Loading
Andre runde av miljøbevegelsens søksmål mot staten er inne i sin siste dag. Greenpeace-leder Frode Pleym, for anledningen trukket i dress, kjenner at det koker innvendig. Han må helt ut i novemberkulda for å trekke luft.
Ikke bare har regjeringsadvokaten skrudd opp temperaturen på angrepet mot miljøorganisasjonenes argumenter, Pleym synes også advokaten raljerer med klimaforsker Bjørn H. Samsets vitnemål om at verden allerede har funnet langt mer olje og gass enn vi kan brenne om vi skal unngå farlige klimaendringer.
En annen ting som plager Greenpeace-lederen: Når klimakrisen er tema, synes han tydelig å merke at oljedepartementets grå eminense ruller ned gardinen. Eller, øyelokkene. Ekspedisjonssjef Ole Anders Lindseth (69) er en av Olje- og energidepartementets absolutte toppbyråkrater.
– Jeg får vondt i magen. En av grunnene til at vi har dette klimaproblemet er at mektige mennesker med slike posisjoner virker å drite i det. Hvis man bryr seg om klimaproblemet, så skal man ikke sitte å sove i retten.
Lindseth avviser på det sterkeste at han sover.
– Makan til frekkhet, det går ikke an, sier Lindseth, tydelig oppbrakt, når Filter Nyheter spør ham om å kommentere Pleyms beskyldninger.
Toppbyråkraten sier at han tvert imot sitter og lytter mens han hviler øynene.
– Uansett så må han skjønne at dette er en ufattelig viktig sak for veldig mange, og du viser ikke respekt for retten og for de som faktisk har tatt deg til retten når du sitter på den måten der. Når Norges fremste forskere sier at vi har funnet mer olje enn vi kan bruke, så sitter han og hviler øynene, gjesper og rister på hodet. Det samme gjorde han da Gaute Eiterjord fortalte hva dette betyr for deres generasjon, sier Pleym.
Rettssakens første dag var ikke mindre følelsesladd. Da Natur og ungdoms leder inntok vitneboksen i rettssal K31 i Borgarting lagmannsrett for å forklare hvorfor ungdomsorganisasjonen har valgt å saksøke staten, begynte Eiterjord å gråte.
Det starter bra:
– Vi som unge får ikke like stor mulighet som de voksne har hatt til å leve gode liv på denne kloden - med mindre vi klarer å løse klimakrisen. De politiske løsningene finnes, men de blir ikke brukt. Det er det mest frustrerende, sier Gaute Eiterjord (23).
Han forteller hvordan ungdom aktivt har tatt et valg om å dra regjeringen for retten gjennom avstemninger på møter og generalforsamlinger. Det underliggende argumentet dommerne skal forstå: Dette er ikke noe toppstyrt påfunn av «miljøeliten i hovedstaden».
– Det blir tatt så mange beslutninger av politikere som påvirker vår framtid, som vi ikke får være med å bestemme over, sier Eiterjord, og det er her stemmen knekker.
Naturvernforbundets leder Silje Lundberg sperrer opp øynene og lener seg frem på stolen, men Eiterjord fortsetter selv om han griner:
– Det føles grovt urettferdig som ung å måtte vokse opp med den erkjennelsen, at allerede har det gått så langt at det vil være utrolig kostbart og krevende å løse klimakrisa - og attpåtil pøser politikerne på med mer av det som har skapt problemet.
Tre meter til høyre sitter Ole Anders Lindseth fra departementet lent over bordet og noterer. Etter hvert lener han seg tilbake i stolen, legger armene i kors over brystet, lukker øynene og plasserer hodet godt bakover i haka. Han ble ansatt i Olje- og energidepartementet i 1989, seks år før Eiterjord ble født. Han har styrt departementet under ministre av alle politiske farger. Han var med da CO2-avgiften ble innført i 1991. Han har sett Norge vokse til å bli en europeisk stormakt innen gass, fra Sleipner- og Trollfeltet på nittitallet, til gigantfeltet Ormen Lange som har gitt lys i husan og varme på gasskomfyren i England fra 1000 meters dyp siden 2007.
Lindseth er også sjef i et departement som har ekspedert arbeidet med å kartlegge Norges kapasitet til å putte karbonet i atmosfæren tilbake dit det kom fra - presentert i et helt Atlas, som viser at det er mulig å lagre mer enn 80 milliarder tonn CO2 i havbunnen på norsk sokkel. Det tilsvarer 1000 år med nasjonale klimautslipp - og vi kan tjene masse penger på det.
Det er ingen ting miljøvernerne på andre siden av rommet kan fortelle han som Lindseth ikke vet fra før.
Nå er han departementets representant i retten, anklaget for følgende forbrytelse: Å ignorere innbyggernes grunnlovsfestede rett til å leve i et sunt miljø ved å dra på skattejakt etter ny olje og gass i Arktis.
«Goliat» heter den svære, runde og oransje plattformen som står plantet i havbunnen utenfor Hammerfest i Finnmark. Den har vært siden den åpnet for tre år siden: Tre menneskeliv gikk tapt under byggingen, og etter den ble satt i drift ble det avslørt svikt og alvorlige sikkerhetsfeil fra operatørens og myndighetenes side. Det ble også avslørt spektakulære svakheter i statens vurderinger av samfunnsøkonomisk lønnsomhet på feltet. Spør du miljøvernere, vil de legge til at den virkelige skandalen ligger i kjempens bidrag til å ødelegge vårt felles livsgrunnlag: Økosystemer, klimasystemet.
Det var regjeringens ja til å lete etter enda mer olje i Barentshavet samme år, enda lengre nord, som fikk begeret til å renne over for miljøorganisasjonene: Det er olje og gass som legger seg på toppen av et berg av tilgjengelig fossil energi som verden ikke kan bruke hvis vi skal unngå å ødelegge livsgrunnlaget til millioner av mennesker på jorda. Skulle verden klare å fikse problemet, så er det stor risiko for at staten taper penger på den arktiske oljen, og regjeringen har kastet millioner av skattepengene våre på havet - bokstavelig talt.
– Jeg står ikke her og sier at det ikke er globale klimautfordringer, eller at dette ikke er en alvorlig sak, sier regjeringens advokat, Fredrik Sejersted, og legger til:
– Det retten må ta stilling til, er om klimaendringene er relevante i denne saken.
Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, som har blitt aktivist på sine eldre dager og støtter miljøorganisasjonene som bestefar, kommenterer tørt:
— Hvis vi ikke hadde en klimakrise, så hadde det ikke vært noen rettssak!
Hvorfor du skal bry deg om klimarettssaken?
Fordi den kan føre til at stemmen din blir mindre verdt i framtida.
I alle fall om du spør regjeringsadvokaten: Hvis domstolen blander seg inn i regjeringens oljepolitikk, hva blir det neste? Alle de andre oljefeltene? Hva med hyttefelt? Har dommerne fått med seg motstanden mot utvidelse av E18?
Sejersted avslører at han samler på avisutklipp som handler om Grunnlovens miljøparagraf, og putter dem i en perm på kontoret. Han har blant annet tatt vare på en artikkel om en mann som er veldig motstander av at det bygges ut en tredje rullebane på Gardermoen, og som mente det også ville være et brudd på Grunnlovens §112.
Det miljøorganisasjonene egentlig prøver på, er å utfordre selve landets oljepolitikk, som det er et bredt flertall for blant de folkevalgte, hevder regjeringen.
— Så jeg står her egentlig som representant for Stortinget, sier Sejersted.
Miljøorganisasjonene hevder det samme, med motsatt fortegn: Da Stortinget vedtok Miljøparagrafen tredde de denne tvangstrøyen av en lov helt frivillig ned over seg selv.
Jurister som har oppfordret miljøvernerne til å teste oljeletingen i retten mener regjeringsadvokaten maler fanden på veggen. Gjennom hele den norske rettshistorien har det vært politiske saker og rettigheter som har blitt avgjort i domstolene, uten at Stortinget ble avskiltet av den grunn.
Men Sejersted trenger ikke gå til avisarkivene for å finne folk som er sultne på å stanse en tredje rullebane på Gardermoen. Det er ikke mer enn et drøyt år siden Greenpeaces forrige leder, Truls Gulowsen, satt på et arrangement og diskuterte om nettopp utvidelse av Gardermoen var den neste saken som kunne engasjere folk til å begå sivil ulydighet i klimakampen.
Ifølge flere jurister som har engasjert seg i rettssaken er dette et nøkkelspørsmål som kan vippe saken, om dommerne mener Norge har ansvaret for norsk olje som brennes av i utlandet.
Miljøorganisasjonenes ekspertvitne, klimaforsker Bjørn H. Samset, understreker at det finnes mange perspektiver på det: Noen, som miljøorganisasjonene, mener oljeland har ansvar for eksporterte utslipp. Hvis dette regnes med er ikke Norge lenger noe lite «miniputtland» i klimasammenheng, men verdens sjuende største utslippseksportør.
Man kan imidlertid også snu på det, og se på hvem som importerer mest utslipp. Da blir Kina, som ellers regnes som en av verdens topp tre utslippsgiganter, straks langt mindre skyldig i krisen: De har nemlig «tatt på seg byrden» med å produsere hele verdens duppeditter. Kjøperen av varene - og utslippene - er en annen gigant: USA.
Så har du perspektivet verdens ledere har blitt enige om i Paris-avtalen: At hvert land har ansvar for utslippene innenfor sine landegrenser, og at rike land som Norge i tillegg skal betale fattige lands reduksjoner. Hele 70 prosent av alle land i avtalen har meldt inn at de må ha slik bistand for å kutte.
Samset understreker at problemet uansett er like reelt, uansett hvilke briller man har på.
— Vi har aldri vært her før. Vi har aldri hatt så varm global snittemperatur, og vi har aldri vært 7,5 milliard mennesker - og vi bor over alt. Dette handler om sin natur om risiko. Hvor mye risiko er vi villige som samfunn til å ta, spør han ut i lufta i rettssal K31.
Verdens politikere har allerede brukt 30 år på krangle og peke fingre på hverandre, og nå er timeglasset i ferd med å renne ut. Oljen som letes opp i Barentshavet nå, kan imidlertid ikke brukes før om 10-15 år. Da må utslippene være veldig mye lavere hvis vi skal ha noe som helst sjanse til å unngå farlige klimaendringer - sånne som setter innbyggerne i millionbyer ved kysten på flyttelass innover i landet, og millioner fattige på let etter nytt hjem.
En av Sejersteds rettslige medhjelpere, advokat Ane Sydnes Egeland (30), hviler haka i foldede hender og blikket rettet mot miljøverneren i vitneboksen. Egeland skrev sin masteroppgave om næringslivets menneskerettighetsansvar.
— Hvis klima og miljø skulle vært relevant for menneskerettighetene, måtte det være fordi klimaendringene førte til at konkrete familier opplevde brudd på menneskerettighetene sine, for eksempel retten til familieliv og privatliv. Da er årsaksforholdet veldig langt, sier Sejersted.
, David Boyd, er ikke enig. Han, som til vanlig er assisterende professor innen juss, politikk og bærekraft ved University of British Columbia, mener tilstanden i de midlertidige bosetninger i utkanten av Fijis byer viser at norske klimautslipp frarøver folk sine menneskerettigheter, her og nå. Bosetningene er befolket av mennesker som har fått hjemmene sine ødelagt av den tropiske syklonen Winston i 2016. Disse samfunnene mangler tilstrekkelige sanitæranlegg, og regelmessig flom fører til .
På rettssakens første dag gikk Boyd i VG knallhardt ut mot regjeringens skattejakt i Barentshavet. Sejersted kan fortelle at denne Boyd besøkte ham på kontoret under sin norgesvisitt. Han hadde sterke meninger om grunnlovens paragraf 112. Diskusjonen ble visst ganske spiss til slutt, forteller Sejersted. Han gjør sitt ytterste for å male FN-utsendingen opp som en slags miljøvernets utenlandske mørkemakt på rivingstokt i Norges nasjonale lover.
— Denne bevegelsen er ganske… ja jeg skal ikke si mer.
Det renner over for en tilhører på forreste rad.
— Regjeringsadvokaten er jo helt ute av kontroll!
En annen tilhører forsikrer seg om at journalistene i lokalet vet hvem David Boyd er. Det er ikke så mange journalister å vende seg til, forøvrig. Rettssalen var stappfull første dag, men senere fikk de miljøinteresserte tilhørerne god plass til å boltre seg på pressebenken.
— Hvor ble mediene av? Jeg har sendt e-post til alle de store og skrevet at jeg savner dem, sier en kvinne og smiler.
Regjeringsadvokaten mener føre var-prinsippet ikke er relevant i denne saken, ettersom vi VET at klimagasser skader miljøet – hadde vi derimot vært usikre på om det var slik, så hadde det en annen sak!
Miljøvernerne ser ut som øynene skal til å trille ut av hodet på dem. Hvordan henger det på greip?!
— Han er en maskin, sukker en av miljøaktivistene i publikum når det blir pause.
Regjeringsadvokaten har banket løs på det regjeringsoppnevnte Menneskerettighetsutvalget, som mener miljøparagrafen er tydelig på at miljøet har et reellt vern. Ifølge Sejersted kan ikke utvalget ha peiling på grunnlovsjuss.
Miljøvernernes advokater på andre siden av bordet må glise. Det skal han ha, han sparer ikke på kruttet når han setter i gang. Han antyder også at hele utvalget av høyt kompetente folk nærmest ble lurt av ett av medlemmene, høyesterettsadvokat Pål Lorentzen, som «satt i møter med disse miljøvernsorganisasjonene på hotell Continental».
— Så skal jeg ikke si noe mer om konspirasjonsteorier, sier Sejersted lett og går videre.
Ketil Lund drar av seg hodetelefonene som sender Sejersteds prosedyre rett inn ørene. Dette er tydeligvis ikke noe han gidder å høre på.
Mens regjeringens advokat Anders Wilhelmsen snakker om muligheten for at staten kan endre petroleumsregelverket hvis det er noe i klimasystemet som skulle tilsi det, skriver departementssjefen på en lapp.
Han snur seg, og gir den til kollegaen på raden bak seg. Han leser, kikker opp på direktøren og ler så kroppen rister, helt lydløst. Så tar han et bilde av lappen med mobilen.
Er det noen vits i dette søksmålet? Er miljøparagrafen et skuebrød? Et gjesp for oljedepartementet?
Ja, mener en av tilskuerne som har fulgt hver dag av rettssaken.
– Det er hyggelig og fint å sitte her, men det betyr ingen ting. Det er bare å gi opp domstolene, og kjøre på med sivil ulydighet, sier aktivisten.
Han har vært med i Greenpeace og Natur og ungdom, men har nå meldt seg inn i Extinction Rebellion. I mai ble han dømt til å betale bøter for aksjoner utenfor landets statsbærende institusjoner.
– Jeg føler meg radikalisert, sier han og sikter til politikere og domstolens tilsynelatende døve ører.
