Loading
Nå er runde to av «århundrets rettssak» i Norge her, det såkalte klimasøksmålet.
Det hele startet i 2016, da en rekke oljeselskaper, deriblant Equinor, fikk tilgang til 40 nye felt i Barentshavet - den første åpningen av helt nye områder på sokkelen siden 1994.
Natur og Ungdom og Greenpeace fikk ikke gehør i Oslo Tingrett for at leting etter ny olje i Barentshavet bryter med Grunnloven, som sier at vi i Norge har «rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares (...) også for etterslekten».
Tingretten mente at ja, et sunt og levelig miljø er en rettighet vi har. Der fikk miljøorganisasjonene rett. Alt annet fikk en kald skulder.
Hvorfor tror miljøorganisasjonene at de skal vinne nå? Er det i det hele tatt noen vits i den anken?
— Staten er ikke noen lett motstander, men vi har anket saken til lagmannsretten fordi vi tenker at vi kan vinne frem, sier leder for Greenpeace, Frode Pleym.
— Dommen fra tingretten mener vi er faglig svak. Men dette er juridisk nybrottsarbeid i Norge, så vi er veldig spente, sier Gaute Eiterjord, leder for Natur og Ungdom.
Saksøkerne mener også de har nye ess i ermet: Siden 2017 har det skjedd en hel del.
Har det noe å si for dommerne og lagmannsretten?
— Hvis dommerne i lagmannsretten skjønner klimavitenskapen, så tror vi at vi vil vinne frem, sier Gaute Eiterjord, leder for Natur og Ungdom.
Det er flere - - som mener at Oslo tingrett misforsto noe helt elementært om global oppvarming, da de i 2017 frikjente regjeringen blant annet med begrunnelsen om at «risikoen for miljøskade kan karakteriseres som begrenset».
Tingretten så bare på klimautslippene fra utvinningen av oljen, ikke fra forbrenningen av Barents-oljen.
Det prinsippet som er viktigst for saksøkerne å etablere for å vinne saken, er at Norge har ansvar for eksport av utslipp.
— Feltene i Barentshavet er lengre nord enn noensinne, og låser oss fast i et nytt oljeeventyr. Konsesjonen bryter både et politisk mål, og den bryter med statens etiske og moralske ansvar for å beskytte innbyggere mot klimaendringer, både i og utenfor Norge, sier Pleym i Greenpeace.
Forskere som har sett på norske utslipp ut fra logikken om at atmosfæren snart er fylt med så mye karbon at 1,5-gradersmålet går fløyten, samt at Norge har et produsentansvar på samme måte som Ikea, som må tilbakekalle en eller annen vare hvis den viser seg å kunne eksplodere, kommer til helt andre utslippstall enn retten har fattet sin beslutning på:
Norsk olje brent i utlandet gjør landets største selskap Equinor, der Staten er største aksjonær, til , ifølge utregninger basert på historisk produksjon.
Denne grafen viser forskjell på utslipp hjemme og ute:
Folkeretten sier at hvert land er ansvarlig for klimagassutslipp på sitt territorium. Tingretten mente derfor at det er til landets grenser, og ikke lenger, at Norges ansvar i Paris-avtalen strekker seg.
Klimasystemet derimot, bryr seg som kjent svært lite om landegrenser. Global oppvarming er, ja, global - så utslippene fra den forbrente norske olja ødelegger miljøet for norske innbyggere og etterslekt.
Miljøparagrafen sier at myndighetene må gjøre avbøtende tiltak som kompenserer tilstrekkelig når miljøskadelige aktiviteter settes i gang. Siden norske myndigheter ikke har makt til å innføre kompenserende tiltak der norsk olje brennes, valgte tingretten å se bort fra disse utslippene - og dermed fra ødeleggelsene.
Ett år senere kom en rapport som satte igang en enorm snøball.
En hel verden våknet opp til tidenes blåmandag da FNs klimapanel slapp spesialrapporten som sammenlikner forskjellen på 1,5 og 2 graders oppvarming av kloden. Den var større enn forskere og politikere hittil hadde regnet med. Så kom rapporten fra FNs naturpanel om at vi forsyner oss så grådig av klodens arealer og ressurser at hele økosystemer kan kollapse - slike som gir oss mat, rent vann og medisiner, for å nevne noe.
Vi har rukket å øke den globale snittemperaturen med 1 grad.
For å stanse oppvarmingen før 1,5 grader på politikernes mest ønskelige måte, har forskere regnet ut at verdens befolkning i løpet av 30 år må gå fra å brenne 100 millioner fat olje hver dag, til å bare bruke 9, maks 20, millioner oljefat om dagen.
«», sa Jo Husebye, en oljeanalytiker fra Rystad Energy (et av Norges mest anerkjente selskaper på feltet), til Filter Nyheter om det.
At norsk olje forbrent i utlandet gjør Norge til en utslippsgigant fikk tingretten behørig vite i 2017, uten å regne det med. Er det da noen sjanse for at sjokkrapporten om hvor dårlig tid vi har på å fikse problemet vil ha noen betydning for lagmannsretten?
Ja, mener professor Jørn Øyrehagen Sunde ved Universitetet i Bergen. Hans felt er blant annet rettskultur, komparativ rett og juridisk metode.
— Forskningen påvirker retten i form av at den argumenterer for at terskelen for når loven slår inn, bør være lav. Hver forskningsrapport i seg selv er ikke vektig for retten, men når stabelen av rapporter er høy nok, gjør det Regjeringsadvokatens argument svakere.
Arbeiderpartiet er relativt godt i gang med grønn sjelegranskning. Sentrale Høyre-topper har varslet at oljeutvinning lengst nord i Barentshavet står lagelig til for hugg i kommende programarbeid. I Fremskrittspartiet krangles det så busta fyker om partiets klimapolitikk, og de som er partiets fremste fornektere av klimavitenskapen stemples som idioter av sine egne.
Det går likevel sakte, og de samme borgerlige partiene som varsler nye takter i klimapolitikken, er de samme som har utstedt så mange lete- og utvinningstillatelser at mediene bruker ord som «rekord-tildeling» og «oljebonanza».
Det er åpenbart en propp i systemet som skal utløse den lenge lovede klimapolitikken. Miljøorganisasjonene vil bruke rettssaken som «politisk Plumbo».
Det er sterke saker:
Tingretten mener domstolene bør være forsiktige med å overprøve om et avbøtende tiltak staten har gjort ivaretar miljøet i tilstrekkelig grad. I dommen framheves det at Stortinget har tatt stilling til konsekvensutredningen for Barentshavet tre ganger, og slik sett anser risikoen for miljøskade og klimaforverring på grunn av oljeboring i Barentshavet som akseptabel, med tiltakene som gjøres:
«Slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets involvering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt».
— Rettssaken er en slåsskamp mellom to ulike perspektiver. Begge måtene å resonnere på er rett, en må bare velge hvem man stoler på, sier professor Sunde.
Rettssaken er i bunn og grunn altså et spørsmål om regjeringens troverdighet i klimapolitikken, der Regjeringsadvokaten argumenterer for at retten, og befolkningen, kan stole på at regjeringen har tatt hensyn til klimatrusselen i form av avbøtende og utslippsreduserende tiltak på andre felt enn oljeutvinningen i Barentshavet - og at Miljøparagrafens bestemmelser om dette derfor er oppfylt. Miljøorgansisasjonenes argumenter har alle som mål å bygge opp under påstanden om at regjeringen ikke er til å stole på.
Samtidig har regjeringen levert inn selvangivelse over måloppnåelse i egen klimapolitikk, og melder stryk.
— Kan regjeringens manglende måloppnåelse og progresjon i å kutte utslipp brukes som bevis for at regjeringen ikke er til å stole på?
— Ja, det er et godt poeng. En domstol kan aldri godta en regjering som «lover og lyver», sier Sunde.
Skolestreikerne er i alle fall tydelige: De vil ha resultater.
Hva betyr det egentlig for juristene at verden utenfor, både politisk og i befolkningen, har flyttet seg ganske mye siden 2017 med tanke på posisjon og krav om handling i klimaspørsmålet? Vil vi merke en «Thunberg-effekt» på retten?
— Retten tar i utgangspunktet ikke politiske hensyn, men dommerne er også mennesker. De blir påvirket av samtalen og holdninger i sin egen vennekrets, sine egne følelser, og av å få strekk av ungene sine ved middagsbordet. Så ja, Thunberg har sin effekt på dommerne, sier professor Jørn Øyrehagen Sunde.
Han tilstår glatt at han selv er et eksempel på det. Som professor i rettskultur og komparativ rett har han egentlig mange andre ting å henge fingrene i enn klimaet. Da ungene spurte hva han gjorde for løse klimakrisa, og han mumlet frem noe om kildesortering, presiserte de: «Vi mener, hva gjør du med det på jobben?»
