Loading
Én demonstrerte for første gang 24. februar og ble pågrepet. Foreldre tok barna ut av skolen på grunn av nye læreplaner med propaganda. Møt russerne som reiste vekk fra hjemlandet, uten noen plan.
Tbilisi, Georgia: – På et tidspunkt hadde jeg en slags naiv tro på at ting kunne endre seg. Nå tenker jeg at mye av det vi holdt på med bare var bortkastet tid, forteller den russiske dissidenten Maksim Alibaev når Filter Nyheter møter ham i Georgia.
I hovedstaden Tbilisi henger ukrainske flagg rundt nærmest hvert eneste hjørne. De aller fleste butikkene og spisestedene har gult og blått bakgrunnsbilde på bankterminalene. Eller Wifi-passord med støtteerklæringer som «StandwithUkraine».
Filter Nyheter har tidligere skrevet om russiske journalister som drar hit på grunn av den nye medieloven. Å formidle det russiske myndigheter mener er «falsk» informasjon om krigen kan straffes med 15 år i fengsel. Bare det å legge ut et kritisk innlegg om krigen på sosiale medier har blitt straffbart.
Derfor er det langt fra bare journalistene som rømmer fra Russland.
Alibaev var blant dem som etablerte seg i Tbilisi i september i fjor.
Men mellom 24. februar og 20. mars viser Georgias offisielle tall at hele 35 000 russere fulgte etter. Omtrent halvparten av dem har reist videre, enten lengre inn i Europa eller tilbake til Russland. Det er uklart hvor mange som har kommet for å bli på lang sikt, men det er antatt at det vil bli langt flere enn før.
Ikke minst har det gått utover leieprisene.
Én av dem Filter Nyheter tok kontakt med på forhånd hadde allerede dratt fra Tbilisi fordi han mente byen var i ferd med å få kapasitetsutfordringer.
Årsakene til at russerne forlater hjemlandet er mange og sammensatte. Filter Nyheter har snakket med et knippe av dem som valgte å gi avkall på livet slik de kjente det.
Videoprodusenten Ivan hadde aldri vært spesielt interessert i politikk eller politiske demonstrasjoner. Men brått ble 23-åringen blant de til nå personene som har blitt pågrepet for å demonstrere mot krigen, ifølge tall fra OVD-info.
Da Ivan våknet den 24. februar, var han i sjokk.
– Det var fullstendig uventet. Jeg våknet opp hos en kompis som fortalte meg om rakettangrep på Kharkiv, og i omtrent alle byene i Ukraina.
«Faen» var det eneste han klarte å tenke, før han og flere kompiser ble med på demonstrasjonene i Moskva samme kveld.
Under demonstrasjonen tenkte Ivan på det de alltid hadde lært av besteforeldrene. Om at «alt går bra, så lenge det ikke er krig».
Selv om de ikke deltok i demonstrasjonen i mer enn 40 minutter før de dro, klarte de å gå rett over et fotgjengerfelt der tre politimenn ventet.
– Politiet var greie mot oss, det skal sies. Tok en rask visitasjon før de eskorterte oss inn i politibilen. Men jeg var skikkelig redd. Dette var første gang jeg var i kontakt med russisk politi, sier Ivan. I et drøyt kvarter fikk han panikkanfall mens han satt i baksetet, forklarer han.
I Russland er politivold mot politiske dissidenter godt dokumentert i en rekke kritiske medier, noe som gjorde ham ekstra bekymret. På politistasjonen forsøkte han å ringe etter fri rettshjelp, men alle pro-bono-advokatene var allerede opptatt. Derfor fikk han tak i en privat advokat. Til slutt endte han opp med en bot på 20 000 rubler.
Selv om Ivan slapp unna med skrekken, var hele dagen overveldende, forteller han. I etterkant hørte han om andre demonstranter som hadde blitt holdt i arrest i flere dager.
Han sier alle visste at den innskrenkende nye medieloven, som han påpeker at ikke egentlig ga noen klar beskjed om hva man kunne si og ikke si, bare er laget for å få folk til å slutte å demonstrere. I tillegg kom en senator i Statsdumaen med enda et forslag:
– Det gikk hovedsakelig ut på at alle som deltok i demonstrasjonen kunne bli sendt inn i krigen. Selvfølgelig ville det aldri blitt vedtatt, men det fikk oss til å tenke at vi måtte ta et valg om vi skulle bli eller dra.
Én annen som deltok på flere antikrigs-demonstrasjoner i Moskva, men som ikke ble anholdt, er 22 år gamle Natasja Alibaeva. Studenten ville bli kvitt tannreguleringen før hun reiste, og derfor tok det tre uker før hun kom seg avgårde.
Men Alibaeva dro før universitetet hadde avklart om hun fikk lov til å fullføre fagene fra utlandet, da hun hadde bare ett år igjen av et femårig langt studie.
– Det spiller ingen rolle om jeg får permisjon eller slutter. Det pågår en krig, og det er så mange problemer. Jeg klarer ikke tenke på studier uansett, fastslår hun.
Natasja Alibaeva forteller at alle som demonstrerte mot krigen hadde én felles regel: Ble én person tatt, skulle ikke de andre forsøke å hjelpe. Da ville det bare endt opp med at begge ble tatt.
I mars så hun likevel en hendelse der politiet skal ha prøvd å pågripe en demonstrant. Da involverte to andre seg for å få ham vekk. Til slutt greide alle tre å løpe unna, i hvert fall midlertidig. Alibaeva sier dette var første og eneste gang hun har sett politiet feile.
– Jeg tenkte at vi kanskje kan få til endringer. At vi kan tvinge Putin til å stoppe denne krigen.
Når Alibaeva møter Filter Nyheter i Tbilisi går hun med en stor veske i gule og blå farger. Helt siden de russiske valgprotestene som startet i 2011, da Alibaeva var tolv år, har hun tenkt at hun ikke kan fortsette å bo i Russland hvis ikke den politiske situasjonen endrer seg.
En av de siste ukene i Moskva bar hun på en kaffekopp surret inn med et godt synlig gult og blått bånd. Hun visste hun kunne stole på dem som ga henne en liten tommel opp, eller et støttende blikk i skjul. Men da hun gikk forbi politiet, dekket hun den til.
De første dagene etter 24. februar var Ukraina-støtten synlig i bybildet i Moskva. Plakater med enkle slagord som «stopp krigen», «nei til krig» eller «fred for Ukraina».
Én kvinne hadde to fletter, med et gult bånd på den ene siden og ett blått på den andre, noe Natasja Alibaeva syntes var modig. Den 14. mars ble en annen kvinne arrestert bare for å demonstrere ved å holde opp et blankt ark.
Men få dager etter invasjonen ble gult og blått byttet ut med Z-er og militærkjøretøy, forteller IT-spesialisten Polly Sulaeva. Plutselig var det ukrainerne som ble omtalt som terrorister i offentligheten, og selv noen av vennene hennes uttrykte støtte til Putin. Umiddelbart følte 26-åringen et stikkende ubehag.
– Jeg klarte ikke trene, konsentrere meg eller jobbe.
26-åringen sier hun ikke kunne fortsette å bo i et Russland hun opplever har begynt å bli «nesten som Nord-Korea».
– Jeg ville ikke leve i undertrykkelse, og sammen med folk som støtter krigen og drap på andre mennesker.
Trebarnsmoren Jekaterina (41) var på skiferie da Russland invaderte Ukraina 24. februar. Umiddelbart gikk tankene til en del av familien hennes som bodde i de okkuperte områdene Kherson. Selv om de fleste nå har flyktet, ble et familiemedlem som ville passe på huset igjen.
Etter krigen 24. februar avslørte uavhengige aviser at russiske myndigheter lagde nye «patriotiske» opplæringsplaner til skolene. Aviser som Mediazona beskrev planene som «propagandaundervisning». Dette var hovedårsaken til at familien hennes bestemte seg for å reise.
– Barna mine er i en alder hvor de er veldig åpne til alt her i verden. Jeg er ikke sikker på om de er forberedt til å ha det nødvendige kritiske blikket til en slik undervisning, sier hun.
Siden Jekaterina jobber som IT-utvikler var ikke hjemmekontor noe hinder. Men i framtiden tenker hun på å søke jobb andre steder i Europa.
Også psykologen Olga Vostrosablina sier den nye utdanningsplanen for alle elever fra 1.-7.-klasse var et vendepunkt. Spesielt opprørt ble hun 2. mars. Da ble fordi de la ned blomster og holdt plakater der det sto «nei til krig» utenfor den ukrainske ambassaden.
– Jeg tenkte at dette er helt fryktelig. De er bare barn, de gjorde ikke noe galt. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp i et samfunn hvor dette kan skje, forklarer tobarnsmoren.
Inntil videre følger barna hennes fortsatt undervisningen på den russiske skolen digitalt. Da én av klassekameratene deres lekte blant militærutstyr på et krigsmuseum frigjøringsdagen 9. mai, noe foreldrene skrøt av i en felles chat på Telegram, var hun helt sikker på at beslutningen om å dra var riktig. Det til tross for at det vil bli utfordrende å bygge opp psykologpraksisen på nytt fra utlandet.
– Jeg elsker Moskva, og jeg ville ikke dra i det hele tatt. Men nå tenker jeg at Moskva ikke er mitt sted lenger. Det er bare et sted jeg vokste opp.
Eksil-russer Anton Mikhalchuk i stiftelsen Free Russia Foundation i Georgia, til støtte for Ukraina den 24. februar i år.
Før var han frivillig i menneskerettsorganisasjonen Open Russia. Men han flyktet fra Russland i 2019 etter å ha blitt tiltalt for å samarbeide med «uønskede organisasjoner», en forbrytelse som kunne straffes med opptil seks år.
Open Russia ble startet opp av Mikhail Khodorkovsky. Den tidligere oligarken satt selv fengslet i ti år, en dom mange mente var politisk motivert.
På møterommet til Free Russia henger svart-hvitt bilder av 135 fengslede russiske dissidenter. Listen er ikke komplett, og heller ikke oppdatert, da noen av dem allerede har sluppet ut, sier eksil-aktivisten Maria Kuznetsova. Hun dro fra Russland for omtrent et år siden. Nå er hun blant annet talsperson for OVD-Info.
Ét av bildene som henger på veggen er sjefen hennes fra Open Russia, Andrej Pivovarov.
I for arrestasjonen var blant annet et Facebook-innlegg Kuznetsova selv hadde publisert. For å kunne straffe såkalte «uønskede organisasjoner» trenger myndighetene to adskilte saker mot de mistenkte. Kuznetsovas innlegg ble sak nummer to før Pivovarov ble arrestert.
Foreningen bestemte seg for å fortelle om Kuznetsovas rolle i saken, for å vise hvor absurd anklagen i realiteten var, forklarer Kuznetsova til Filter Nyheter:
– Innlegget handlet om å gi penger til uavhengige kandidater ved lokalvalg. Det var absolutt helt fredelig og lovlig, hadde ingenting å gjøre med våpen eller vold. Men siden innlegget inneholdt informasjon om uønskede organisasjoner, ble det utnyttet av politiet, mener hun.
Stiftelsen Free Russia i Tbilisi, som selv drives av eksil-russere, hjelper russere som har flyktet fra hjemlandet. De ble startet opp i 2019, og bistår blant annet nyinnflyttede med å finne et sted å bo. I tillegg arbeider de med å bygge opp et felles russisk miljø i Tbilisi, både ved å arrangere filmkvelder, demonstrasjoner og informasjonsmøter.
Nina Aleksa (37) forteller at det har kommet fire større «bølger» av russere etter at hun selv flyktet til Tbilisi for et drøyt år siden. Første gang var i april 2021, etter at tusenvis demonstrerte til støtte for den fengslede opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Deretter kom det en ny bølge like før valget i september, og enda en pulje etter valget.
Men desidert flest kom i mars i år.
Da var noen traumatiserte, sjokkerte og under en stor psykisk påkjenning, forklarer Aleksa. En del hadde vært arrestert, og noen få torturert.
– Vi hadde ikke forventet at så mange ville komme. Mars var en veldig emosjonell til for russerne, sier Aleksa, som selv ikke angrer et sekund på at hun dro etter alt som har skjedd nå.
Etter 24. februar kom det imidlertid ikke bare dissidenter, slik som det oftest var før. Free Russia har møtt flere som aldri opptrådte som aktivister før krigen, men som deltok i én demonstrasjon og fikk sjokk over at de ble bøtelagt for å si meningene sine.
De forteller at mange IT-spesialister har reist ut for å satse internasjonalt, noe de ikke lenger kan med sanksjonene i Russland. Det kom også en del unge russiske menn fra 18 til 28 år som fryktet å bli kalt inn i krigen.
Mange av dem orket ikke å bo i et land der såpass mange russere forsvarer Putin og invasjonen av Ukraina. Da ville de heller være et sted der de kan snakke og mene fritt. Og felles for alle er at de uttrykker en genuin sorg over å forlate hjemlandet.
Maksim Alibaev er altså en av dem som rømte fra Russland allerede i fjor. Da var IT-spesialisten en del av et opposisjonelt miljø med aktivister hjemme i Russland.
De var ikke et formelt parti eller en organisasjon. Alibaev beskriver dem som en gruppe som prøvde å finne kreative metoder for å opplyse folk om at Russland var i ferd med å bli stadig mer undertrykkende.
Selv drev han en regimekritisk Youtube-kanal der han ofte intervjuet folk på gata. I tillegg deltok han frivillig som observatør i stemmelokaler under valg. Han synes denne observatørordningen er et viktig demokratisk prinsipp, men:
– Alle vet jo at det ikke skjer noe galt i de lokalene der observatørene står, men heller i bygget ved siden av, sier 31-åringen.
Han påpeker at det ikke er sikkert det opposisjonelle miljøet hadde noen felles politisk ideologi. I stedet hadde de helt klart en «felles fiende»:
– Det eneste vi ville var at det skulle være rettferdige valg og frie medier. At folk skal kunne få lov til å protestere fritt, at vi ikke skal ha flere politiske fanger.
Alibaev hadde ikke tenkt å delta på den store Navalnyj-demonstrasjonen 21. april i fjor. Han ville ikke bli arrestert rett før han snart skulle starte i ny jobb.
Før dette hadde han allerede vært arrestert to ganger. Første gang fem dager i 2020, fordi han nektet å vise fram passet til politiet før et lokalvalg. I desember samme år fikk han deretter tolv dager i fengsel for det samme.
Likevel bidro han til Navalnyj-demonstrasjonen ved å hjelpe arrangørene i skjul. Aktivisten gikk rundt i byen i forkant og informerte koordinatorene på Telegram om hvor politiet befant seg. Helt på slutten av marsjen klarte han likevel, med det han beskriver som et uhell, å havne helt bakerst i demonstrasjonen. I løpet av disse snaue ti minuttene ble han fanget på video.
To dager etterpå ringte sivilt politi på døra hans. Alibaev åpnet ikke, og ringte venner og en advokat som fortalte ham at han sikkert tok feil. Etter en liten stund forsvant personene utenfor døra. Men da Alibaev skulle på butikken noen timer etterpå, ble han pågrepet.
For andre gang ble han dømt til tolv dager i fengsel, og gikk glipp av sin første dag i ny jobb.
Han forteller at grensa var nådd etter å ha blitt oppsøkt hjemme.
– Jeg har tidligere vært arrestert ute på gata. Men dette her var noe helt annet. De invaderte privatlivet mitt, huset mitt. For meg var det ganske sjokkerende, sier aktivisten.
– På gata vet jeg hva jeg risikerer, men hjemme forventet jeg ikke. Det gjorde meg veldig redd. Derfor feiget jeg ut og flyttet fra Russland noen måneder senere.
Men da valget nærmet seg september 2021 fikk han litt «paranoia». Han så for seg at det innenriks i Russland kunne bli som etter valget i Belarus i 2020. Selv om han ikke anser seg selv som noen innflytelsesrik person, tror han politiet kunne valgt å arrestere ham for å skremme de andre.
– Jeg forventet at noe skikkelig ille kom til å skje. At valget ville trigge flere demonstrasjoner, som kom til å føre til enda større politiaksjoner. Men det skjedde ikke. Jeg hadde feil den gangen, men så skjedde det jo noe mye verre globalt nå.
Nå savner han tiden i det opposisjonelle russiske miljøet. De fleste av dem har gradvis forsvunnet ut av Russland. Han påpeker at selv om de kanskje ikke fikk gjennomslag for politiske endringer den gang, har det i det minste gjort ham selv politisk bevisst.
Søsteren hans Natasja Alibaeva forteller at politiet flere ganger kom på døra til familien hennes i Moskva. Hovedsakelig med spørsmål om broren, til tross for at Maksim Alibaev allerede bodde i Georgia. Og ifølge Alibaeva kom politiet én gang ukentlig, hver uke etter 24. februar.
– Det er vanskelig å si akkurat hva som skjedde. Men de kom til alle personer de ikke likte. De prøvde å skremme oss, sier hun, og tilføyer:
– I Russland finnes det ikke noe som heter lov og orden. Det er helt sant. Jeg er ikke paranoid.
Politiets besøk gjorde henne nervøs. Spesielt etter at hun hadde bestilt flybilletten til Jerevan. Hadde hun blitt anholdt og ikke rukket flyet, ville hun antagelig ikke hatt råd til å bestille ny billett.
Alibaeva er heller ikke den eneste Filter Nyheter har pratet med som opplevde ventetiden før flyet som nervepirrende. Flere forteller om skrekken av å se på at stadig flere fly ble kansellert, samtidig som billettprisene føk til himmels.
Natasja Alibaeva har flyttet inn i en stor og ganske tom leilighet, sammen med et annet russisk par som nylig kom til Georgia. De har innredet leiligheten med gratis møbler fra en gjenbruksstasjon. Ennå har hun ikke funnet en seng, og 22-åringen sover derfor på en tynn madrass på gulvet.
– Men det er helt greit i denne situasjonen. Folk dør. Jeg kan ikke klage på at jeg ønsker meg en seng, stoler eller en vaskemaskin.
Flere av russerne Filter Nyheter møter i Georgia sier det nye livet mangler rutine og struktur. Dagene går i ett, og onsdager er som søndager. Det er umulig å vite hva som kommer til å skje framover.
– Kanskje jeg kan få meg en jobb i en barnehage her, eller kanskje på en russisk skole. Men det er vanskelig å tenke på alt dette her. Jeg tenker at hvis jeg prøver å legge planer, så blir de ødelagt uansett, sier Alibaeva.
22-åringen studerer et slags forfatterstudium som består av kreativ skriving og russisk litteratur, historie og kultur. Skrivingen pleide å være som å puste, forklarer hun. Men de siste tre månedene har det stoppet helt opp.
– Jeg vet ikke om jeg kan skrive på russisk lenger. Hvordan kan jeg skrive på russisk etter alt det her, spør den unge skribenten, og sier hun kanskje heller vil lære seg ukrainsk.
Helt siden Polly Sulaeva var 16 år har hun hatt en tanke om at hun en gang skal flytte til California i USA. Et paradoks, poengterer hun, er utvilsomt at mange russiske ungdommer tenker på Amerika, mens nærmest ingen amerikanere drømmer om å flytte til Russland.
Men da 26-åringen nå bestemte seg for å flytte på grunn av krigen, var det likevel et spontant og livsendrende valg for henne. De første dagene, da hun ennå var i Armenia, var utfordrende. Hun har alltid vært et «planleggingsmenneske», forklarer hun. Men det å ha en sikker plan for hva hun skulle gjøre neste uke eller neste år, var noe hun raskt måtte gi slipp på.
– Det var en helt ny virkelighet, hvor jeg mistet alt håpet. Situasjonen er selvfølgelig mye verre for ukrainerne og dét kan ikke sammenlignes. Men jeg og mange andre russere måtte også flytte. Vi har også mistet hjemmene våre, leilighetene og vårt vanlige liv.
– Et totalitært samfunn
Til sommeren hadde videoprodusent Ivan manus og alt klart til en kortfilm som skulle spilles inn i Russland. Nå aner han ikke om den noen gang vil bli mulig å spille inn.
23-åringen beskriver dagens Russland som et «totalitært samfunn», og han er redd det unike med den russiske kulturen skal forsvinne.
Én ting er han derimot sikker på:
– Dagens situasjon vil forandre seg når folk i Russland ønsker det.
Denne reportasje er laget med støtte fra STIP Pressens stipendkomite for prosjekter med formål rettssikkerhet og demokrati.
