft i år, legger mange av disse landene aktivt til rette for skip-til-skip-overføringer for å skjule oljens opprinnelse.
I mars økte Saudi-Arabia sin dieseleksport med 28 prosent. Samtidig økte landet dieselimporten fra Russland, med det samme beløpet.
Dette har ført til fornyet innsats fra Vesten.
I mars erkjente EUs utenrikspolitiske leder, Josep Borrell, at Vesten gikk tom for ting å sanksjonere. Samme uke kunngjorde EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen at det ble utarbeidet en ellevte pakke som ville inneholde lite nytt, men som ville fokusere på å få de eksisterende sanksjonene til å fungere bedre.
Nylig reiste både verden rundt for å få støtte til henholdsvis å overholde eller ikke overholde sanksjonene, noe Vesten kom ut av med en viss suksess.
I midten av mars stoppet Tyrkia brått handelen med Russland. Ungarns statsminister Viktor Orban sa at han kanskje må «revurdere» forholdet til Russland. Kasakhstan begynte å inspisere eksporten til Russland for å se om de er i samsvar med sanksjonene og Serbias president Aleksandar Vucic sa at landet hans ikke lenger utelukker muligheten for å innføre sanksjoner mot Russland.
FN-avstemningen om de forskjellige forslagene om å fordømme Russland viser imidlertid at Kreml fortsatt har mange støttespillere i det globale sør, som ser på Ukraina-krigen som et europeisk problem som ikke har noe med dem å gjøre.
Disse landene er mer fokusert på egne nasjonale interesser, og Moskva tilbyr dem billig tilgang til energi, råvarer, samt kjernekraftteknologi og sofistikerte våpen.
Vesten driver et whack-a-mole-spill der de prøver å lokke eller mobbe alliansefrie land for å bli med i sanksjonsregimet.
De ferske suksessene som denne vestlige diplomatiske innsatsen har oppnådd har absolutt gjort sanksjonsregimet tøffere, noe som vil bidra til å øke kostnadene for den russiske økonomien.
Sanksjonsregimet har smutthull, men det er ikke helt ineffektivt å påføre Russlands økonomi en viss smerte.
Etter 11 måneder med budsjettoverskudd i 2022, etter at EUs råoljeembargo trådte i kraft 5. desember, så det russiske finansdepartementet inntektene kollapse da utgiftene steg og særlig olje- og gassinntektene stupte.
Det etterlot seg et underskudd på 3,3 trillioner rubler (453 milliarder norske kroner), noe som tilsvarer 2,3 prosent av BNP.
Den første måneden i år var uten tvil enda verre etter at regjeringen bokførte et underskudd på (241 milliarder norske kroner) – det verste resultatet på nesten to tiår og mer enn halvparten av det forventede underskuddet for hele året.
I midten av mars nådde det føderale budsjettunderskuddet 2,9 trillioner rubler (406 milliarder norske kroner) – noe som tilsvarer to prosent av BNP – hele årets forventede underskudd.
Finansdepartementet anslår fortsatt et underskudd på to prosent av BNP for hele året, og sier at de dårlige resultatene i januar var et resultat av forhåndsbelastning av mye av årets sosiale- og investeringsutgifter, som vanligvis kommer i desember (og bidro til desembers katastrofale resultat).
Analytikere er enige, og forventer at olje- og gassinntektene vil ta seg opp igjen i løpet av de neste månedene.
En del av fallet i januar skyldtes den truende embargoen for oljeprodukter som trådte i kraft .
Russland kan ikke lenger sende raffinerte produkter som diesel og parafin til Europa, og de bruker derfor sine store og voksende av tankskip for å sende dem til nye kunder i Asia og Afrika.
Men mens tur-retur-reisen til Europa pleide å ta en uke, tar de nye rutene to måneder å seile fram og tilbake, hvoretter inntektene vil komme seg tilbake når den nye syklusen er etablert. Selvfølgelig har logistikkostnadene tredoblet seg, noe som vil spise inn fortjeneste, men oljeeksport-virksomheten er fortsatt lønnsom for Kreml.
Pressen har gjort mye ut av de store tilbudene Kreml kan gi sine nye kunder.
Oljeprisen for Brent-referansen var i gjennomsnitt 83 dollar (900 norske kroner) per fat i første kvartal, men den russiske referanseindeksen Ural blander seg til en lav pris på 37 dollar (400 norske kroner).
Ural-prisen har imidlertid blitt når det gjelder russisk olje fraktet fra havnen i Primorsk i Finskebukta til Rotterdam i Nederland, og svært lite olje blir fraktet via denne ruten.
Russland eksporterer rundt to millioner fat om dagen med råolje. I 2022 omdirigerte de all oljen som pleide å gå til EU til nye markeder i Asia – hovedsakelig India og Kina, som begge har nektet å slutte seg til det vestlige sanksjonsregimet.
Ifølge en for Free Russia Foundation gjort av Elina Ribakova, visesjeføkonom ved Institute of International Finance (IIF), eksporteres nå 85 prosent av Russlands råolje til disse ikke-justerte markedene som betaler et gjennomsnitt på 74 amerikanske dollar (812 norske kroner) per fat, en mye mindre rabatt. I tillegg betaler enkelte markeder i Asia en premie til referanseindeksen for Brent-prisene.
Råoljeeksporten kom veldig raskt tilbake etter at embargoen ble innført, men analytikere sier at det vil være vanskeligere å finne nye kunder for oljeproduktene. Russland eksporterer rundt tre millioner fat med raffinerte produkter, og bortsett fra alt annet vil Russland måtte konkurrere mot sin egen råolje som nå er raffinert av sine nye kunder.
Størrelsen på budsjettunderskuddet blir ikke klart før den første konvoien med russiske tankskip kommer tilbake fra Asia. Økonomer spår imidlertid at det russiske finansdepartementet vil gå glipp av målet på to prosent av BNP og ha et kort fall. Ikke bare på 2,9 milliarder rubler, men noe som fire milliarder rubler, eller 6–9 milliarder rubler i ekstreme scenarier.
Disse tallene høres store ut, men i realiteten er de ganske milde. Budsjettunderskuddet på 4,1 milliarder rubler ved utgangen av 2020, forårsaket av statlig støtte til økonomien under pandemien, var større og forårsaket få problemer for finansdepartementet.
Selv om det verste skulle skje, har Russland fortsatt nok penger i reserve til å klare seg.
Det nasjonale velferdsfondet (NWF) har 11 milliarder rubler satt av til tøffe tider, hvorav 6,6 milliarder rubler er likvide (aktiva som lett kan omsettes i penger, red.anm.).
Finansdepartementet i Russland har også til hensikt å utstede 3,5 milliarder rubler i det russiske finansdepartementets OFZ statskasseveksler for å utnytte den betydelige likviditeten i banksektoren. Dette er også før regjeringen vurderer å heve skattene eller rett og slett trykke opp penger for å dekke eventuelle kortere fall.
På dette grunnlaget har Kreml penger i reserve for å fortsette krigen i minst tre år uten å havne i problemer.
Likevel vil det bli stadig vanskeligere for Russland å finansiere krigen etter hvert som tiden går. Etter at gassrørledningene Nord Stream 1 og 2 ble ødelagt i september, falt russisk gasseksport fra 150 milliarder kubikkmeter i førkrigsårene til 60 milliarder kubikkmeter i 2022.
I år vil det sannsynligvis falle til rundt 25 milliarder kubikkmeter. Dermed er en stor andel av inntekten fra Russlands statskasse slettet, som en av de største endringene i vente i år.
Inntil det er tydeligere hva som vil skje med olje- og gassinntektene i år, og hvor effektive Vesten er i kampen om å få sanksjonene til å fungere, er det ikke klart hva Russlands driftsbalanseoverskudd vil være.
Men på dette stadiet anslår Ribakova at Russland sannsynligvis vil ende året med et overskudd på hundre milliarder dollar (1 trillion norske kroner) – bare 16 prosent mindre enn 2021-resultatet, som var rekordhøy før unntaksåret 2022.
