Loading
Tbilisi, Georgia: Ett kamera, én lyskaster og én softboks er utstyret som skal til for å lage russiske direktesendinger om krigen i Ukraina. Redaksjonen er på lufta tre kvelder i uka. Fra et loftsrom i et boligfelt i Tbilisi, Georgias hovedstad.
Ni medarbeidere i den uavhengige, opposisjonsavisa Insider er tilstede når Filter Nyheter besøker dem under sendingen fredag 20. mai.
Nyhetsanker Marfa Smirnova føner håret og sminker seg i all hast før intervjuet med en ukrainsk mann som klarte å rømme fra Mariupol skal starte. Tobarnsmoren pleide å være anker i Russlands største uavhengige kanal, Dozjd/TV Rain, der hun hadde omtrent hundre medarbeidere. Nå fyller 35-åringen selv rollene som både ansvarlig redaktør, produsent, researcher og journalist.
– Nå er det mye mer intenst, forteller hun til Filter Nyheter.
Resten av redaksjonen består av videoprodusenter, klippere, teknikere, researchere og oversettere.
– Alle kom hit etter krigen startet, sier den nåværende tv-produsenten Anastasia Mikhajlova. Opprinnelig startet hun i Insider for to år siden for å drive med undersøkende journalistikk, men hun skiftet arbeidsoppgaver da hele redaksjonen evakuerte fra Russland.
Insider er kjent for granskningene av forgiftningen av Aleksei Navalnyj, drapet på Putin-motstander Boris Nemtsov og på hva som skjedde da en tsjetsjensk mann ble skutt på åpen gate i Berlin. I samarbeid med faktasjekkerne i europeiske Bellingcat har journalistene funnet at agenter fra den russiske sikkerhetstjenesten FSB kan ha stått bak hvert av disse mistenkelige tilfellene.
Men i starten av mars, da alle de frie, uavhengige russiske mediene én etter én ble blokkert eller stengte ned, så Insider et akutt behov for direkte nyhetssendinger. De forteller at det er viktig for dem å formidle nyheter på russisk, rettet mot dem som fortsatt bor i Russland.
– TV Rain [Dozjd] og landets største opposisjonelle radiokanal Ekko Moskva ble blokkert. Da var det nesten ingen igjen. Nå har flere kommet tilbake og det er bra, men i begynnelsen av mars var det ikke så åpenlyst hvordan det kom til å utvikle seg, forklarer eskil-journalist Mikhajlova.
Nå er Insider langt fra de eneste som har flyttet ned nesten hele redaksjonen til Tbilisi.
Ingen vet nøyaktig hvor mange russiske journalister som flyktet til Georgia etter at Statsdumaen vedtok loven som kan gi kritikere av krigen 15 års fengsel.
Flere kilder Filter Nyheter har snakket med anslår at det trolig er et sted mellom 200 til 300 mediefolk som nå bor bare i Tbilisi. Dette inkluderer de flere tusen redaksjonelt ansatte som har forlatt Russland. Andre har flyktet til land som Armenia, Tyrkia, Latvia og Tyskland.
Jegor Skovoroda, journalist og nyhetsredaktør i Mediazona, sier han møter kolleger fra andre redaksjoner på gata hver dag. Tbilisi er en mye mindre by enn Moskva.
Noen av dem går forbi og hilser mens Filter Nyheter intervjuer ham på en kafé i bydelen Rustaveli.
Etter stadig verre kår for journalistene i Russland de siste tjue årene, sier Skovoroda at han ikke er overrasket over alt som har skjedd de siste tre månedene.
– Slagordet vårt, til Mediazona, er at «det blir verre», sier han med et labert smil.
Tv-anker Marfa Smirnova reiste til den vest-ukrainske byen Lviv som korrespondent et par dager etter at krigen brøt ut den 24. februar. På denne tiden jobbet hun fortsatt i Dozjd.
– I starten var alt helt fryktelig. For to måneder siden var jeg i sjokk, forteller Smirnova.
Noen dager senere ble den såkalte «falske nyheter»-loven vedtatt. Alle som diskrediterer det russiske militæret eller sprer «falsk informasjon» om hæren risikerer fengsel. I praksis gjelder dette alle påstander som ikke på forhånd er godkjente av myndighetene. Selv det å kalle Russlands invasjon for nettopp en krig, heller enn en «spesialoperasjon», er straffbart.
Dette var blant grunnene til at Smirnova ikke så det som trygt å reise tilbake til Russland. Etter Ukraina reiste tobarnsmoren derfor rett til Tbilisi, mens familien kom etter.
Og 1. mars ble nettstedet til Dozjd blokkert. Redaksjonen fortsatte å lage sendinger på Youtube i to dager til, før de midlertidig så seg nødt til å stoppe opp helt.
Til Filter Nyheter sier Smirnova at hun har innsett at eksiltilværelsen har blitt hennes nye liv. Også to av søstrene hennes har flyttet hit til Georgia.
– Livet vårt er ingen katastrofe, slik som for mange ukrainere som har mistet alt.
– Vi er lykkelige, men selvfølgelig ønsker vi å reise hjem.
I Insiders provisoriske tv-studio har alle fullt fokus under forberedelsene til fredagens innspilling. Som i en hvilken som helst redaksjon står halvfulle te- og kaffe-kopper gjenglemt på hvert bord.
Men her er vinduene dekket til med persienner, svarte pledd og matter, mens ledningene ligger vilkårlig teipet fast i gulvet. Sofaene er slitte og lufta stram, og når det blåser rister det i hele etasjen. Rommet er ikke akkurat optimalt som et tv-studio.
– Jeg tror dette er vårt første produksjonslokale, men jeg håper ikke det blir det siste, sier likevel Anastasia Mikhajlova.
– Vi skriver, oversetter og forbereder hva programlederen skal si. Ringer til kilder og finner bilder til sendingene. Mens gutta klipper, sier hun og peker bort på andre siden av rommet.
Tidligere på dagen sendte tv-anker Marfa Smirnova melding til Filter Nyheter om at de vurderte å avlyse fredagens sending. Én produsent var blitt syk, mens en annen var borte hele uka. Det betød mer jobb på dem som var igjen, og Smirnova var usikker på om de kom til å rekke å gjøre ferdig alt i tide.
Det ble likevel sending. Omtrent halvparten på direkten, mens andre halvdel var forhåndsinnspilt. Blant annet sendte de et intervju med den russiske, opposisjonelle rockeren Boris Grebensjtsjikov, laget av en korrespondent i Tel Aviv.
I tillegg intervjuer programlederen i Insider Anton Gerasjtsjenko, rådgiver for myndighetene i Ukraina, om nye bevis på krigsforbrytelser utført av russiske soldater i Butsja.
Youtube-sendingene deres får som regel mellom 10 000 og 40 000 seere. De aller fleste av følgerne, omtrent 70 prosent, er fra Russland. Men de har også publikum i Ukraina, og noen få i Kasakhstan, Tyskland og USA. Enn så lenge er ikke Youtube blokkert i Russland.
Da Smirnova var fast nyhetsanker for Dozjd hadde de lokaler med tre studioer: Ett til kveldssendingene, ett til morgensendingene og ett til programmene.
– Her er det veldig mye mer komplisert, og mange flere tekniske utfordringer. I dag hadde vi problemer fordi den siste som skulle bli intervjuet ikke hørte meg. Derfor måtte jeg snakke om «ingenting» i fem minutter, sier Smirnova oppgitt, like etter den halvannentimes lange sendinger er ferdig.
Både Insider og Mediazona har fortsatt korrespondenter som hjelper til med å gi informasjon fra Russland, men de fleste av dem er anonyme av sikkerhetshensyn.
Et unntak er én av Insiders journalister i Russland som intervjuer folk under frigjøringsdagen 9. mai, med fullt navn og bilde. Noe som er ganske modig, påpeker Mikhajlova.
Men Insider-redaksjonen er også preget av å ha mistet en korrespondent i Kyiv. Én måned etter krigen, 23. mars, ble 42 år gamle Oksana Baulina drept i et rakettangrep.
Baulina arbeidet tidligere for Aleksei Navalnyjs anti-korrupsjonskampanje. Hun måtte flykte ut av Russland da foreningen ble stemplet som en ekstremistisk organisasjon.
«Vi skal fortsette å dekke krigen i Ukraina, inkludert russiske krigsforbrytelser som vilkårlig beskytning av boligområder som resulterer i dødsfall til sivile og journalister», Insider om dødsfallet.
Jegor Skovoroda i Mediazona sier mediesensuren kom skritt for skritt etter 24. februar.
Først fikk Mediazona brev fra medietilsynet om at Mediazona skulle ha skrevet «falske påstander». handlet om at invasjonen var i gang.
Skovoroda sier de diskuterte litt fram og tilbake hva de kunne gjøre, før de kom fram til at de hadde to alternativer:
– Enten kunne vi slette artikkelen eller bli blokkert. Vi bestemte oss for å slette denne ene artikkelen, men vi publiserte en kopi andre steder.
Men bare én uke senere fikk Mediazona på nytt brev fra det statlige medietilsynet. Nå var det ikke lenger snakk om én spesifikk artikkel:
– De skrev egentlig at hele nettstedet vårt er falskt, og at vi burde stoppe å spre falske nyheter. Dagen etter blokkerte de oss, forteller nyhetsredaktøren.
Få dager etter evakuerte hele redaksjonen i Russland. Omtrent halvparten av dem, ti–femten stykker, bor nå i Tbilisi. Resten har spredt seg til andre europeiske land, hovedsakelig de baltiske.
– Jeg forventet at noen kom til å bli, men alle bestemte seg for å fortsette å jobbe. Selv under disse omstendighetene, sier Skovoroda.
I tiden etterpå jobbet redaksjonen deres nesten døgnet rundt med å dekke krigen i Ukraina. Først de siste ukene har arbeidsmengden roet seg litt.
Etter at Mediazona ble blokkert, må russiske borgere lese artiklene deres via tekniske VPN-løsninger.
Redaksjonen lager imidlertid stadig nye nettsider som speiler avisen deres uten VPN, før den enkelte siden blir oppdaget og blokkert av myndighetene. De siste ukene har medietilsynet Rosskomnadzor blitt enda raskere til å slå ned på disse kopi-sidene.
Nettavisene som nå har fått nettsidene sine blokkert i Russland er likevel takknemlige for én ting:
Ikke bare blokkerte medietilsynet kritiske medier, men også Facebook, Instagram og Twitter. Det har gjort at langt flere russere har lært å logge seg inn på VPN.
I en periode fortsatte økonomiavisa The Bell, i likhet med Novaja Gazeta, å skrive om sanksjonene fra Vesten og de økonomiske konsekvensene for Russland. Da brukte de konsekvent ordet «spesialoperasjon» i stedet for krig, dog med ironiske hermetegn. Men etter kort tid bestemte ledelsen at journalistene ikke kunne skrive om noe som helst relatert til krigen, så lenge de bodde i Russland.
For de fleste innebar det enten å slutte i jobben eller flytte til utlandet.
Noen få valgte å bli i Russland. Hovedsakelig dem som ikke kunne flytte vekk av familierelaterte årsaker.
Gravejournalist Irina Pankratova, derimot, brukte lang tid på å bestemme seg. Det vanskeligste med å reise fra Russland, var at det betød at hun måtte reise fra alle hun var glad i. Men i midten av april var valget tatt, og hun var på plass i Tbilisi sammen med fem andre The Bell-kolleger.
– Jeg kunne ha blitt i Russland, men da kunne jeg ikke være journalist. Da kunne jeg ikke ha lagt ut noe som helst i sosiale medier. Men jeg tenkte flere ganger på hva jeg kunne gjøre hjemme i stedet, siden det er der alle vennene mine og familien min er. Men så tenkte jeg på hvordan det ville være å forbli i stillhet, og jeg klarte det ikke. Dette er jobben min, og jeg vet ikke hva annet jeg ville gjort, forteller 35-åringen til Filter Nyheter.
Nå jobber Pankratova fra hjemmekontor, i en leilighet et lite stykke utenfor sentrum.
Arbeidsdagen starter så fort hun står opp. Et par ganger i uka pleier de seks The Bell-journalistene å finne kafeer eller andre steder de kan arbeide sammen i byen. På dagene det er fint vær jobber Pankratova gjerne fra balkongen hjemme.
– Når jeg sitter ute og hører barna leke i bakgården, er det nesten så jeg husker at livet kan være normalt. I Russland glemte jeg helt denne følelsen. Der kunne man ikke gå ut uten å se Z-symbolet overalt. På kino, på biler og metrostasjonen. Det er så motbydelig, nesten som hakekors. Og fortsatt tenker mange i Russland at krigen er en riktig krig. I butikker eller taxier hørte jeg folk si Putin var en bra mann, sier hun.
Samtidig slet hun mye med nattesøvnen de siste ukene før hun dro. Dette fordi hun visste at politiet ofte aksjonerte på døra til opposisjonelle russere tidlig på morgenen. Derfor lå hun gjerne lys våken fra fire–fem-tiden. Først da hun hadde vært i Georgia i en drøy måned, innså hun at politiet ikke kommer til å dukke opp på døra hennes her.
Men hvordan reagerer Russlands president Vladimir Putin på at Georgia lar så mange journalister bo i nabolandet?
Egor Kuroptev, leder av Free Russia Foundations avdeling i Sør-Kaukasus, tror Putin bare er glad alle de russiske dissidentene forsvinner ut av landet.
– Han vil ikke ha disse stemmene innenlands, men utenlands er det ikke noe problem. Men han ser et problem med russisk opposisjon i Georgia, og vil helst at de skal reise enda lengre inn i Europa, tror direktøren.
Free Russia Foundation i Georgia hjelper russere som har flyktet fra hjemlandet med å etablere seg. Blant annet låner de ut fjerde etasje gratis til Insider.
Nina Aleksa i Free Russia Foundation flyktet fra Russland for omtrent ett år siden. Hun ga opp jobben i en statlig tv-kanal i , før hun ble med i en nå forbudt opposisjonell organisasjon. Etter at hun kom til Georgia sier hun at de har sett fem «bølger» der mange russere har flyktet ut av landet på én gang.
I de tidligere puljene kom hovedsakelig aktivister og den politiske opposisjonen. Først i mars kom journalistene.
Men det å være journalist i Russland har aldri vært risikofritt:
Committee to Protect Journalists (CPJ) at minst 28 journalister er drept i Russland etter at Putin kom til makten.
Fire av dem var ansatt i den uavhengige avisen Novaja Gazeta, der fredsprisvinner Dmitrij Muratov er redaktør. Deres anerkjente journalist Anna Politkovskaja, som arbeidet med å avdekke krigsforbrytelser i Tsjetsjenia, ble angivelig forsøkt forgiftet med en kopp te på et fly. Noen år senere ble hun skutt.
– Påvirker dette dere som journalister?
– Når man har jobbet i Russland i ett eller to år begynner man å tenke at alt dette er normalt. Kanskje det ligner hvordan det er i en krigssone. Etter et par måneder begynner de å tenke at dette er standarden på livet, svarer The Bell-journalist Irina Pankratova.
Alle journalistene som nå bor i Tbilisi har, ikke sjeldent, opplevd å bli motarbeidet.
Da Irina Pankratova var ansatt i det oligark-eide mediekonsernet RBC, publiserte kollegene hennes en kritisk artikkel om Vladimir Putin. Etterpå sa de opp på grunn av sensuren ledelsen påla dem.
Likevel ble det startet opp en avdeling kalt RBC Journal som fortsatt tillot seg å publisere skarpe og kritiske artikler. Før ledelsen bestemte seg for å legge ned hele avdelingen. Da ga de Pankratova tilbud om å fortsette i jobben ved å skrive artikler for PR-avdelingen, noe hun takket pent nei til.
Etterpå gikk hun til The Bell, en avis startet opp av flere av de andre som sluttet i RBC. (RBC er fortsatt én av mediene som formidler samme narrativ om krigen som Kreml.)
Også eierne i Jegor Skovorodas tidligere avis, Russian Planet, forsøkte å sensurere redaksjonen. I 2014 ble avisa oppfordret til ikke å skrive om annekteringen av Krim.
– Vi fant ut at vi ikke kan arbeide under slike begrensninger. Derfor startet vi opp Mediazona i stedet, forklarer Skovoroda, som har arbeidet som journalist i drøyt ti år.
Og senest i fjor ble Irina Pankratovas mobiltelefon hacket. SIM-kortet hennes ble tømt og hackerne fikk tilgang til alle meldingene og telefonloggen. De kom ikke inn på kontoene hennes på sosiale medier, da hun hadde ekstra beskyttelse på disse appene.
Den undersøkende journalisten politianmeldte hackingen, men anmeldelsen ble raskt henlagt. Selv sporet hun opp personen som angivelig sto bak, men politiet tok heller ikke tak i disse opplysningene. Hun antar, basert på lignende hackerangrep mot andre journalister, at myndighetene var oppdragsgiveren.
Stadig har russiske myndigheter innført regler mediene på ulike måter har måttet omgå for å fortsette å lage uavhengig journalistikk i Russland. Et eksempel er loven mot å «promotere homofili» fra 2013, som gjorde det umulig å dekke akkurat dette feltet.
Og de siste årene har en rekke uavhengige, kritiske aviser havnet på lista over såkalte «utenlandske agenter».
Alle som har fått pengestøtte fra utlandet risikerer å bli stemplet som en «utenlandsk agent». For Mediazona ga loven et absurd utslag: De ble utpekt som en utenlandsk agent på grunn av fra Google. I tillegg hevdet myndighetene at Mediazona hadde sitert andre utenlandske agenter.
Når man er stemplet som en utenlandsk agent må man oppgi hele økonomien sin til myndighetene. Flere mener derfor det er et statlig grep for at myndighetene skal kunne overvåke opposisjonen. Siden alt de publiserer både på nettsiden og i sosiale medier må merkes, er stempelet egnet til å skremme annonsører.
Men etter at Mediazona og Insider flyttet ut av Russland, nektet de å fortsette å legge ut denne beskjeden. Til tross for at de egentlig er forpliktet juridisk sett.
– Nettstedet vårt er blokkert. Vi risikerer å bli saksøkt, men når vi er i utlandet, hvorfor bry seg? Vi bestemte oss for ikke å adlyde. Og man føler seg mye bedre når man ikke legger ut denne beskjeden hver dag, sier Skovoroda.
Privatpersoner stemplet som utenlandske agenter må legge til denne «advarselen» i hvert eneste bilde på sosiale medier. Også når vedkommende legger ut bilder av barna sine eller en søt katt.
Nettsiden til The Bell er fortsatt ikke blokkert, og russere trenger inntil videre ikke VPN for å få tilgang til dem.
Årsaken er at avisa ennå ikke har havnet i registeret for å være en såkalt «utenlandsk agent». Eierne har nektet å ta imot pengedonasjoner fra utlandet for å unngå dette stempelet.
– Men det er vel bare et tidsspørsmål, påpeker Irina Pankratova i The Bell dystert.
Hun understreker at to av de tre eierne deres er registrert som slike utenlandske agenter. Dette får store konsekvenser for dem personlig, og det innebærer ikke minst en risiko for straffeforfølgelse.
– Vi forstår ikke logikken til myndighetene i dette. Jeg tror egentlig ikke det er noen logikk.
Nå har Statsdumaen også en lovendring som kan gjøre det enda enklere å bli stemplet som en utenlandsk agent. Blir forslaget vedtatt, holder det at myndighetene mener de har hatt såkalt «internasjonal innflytelse» for å bli stemplet.
Det siste halvåret har Irina Pankratova holdt digitale kurs i et fag om undersøkende journalistikk og faktasjekking, ved et kommersielt universitet i Russland. Men etter krigen ble hun tilbudt å holde stadig færre forelesninger, før skolen bestemte seg for å avslutte kurset hennes helt.
Arrangørene spurte henne retorisk om hvem de skulle holde kurset for, nå når journalistikken i Russland er kansellert.
Hun har inntrykk av at det innføres stadig mer sensur på Statsuniversitetet i St. Petersburg, der hun selv studerte.
– Lærere på forelesninger forteller studentene at nedleggelsen av Novaja Gazeta er bra. Eller de sier at det ukrainske språket er et underordnet språk, forklarer hun.
– Hva tenker du om dem som jobber i statsstyrte russiske kanaler?
– Vel, jeg tenker at de ikke er journalister. De går bare på jobb. Noen tenker at krigen er ok, andre tenker ikke i det hele tatt. De trenger jobb og penger, svarer Irina Pankratova.
Denne reportasjen er laget med støtte fra STIP Pressens stipendkomite for prosjekter med formål rettssikkerhet og demokrati.
