Loading
Tirsdag startet ankesaken Greenpeace og Natur og Ungdom har anlagt mot den norske stat for å ha sett bort fra den grunnlovsfestede retten til «et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» når regjeringen i 2016 åpnet for utvinning av olje på nye felter på Norges kontinentalsokkel.
Om det å ta klimakampen inn i rettssalene er nytt i norsk sammenheng, finnes det flere eksempler fra utlandet. Jussprofessor i komparativ (sammenliknende) rett, Jørn Øyrehagen Sunde ved Universitetet i Bergen, mener riktignok at lagmannsretten bryr seg lite om saker fra land med ulikt rettssystem og rettspraksis enn vårt.
Men:
– Dommer fra vestlige land med sammenliknbare rettssystemer er noe norske dommere kan ta i betraktning: «Har de sett noe lurt?». Jeg tror komparativ rett vil spille en større rolle denne gangen, sa han til Filter Nyheter denne uka.
Det er særlig to saker som gjerne trekkes fram av klimaaktivister som banebrytende: Urgenda-saken og Juliana-saken.
Den førstnevnte er oppkalt etter den nederlandske stiftelsen Urgenda, som jobber for en hurtigere overgang til fornybar energi.
Stiftelsen saksøkte den nederlandske staten i 2015 for å ikke gjøre nok for å redusere utslippene av klimagasser. Nederland hadde da satt seg et mål om å redusere utslippene med 17 prosent innen 2020, noe stiftelsen mente var for lite for at landet skulle kunne si det hadde gjort sitt for å nå FNs togradersmål.
Med henvisning til såvel nederlandsk konstitusjon som EU-regler og folkerett konkluderte retten med at staten var pliktige til å gjennomføre tilstrekkelige tiltak for skadebegrensning, både på grunn av den høye risikoen for klimaendringer og de alvorlige konsekvensene slike endringer kan føre med seg.
I en historisk avgjørelse ble staten dermed pålagt å heve ambisjonene – nå er målet å kutte utslippene med 25 prosent under 1990-nivå.
Nederlandske myndigheter har imidlertid anket avgjørelsen til Høyesterett, der den argumenterer for at dommen begrenser statens valgfrihet i utførelsen av politikk på en måte som kan ha «signifikante konsekvenser» for muligheten til å utforme klimapolitikk på andre felter. Motparten fokuserer ifølge på sakens menneskerettighetsaspekter i den siste, avgjørende rettsrunden.
En avgjørelse er ventet før jul i år.
– Jeg har sett dokumentene de har laget for den endelige avgjørelsen, og det er ikke utenkelig at Urgenda kan få medhold, sier Ole Kristian Fauchald, professor ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og en av redaktørene bak boka «Mellom juss og politikk», som handler om miljøparagrafen i Grunnloven.
Han sier at hovedspørsmålet i den nederlandske saken handler om det samme som en av hovedinnvendingene mot Greenpeace og Natur og Ungdoms sak: At domstolene setter seg til doms over en politisk prosess.
– I den nederlandske saken er det en enda sterkere politisk vinkel. Der er det selve helheten i klimapolitikken som er gjenstand for domstolens etterprøving – i Norge er det tross alt et forvaltningsvedtak det dreier seg om. Men i Nederland ligger det an til at domstolene er mindre lydhøre for argumentet om at domstolene ikke skal bestemme hva politikerne får mene, enn de har vært i Norge, sier han.
Mens saken har gått i rettsvesenet har Nederland for øvrig kuttet sine utslipp til at en 25 prosent reduksjon i forhold til 1990-nivå synes overkommelig innen 2020.
Den såkalte Juliana v. United States-saken startet også i 2015, da 21 ungdommer via en klimastiftelse i delstaten Oregon saksøkte de føderale myndighetene i USA i en liknende sak. Den ble for alvor kjent i november 2016, da en føderal dommer avslo myndighetenes krav om at saken måtte avvises av rettssystemet.
Det skjedde med en henvisning til «retten til et klimasystem som er i stand til å opprettholde menneskelig liv» og at denne er «fundamental i et fritt og velordnet samfunn».
Nettop dette spørsmålet, om lovverket gir en rettighet til et levelig miljø som innbyggerne kan bruke til å sakssøke staten, er et sentralt stridstema i den norske klimarettssaken.
I det amerikanske søksmålet hevder saksøkerne at manglende regulering av utslipp bryter fundamentale rettigheter og den såkalte «public trust doctrine», ideen om at staten forvalter naturen på vegne av det enkelte individ. De krever at myndighetene kommer opp med en plan for at fossilt brennstoff skal være utfaset innen 2050.
Mens saken har rullet og gått i rettssystemet har den tvunget fram flere innrømmelser om at klimaendringene er reelle og utgjør et faktisk problem. Samtidig fortsetter justisdepartementet å hindre at det kommer til noen endelig rettsrunde. Ifølge dokumentarprogrammet argumenteres det med at energipolitikken er politikernes domene og ikke skal avgjøres i en rettssal i Oregon.
Det er veldig likt den argumentasjonen den norske regjeringen, representert av regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, framholder i lagmannsretten: «Det er en interessant, politisk debatt, men det er ikke relevant for retten», sa han på ankesakens første dag.
Forskjellen mellom amerikanske og norske myndigheters ståsted er er at den norske staten ikke bestrider at klimaendringene skjer, eller at det er en alvorlig sak.
Den amerikanske saken har inspirert aktivister i flere andre land til å gå til et liknende søksmål mot sine myndigheter, inkludert i New Zealand, Pakistan og Colombia.
I Canada gikk nylig en gruppe ungdommer for å bryte borgernes grunnlovsfestede rett til «liv, frihet og trygghet» ved å fremme bruken av fossilt drivstoff.
En annen del av samme søksmål anklager staten for å bryte borgernes rett til å bli likebehandlet, basert på at den oppvoksende slekt må bære en større del av kostnadene ved klimaendringer enn de eldre.
Miljøorganisasjonene har varslet at de vil bruke en australsk dom fra februar i år for å overbevise dommerne. Der ble en konsesjon for utvinning av kull avslått blant annet fordi retten mener klimautslipp fra kullet må tas med i betraktningen, også når kullet eksporteres og brennes i andre land.
De norske klimaaktivistene bruker dette for å illustrere at dersom norsk rett ikke tar hensyn til utslipp fra norsk olje som forbrennes i utlandet, mener man samtidig at norske myndigheter har et mer begrenset klimaansvar enn andre land.
Amerikanske Columbia Law School samarbeider med et stort advokatfirma om å oppdatere , som i skrivende stund teller 1094 saker i USA og 303 i verden for øvrig.
Mange av disse sakene er anlagt mot oljeselskaper for å trenere klimaforskning eller selge produkter de må ha visst var skadelige for miljøet. Enkelte er anlagt av «klimarealister» mot aktivister, forskere og institusjoner som står bak det de mener er bedragersk virksomhet.
Til sammen lister nettsiden opp .
En stor del av disse igjen handler om teknikaliteter rundt EUs ordning for handel med klimakvoter. Men det er også flere eksempler på at stater saksøkes på liknende grunnlag som i Norge – at grunnleggende borgerrettigheter brytes ved at det ikke gjøres nok for å hindre global oppvarming.
