Loading
De neste ukene sitter dommerne i Norges Høyesterett og vurderer hvorvidt politikerne brøt Grunnloven da Stortinget tillot oljeselskaper å lete etter olje i et helt nytt havområde langt, langt mot nord, mot grensen til Russland.
Hvis dommerne lander på «ja», kan dette ha «enorme konsekvenser for norsk oljevirksomhet», mener noen (regjeringen). Om de lander på «nei», kan det ha «enorme konsekvenser for planeten og våre barns fremtid», mener andre (miljøorganisasjonene).
Er nå det så sikkert? Dessuten: Hva skjer hvis Høyesterett lander på noe sånn midt i mellom?
Klimasøksmålet ble behandlet av Høyesterett i plenum i november. Det skjer i snitt én gang annethvert år, og kan tolkes slik: Høyesterett mener det er et veldig viktig søksmål av stor prinsippiell betydning.
Det er en mulighet for at Høyesterett går for en av de to ytterlighetene i denne saken, og gir enten miljøorganisasjonene eller regjeringen full pott. Om det er særlig sannsynlig, er en annen sak.
Jørn Øyrehagen Sunde er professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo (UiO), og har fulgt høyesterettsbehandlingen. Han tror ikke at majoriteten blant høyesterettsdommerne vil gå til ytterpunktene. Årsaken er at Høyesterett er opptatt av at dommen skal ha så stort flertall som mulig, og helst være enstemmig.
– Jeg tror det vil bli en intens tautrekking, for jeg tror det finnes dommere i begge endene av skalaen. Det leser jeg ut av dommernes spørsmål underveis i behandlingen, sier Sunde til Filter Nyheter.
Det gjør at det kan bli kompromiss og nødløsninger. Hvis det blir umulig å bli enige, så vil Høyesterett lage en dom med to fraksjoner med veldig spissete uttalelser, tror jusprofessoren.
Miljøorganisasjonene som saksøkte staten, Greenpeace og Natur og Ungdom, tapte saken i både tingretten og lagmannsretten. Begge rettsinstanser «sukret pillen» for saksøkerne ved å gi dem noen «delseiere» - tingretten bare litt, lagmannsretten ganske mye.
Sunde tror at det er et «kompromiss» av denne typen Høyesterett vil gå for: Et som ikke griper direkte inn i norsk oljevirksomhet, men som heller ikke gjør at klimabekymra innbyggere blir desillusjonert om demokratiets evne til å beskytte dem.
I søksmålet er det reist en rekke spørsmål hvor Høyesterett kan falle ned på den ene eller andre siden, og gå i ulike retninger for hvert punkt. Derfor er det et stort spenn i hvilke kompromissvarianter Høyesterett kan gå for. Her skisserer vi opp tre tenkelige utfall for å gjøre det så konkret som mulig:
I alle tre tilfellene betyr det at de konkrete, saksøkte lisensene dømmes som gyldige (seier for regjeringen), men at Grunnlovens miljøparagraf, nummer 112, kan brukes til å saksøke staten for politiske vedtak som ødelegger livsgrunnlaget for innbyggerne og fremtidige generasjoner (seier for miljøorganisasjonene).
– Det avgjørende er hvordan Høyesterett formulerer denne rettigheten. De vil formulere den på en måte som hindrer at de får veldig mange saker inn fra alt mellom himmel og jord, samtidig som de vil hindre at det blir for mye sivil ulydighet og aksjoner i gatene, tror Sunde.
Eller «jeg føler meg radikalisert», som en klimaaktivist på publikumsbenken i lagmannsretten sa i fjor.
Tingretten kom fram til at vi har en faktisk rett til en natur som evner å reprodusere seg selv, som er mangfoldig, og som «sikrer helsen» til oss som lever nå og de som kommer etter oss. Dommeren mente imidlertid at det ikke er opp til rettsvesenet å bestemme hvor grensa går for hva som er for ødeleggende. Dommeren mente også at det kun er utslipp som er gjort innenfor Norges landegrenser som teller, siden det er slik klimapolitikken er innrettet: Hvert land rapporterer utslipp innenfor sine territorialgrenser. Tingretten kom frem til at produksjonsutslippene for akkurat disse konsesjonene isolert sett er så små at det ikke bryter loven.
Dette var en konklusjon regjeringsadvokaten var veldig fornøyd med, og som miljøorganisasjonene slaktet da den kom.
Lagmannsretten mente også at miljøparagrafen gir faktiske rettigheter, og ikke kun er en pynteparagraf til bruk i festtaler. Lagmannsretten mente imidlertid at også klimagassene som slippes ut i utlandet, der olja og gassen brennes, må telle med. Det er fordi disse bidrar til global oppvarming, som påvirker naturen til norske innbyggere. De tre dommerne mente imidlertid at siden søksmålet gjelder letelisenser og ikke driftstillatelser, er det egentlig ikke gitt en utslippstillatelse enda. I tillegg viste dommerne at klimakonsekvensene blir begrensede i Norge, og at staten har satt i gang mange skadebegrensende tiltak, som for eksempel rassikring og flomvern. Lagdommerne mente også, i likhet med tingretten at terskelen for når rettsvesenet skal blande seg inn i politikk bør være høy. De konkluderte at Stortinget har stor frihet til å velge om tiltakene de vedtar for å bøte på skaden, er tilstrekkelig.
Denne dommen har fått skryt fra flere hold for å gjøre en god drøftelse av loven, men med visse mangler sett fra miljøorganisasjonenes ståsted: For det første, at den gir Stortinget så stort skjønn til å bestemme hva som er et tiltak at den likevel gjør miljøparagrafen tannløs, og for det andre at den fritar Norge for handlinger vi gjør som skaper lidelse utenfor våre grenser.
Jokeren her ligger i hvordan Høyesterett måtte finne på å svare på de spørsmålene som kan sies å ha stått litt ubesvart i de to forrige rettsinstansene. Høyesterett kan trekke opp hvor grensen går for domstolen: Hvor mye skade som er for mye, og når et avbøtende tiltak er godt nok.
Det at Norge har en klimapolitikk, kan i seg selv regnes som et såkalt avbøtende tiltak, ifølge lagmannsretten. Her kan alt fra Parisavtalen, EUs kvotesystem og Norges CO2-avgifter trekkes inn. Om klimatiltakene ikke virker, går politikerne fortsatt fri? Eller må tiltakene faktisk kompensere og «utligne» skaden for å være innenfor loven?
Hvis Høyesterett lander på et «ja» her, vil dommerne fortsatt kunne si at at letelisensene er gyldige, så lenge det kompenserende tiltaket faktisk er godt nok. Akkurat det kan bli litt vanskelig å argumentere for, all den tid norske regjeringer ikke har greid å innfri noen av sine mål om klimakutt til nå. Alternativt kan retten fremholde lagmannsrettens argument om at en letetillatelse ikke nødvendigvis gir en utslippstillatelse, det er det en utvinningstillatelse som gir.
Selv om regjeringen også i dette tilfellet frifinnes for brudd på Grunnloven, vil en slik løsning ligne klimadommene i Nederland og Irland (der miljøorganisasjonene vant). Disse sakene skiller seg fra den norske på den måten er at de dreier seg om klimapolitikk og overholdelse av klimamål i stort. Det norske søksmålet gjelder et helt konkret forvaltningsvedtak. Den norske dommen kan likevel ligne på den måten at Høyesterett sier at det går en rettslig grense for utslipp, men at det er opp til politikerne å velge tiltak og politikk som holder utslippene innenfor grensa.
Slik kan Høyesterett unngå oljepolitisk haraball, og fortsatt gi loven tyngde og befolkningen et sterkt vern.
– Uansett hvem som vinner, vil saken ha konsekvenser, sier Catherine Banet.
Hun er førsteamanuensis ved Nordisk Institutt for sjørett (UiO), og har blant annet forvaltning av naturressurser som sitt fagfelt. Også hun tror dommerne vil lande på en variant midt mellom partenes standpunkter.
Banet mener en full seier til miljøorganisasjonene kommer til å ha en rekke konsekvenser.
– Den kan påvirke hvor sterke kunnskapskravene til konsekvensutredninger blir og om de må eventuelt endres, sier hun.
Å få lisensene dømt som ugyldig hadde vært mye verre for oljeselskapene og myndighetene om de i dag hadde funnet olje og gjort investeringer i de konkrete lisensene. Oljeselskapene har ikke kommet så langt. Equinor har tvert om uttalt at de har gitt opp Barentshavet sørøst - de fant ingen ting.
– Høyesterett kan ikke begynne å drøfte hele petroleumspolitikken eller klimapolitikken, men dommerne vil bruke mye tid på å drøfte hvordan miljøparagrafen skal tolkes. Hvis Høyesterett anerkjenner at miljøparagrafens første ledd er en rettighetsbestemmelse (at alle har rett til et miljø som sikrer helsen, jour. anm), og at virksomheter som bidrar til å nå naturens tålegrenser strider med Grunnloven, kan dette ha store konsekvenser for blant annet petroleumsnæringen i Norge, sier Banet.
Hvis regjeringen vinner frem i synet om at miljøparagrafen ikke gir befolkningen noen rettigheter som kan prøves i retten, så blir det ikke behov for å endre noe, inkludert i petroleumsloven. Stortingspolitiker Jette Christensen (Ap), som var saksordfører på Stortinget da miljøparagrafen ble revidert i 2014 - og dermed vet hun akkurat hva politikerne mente, at poenget var at loven skulle kunne begrense staten.
– Hvis politikerne i Stortinget er uenige med Høyesterett kan de da velge å revidere Grunnloven på nytt, samt å skjerpe utredningskravene i petroleumsloven. Slik er demokratiet, sier Banet.
Energirett-juristen tror, i likhet med sin jusskollega Sunde, at en mellomløsning kanskje er den mest sannsynlige. Den viser en rettsutvikling, samtidig som den ikke bryter med norsk rettstradisjon om at retten ikke skal drive politikk. Hvis kompromisset blir så strengt som alternativ 3 skissert over, der retten setter klare grenser for utslipp og krav til hva som er et godt nok tiltak, tror Banet at flere politiske vedtak vil bli testet i retten.
– Det vil også ha konsekvenser for transportsektoren, byggesektoren og alle andre bransjer som forårsaker utslipp, og som faller utenfor kvotesystemet, sier hun.
Følgene av en slik konklusjon vil ikke kun ha konsekvenser for norsk oljevirksomhet, den vil ha en enorm konsekvens for norsk klimapolitikk.
Det betyr at Stortingets klimaløfter faktisk må innfris.
Banet tror en konsekvens av saken, uansett hvordan det går, vil være at myndighetene i fremtiden vil være ekstra nøye med vurderingene som gjøres i konsekvensutredninger (rapportene som danner grunnlaget for å fatte vedtak om for eksempel å åpne nye letearealer eller om faktisk utvinning av petroleum). I dag er det for eksempel mange aktører - ikke bare miljøaktivister - som mener staten bør regne på klimarisiko i slike vedtak. Banet tror også rettssaken vil spille over på klima- og miljøhensyn i andre saksområder.
– Når det gjelder miljøorganisasjonene har de fått saken sluppet inn i Høyesterett, som har behandlet den i plenum. Det er allerede en seier som kan appellere til andre miljøsøksmål, sier Banet.
Går ikke det veien for miljøorganisasjonene denne gangen heller, kan de gå videre til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det har de på alle måter posisjonert seg for: I de siste rundene har de ikke bare argumentert med miljøparagrafen, men også med menneskerettighetene.
