Loading
Det som skjedde 15. mai foran det ungarske parlamentet, har aldri skjedd før i Ungarn: Landets fem største uavhengige redaksjoner – 24.hu, Telex, HVG.hu, Partizán og 444 – demonstrerte i en felles direktesending mot den såkalte «åpenhetsloven» som er foreslått for parlamentet.
Den timelange samtaleserien i etterkant av demonstrasjonen (se video) ble redigert i et samarbeid mellom ungarske politiske journalister som vanligvis er konkurrenter. Stemningen var preget av uro, engasjement og kampvilje på samme tid. Alle kjente på det historiske alvoret i øyeblikket.
Lovforslaget, som ble lagt frem av en Fidesz-representant kvelden før, er et enestående forsøk på å begrense ytringsfrihet og retten til selvorganisering i Ungarn. Dessuten truer det direkte eksistensen til de få gjenværende frie presseorganene. Søndag 18. mai protesterte mellom 30–40 000 mennesker foran parlamentet mot loven.
Denne folkelige demonstrasjonen overbeviste imidlertid ikke regjeringsflertallet, som fortsatt planlegger å vedta loven uten reell politisk debatt eller faglig høring – noe det har vært praksis de siste femten årene.
Loven er modellert etter den russiske «utenlandske agentloven», og gir fullmakter til «Kontoret for beskyttelse av suverenitet» (Sovereignty Protection Office, SPO), som ble opprettet av regjeringen for halvannet år siden. Dette kontoret har til nå blitt brukt hovedsakelig til kommunikasjonsformål – for å gi inntrykk av at ulike globalistiske krefter og «bakmakter», fra Brussel til Kyiv, kontinuerlig forsøker å blande seg inn i Ungarns indre anliggender. Den nye loven vil gi kontoret reell makt: Det vil nå få myndighet til å utarbeide en liste over organisasjoner som det mener «truer Ungarns suverenitet».
Hva betyr dette i praksis?
Listen kan inkludere enhver organisasjon eller medieaktør som driver offentlig virksomhet og mottar støtte, donasjoner eller til og med gaver fra ikke-ungarske borgere: EU-institusjoner, privatpersoner eller personer med dobbelt statsborgerskap kan falle inn under denne kategorien.
Det skal være nok å uttrykke en politisk mening som «reflekterer negativt på Ungarns uavhengige, demokratiske og konstitusjonelle karakter», eller som stiller spørsmål ved «ekteskapets, familiens og det biologiske kjønnets forrang», eller «Ungarns konstitusjonelle identitet og kristne kultur».
Lovutkastet er med hensikt vagt og tvetydig for å holde organisasjoner, medier, journalister og deres støttespillere i usikkerhet, og for å skape selvsensur og en nedkjølende effekt. Denne typen eksistensiell fryktspredning er en velprøvd metode for Fidesz, som har sittet med makten i femten år.
Når det gjelder hvem som havner på listen, etterlater regjeringen liten tvil. Kontoret, ledet av Viktor Orbáns nære fortrolige Tamás Lánczi, har i månedsvis publisert «forskningsmateriale» (i realiteten ærekrenkende pamfletter), og har siden nyttår kjørt betalte kampanjer mot enkelte redaksjoner på YouTube, Facebook og andre plattformer.
SPO-materialet oppfordrer abonnenter og støttespillere til å ikke gi penger til disse mediene fordi de «lurer dem» og mottar «millioner fra utlandet». Disse påstandene er fullstendig uriktige – mediene mottar kun små private donasjoner fra utlandet, har mange ungarske abonnenter i utlandet, og driver internasjonale prosjekter finansiert gjennom EU og andre offentlige støtteordninger.
Hvis loven trer i kraft, vil organisasjonene som havner på listen ikke kunne motta 1 prosent av skattebetalernes inntektsskatt (en rettighet ungarske skattebetalere har til å donere til ideelle organisasjoner). Donorer må signere en støtterklæring, og lederne må levere inn formueserklæring. Organisasjonene vil bli overvåket tett av myndighetene og risikerer omfattende bøter (25 ganger beløpet for uautoriserte donasjoner). Skattemyndighetene vil kunne inspisere datamaskiner, dokumenter og lokaler – og de som ikke samarbeider, risikerer forbud. Det vil ikke finnes noen mulighet for rettslig prøving.
Dette er realiteten for ytringsfriheten i dagens Ungarn.
Siden årsskiftet har Viktor Orbán kommet med stadig mer absurde anklager mot sivilsamfunnet og uavhengige medier, og hevdet at de driver krigspropaganda i regi av en konspirasjon fra Brussel og Kyiv. Han varslet på forhånd at han kom til å slå til. Han har lovet å feie bort dem som tjener utenlandske interesser, og i sin tale 15. mars sammenlignet han sine politiske motstandere med insekter han snart ville knuse. På sitt første valgmøte etter at loven ble introdusert, bekreftet han sine intensjoner:
«De som driver med politikk, bør ikke motta penger fra utlandet! Det er ikke en stor anmodning, det er en beskjeden og enkel én. Og vi vil ikke gi etter i denne saken.»
Ungarske redaksjoner har vært under konstant press i årevis: regjeringen og dens mediehus har systematisk provosert og diskreditert ansatte i uavhengige medier, og gjentatte ganger fremstilt journalister som utenlandske lakeier, leiesoldater og forrædere.
Loven om suverenitetsvern, som ble vedtatt i fjor, har gjort det mulig å overvåke «offentlige personer» – inkludert journalister – uten mistankegrunnlag eller rettslig kjennelse.
Myndighetene har imidlertid ikke nølt med ulovlig overvåkning av journalister tidligere heller. I den beryktede Pegasus-skandalen ble det avslørt at israelsk spionvare var installert på telefonene til flere gravejournalister som hadde avdekket korrupsjon i regjeringen.
Loven som nå er på vei til å bli vedtatt, kan være siste fase i en lang og målrettet krig.
I har Orbán ført en nådeløs kamp mot de gjenværende bastionene av fri presse. Han har tatt det steg for steg. Først kjøpte han ut og skremte bort utenlandske investorer, deretter tok han kontroll over mediemarkedet gjennom statlig reklame. I ti år har kritiske aviser ikke mottatt én eneste krone i annonser. I mellomtiden har regjeringen dominert de statlige mediene:
Regjeringen gjorde landets tidligere største uavhengige nettsteder (Index, Origo) til regjeringsvennlige talerør, kjøpte opp lokalaviser, overtok den største kommersielle TV-kanalen (TV2), kjøpte seg inn i tabloidene, la ned Népszabadság, og fikk innflytelse til og med over enkelte opposisjonsmedier.
Regjeringsnære investorer har dukket opp i alle deler av mediemarkedet – også i byråer og salgsledd – og brakt ikke bare statlig reklame, men også store deler av privat annonsering under myndighetenes kontroll. Samtidig har selskaper nær Orbán fått avgjørende innflytelse over strategiske sektorer som bank, telekommunikasjon og energi. Kritiske aviser er i praksis ekskludert fra det stadig krympende annonsemarkedet.
Under disse forholdene kan nye prosjekter startet av journalister som har flyktet fra okkuperte og ødelagte redaksjoner, samt de få gjenværende kritiske avisene, bare tjene penger fra lesere: De forsøker å overleve på donasjoner, abonnement og prosjektmidler.
Nå forsøker Orbán å kutte den siste inntektskilden.
Det går tydelig frem av ordlyden i lovforslaget at regjeringen ikke bare ønsker å kontrollere utenlandsk støtte. Når noen først havner på listen, vil regjeringen granske alle deres økonomiske transaksjoner med lupe. Lovens egentlige mål er å skremme givere bort fra avisene og tørke ut den uavhengige pressen for godt.
I denne avgjørende tiden har vi ikke annet valg enn å be våre lesere og partnere om støtte.
Hvis denne loven vedtas, vil ytrings- og meningsfriheten i sin nåværende form opphøre i Ungarn – med dramatiske konsekvenser, ikke bare for landet, men for hele Europa.
Det er absurd at en EU-regjering i 2025 – som selv er avhengig av internasjonal støtte og stormakter – skal straffe organisasjoner for å motta penger fra utlandet. Hvis dette kan gjøres midt i EU, i ett medlemsland, vil det før eller siden skje andre steder også.
Problemet med Orbánismen stanser ikke ved landets grenser – det angår hele Europa.
Ikke la algoritmene bestemme hvilke nyheter du får med deg. Tegn et abonnement på Filter Nyheter.
