Loading
Oslo Tingrett frikjente 4. januar staten for å ha brutt Grunnlovens paragraf 112, den såkalte miljøparagrafen.
Natur og Ungdom og Greenpeace saksøkte den norske staten for å tillate oljeboring i Barentshavet, og argumenterte for at vedtaket er brudd på miljøparagrafen i Grunnloven, § 112. Der står det at borgerne har rett til et «miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares», også for fremtidige generasjoner.
Kjernen i saken handler om hvordan dette siste skal tolkes. Loven krever at staten skal gjøre tiltak som sikrer miljøet for «etterslekten».
Fem spørsmål har vært særlig viktige i vurderingen:
Kort oppsummert har retten konkludert med at Grunnlovens paragraf 112 er en rettighetsbestemmelse som kan innebære at slike vedtak fra regjeringen er ugyldig, men at vedtaket om å åpne Barentshavet for oljeboring (nærmere bestemt den 23. utdelingen av utvinningstillatelser) ikke bryter med loven.
Retten skriver at risikoen både for tradisjonell miljøskade (les: oljeutslipp i havet og liknende) og klimaforverring som følge av utvinningsvedtaket er begrenset, og at de planlagte tiltakene er tilstrekkelige.
Dommeren understreker at det bare er vedtaket om tildelinger i 23. konsesjonsrunde som er vurdert, ikke avgjørelsen om åpning av Barentshavet sørøst, Barentshavet sør eller norsk miljø- og klimapolitikk generelt.
Hvorvidt Norge gjør nok på miljø- og klimaområdet og om det var fornuftig å åpne felter så langt nord og øst, vil retten overlate til politikerne å avgjøre.
Så til detaljene, punktvis:
Saksøkerne mener tillatelser for oljeutvinning i Barentshavet er brudd på folks rettighet til naturmangfold og bærekraftig utnytting av naturressursene, på grunn av CO2-utslippene det gir, og på grunn av konsekvensene et eventuelt oljesøl vil ha for det sårbare havområdet. Miljøorganisasjonene mener tillatelsene derfor er ugyldige.
Staten ved regjeringsadvokaten mener loven ikke kan brukes til å stoppe utvinningstillatelsene, og framhever at loven ikke inneholder formuleringer om verken rettigheter eller forbud, men at det er snakk om «overordnede prinsipper» eller «signaler». Statsadvokaten mener spørsmålet ikke hører hører hjemme i en rettssal.
Retten mener grunnlovens paragraf 112 er en rettighetsbestemmelse som gir hver enkelt en rett til et sunt miljø og en natur der produksjonsevne og biologisk mangfold ivaretas.
– Vi har fått bekreftet at dette ikke er noen pomp og prakt-bestemmelse, slik staten argumenterte for, sier Gulowsen i Greenpeace Norge.
Retten påpeker at loven ikke kan påberopes ved ethvert inngrep som har en negativ konsekvens for miljøet, men at inngrepene må overstige et visst omfang, eller terskel, for at loven skal utløses. Så lenge staten har gjort tiltak (det kan blant annet være lover, forskrifter og bevilgninger) som «nøytraliserer» de delene av et inngrep som er over grensa, er det ikke ulovlig for staten å gjennomføre inngrepet, ifølge retten.
Oslo tingrett vil imidlertid ikke angi hvor denne grensen går generelt, med konkluderer at staten har oppfylt tiltaksplikten etter loven i denne saken.
— Det vil si at det vil kreves flere saker for å slå fast denne grensen, sier leder for Natur og Ungdom, Ingrid Skjoldvær.
Miljøorganisasjonene argumenterte at norsk rett bygger på et solidaritetsprinsipp og at utslipp fra eksportert olje og gass fra Norge derfor også omfattes av paragraf 112. Det er ikke retten med på. Begrunnelsen er både at grunnlovens virkeområde ikke gjelder i utlandet, og at det er vanskelig for staten å gjøre tiltak for utslipp i utlandet:
«Hvordan norske myndigheter skal kunne oppfylle sin tiltaksplikt for eksportert olje og gass er ikke klargjort for retten. Viktige virkemidler for å redusere nasjonale utslipp av CO₂ er blant annet CO₂-avgift og en ordning med utslippskvoter. Etter det retten forstår vil slike tiltak ikke være tilgjengelige for norske myndigheter ved utslipp fra virksomheter i utlandet. Sammenhengen mellom § 112 første og tredje ledd taler derfor – slik retten ser det – mot å anse utslipp i utlandet som omfattet av § 112».
Det gjør heller ikke Parisavtalen eller Kyotoprotokollen heller, disse avtalene forplikter Norge på nasjonale utslipp, påpeker retten, og skriver:
«...det (fremstår) som uklart hvilke konsekvenser det vil ha for det internasjonale samarbeidet om Norge skulle ha ansvar for utslipp fra eksportert olje og gass i tillegg til utslippslandet».
— Vi mener det er et feil premiss. Klima var en del av forarbeidene til loven, men gikk ikke inn på hvorvidt den skulle gjelde for virkninger i utlandet eller innenlands. Det er rettens vurdering. Norge kan la olje ligge i bakken, og da vil utslipp i utlandet fra norsk olje gå ned, sier Gulowsen.
Han er også uenig med rettens vurdering av Parisavtalen.
— Parisavtalen sier at Norge skal gjøre hva det kan for å redusere utslippene.
For saksøkerne er denne delen av dommen sentral.
— Vi ser at hvis effektene av brenning i utlandet hadde blitt tatt med, så ville åpenbart lisensene blitt ansett som ugyldige, slik vi leser dommen, sier Gulowsen.
Det er med andre ord bare potensielle konsekvenser for økte C02-utslipp i Norge som retten har sett på når den vurderte om staten har gjort tilstrekkelige tiltak. C02-utslipp fra utvinning i Barentshavet gir marginal økning i norske utslipp totalt, konkluderer retten. Den har tatt utgangspunkt i rapporten saksøkerne bestilte av samfunnsøkonomiprofessorene Knut Einar Rosendahl og Mads Greaker ved SSB. De regnet seg fram til utslipp mellom 4,5 og 22 millioner tonn C02 i Norge, ved utvinning i Barentshavet. Beregningene ble gjort ut fra informasjon i Oljedepartementets konsekvensutredning.
Retten mener domstolene bør være forsiktige med å overprøve om et tiltakene staten har gjort er tilstrekkelig. I dommen framheves det at Stortinget har tatt stilling til konsekvensutredningen for Barentshavet tre ganger, og slik sett anser risikoen for miljøskade og klimaforverring på grunn av oljeboring i Barentshavet som akseptabel, med tiltakene som gjøres:
«Slik retten ser det kan det etter dette hevdes at Stortingets involvering i seg selv er tilstrekkelig til å konstatere at tiltaksplikten er oppfylt».
Truls Gulowsen reagerer på at domstolen lener seg så mye på Stortingsflertallet.
— Domstolene skal nettopp ikke la seg styre av kortsiktige politiske diskusjoner og vedtak. Jeg er overrasket av at retten har lagt så stor vekt på kortsiktige politiske diskusjoner. Det er rart, sier han.
Saksøkernes argument om at akutte lokale oljeutslipp vil gi dramatiske konsekvenser i de sårbare havområdene ble heller ikke støttet. Retten karakteriserer risikoen for miljøskade i havområdene som begrenset, på grunn av den gode statistikken Norge har på oljelekkasjer.
— Der virker som retten freelancer litt, og trekker inn sine egne faktum. Det virker som at retten har gått for fort fram på vurderingen av en del av de konkrete lokale miljøkonsekvensene, sier Gulowsen.
Miljøvernorganisasjonene mener at siden utslipp fra oljeproduksjon er Norges største utslippsdriver, og at Norge så langt ikke har vært i nærheten av å oppnå sine utslippsmål. De mener dette må være en del av vurderingen av om åpningen av 23. konsesjonsrunde er gyldig, men blir blankt avvist av retten, som skriver:
«Om det gjøres nok i klimapolitikken generelt ligger utenfor det retten skal prøve».
Det er den andre, store svakheten i dommen, slik saksøkerne ser det. De mener det rett og slett er feil å vurdere de enkelte vedtakene uavhengig av konteksten den befinner seg i.
— Dette er en konkret vurdering gjort av retten, som kan gjøres annerledes av andre. Det er ikke den siste ølen du dømmes for hvis du kjører i fylla, det er totalen. Hvis man ikke skal se inngrep som del av en helhet, kan en bygge hundre kullkraftverk uten å se at det har en innvirkning på utslipp. Det er en inkonsistent del av dommen som er veldig vesentlig for sluttresultatet, sier Gulowsen.
Han mener retten bevisst utelukker globale effekter av norsk oljeutvinning.
— Det kan hende en annen rett ser annerledes på det, men sannsynligheten av det vil bli en vurdering vi må gjøre, sier han.
Prognoser fra Regjeringen på framtidige klimautslipp med dagens politikk:
Truls Gulowsen, leder for Greenpeace i Norge, legger ikke skjul på at de er skuffet over dommen.
— Det var en umiddelbar litt lavere stemning, for å si det sånn. Vi hadde et håp om å bli hørt, og at retten skulle være tøff nok til å si nei til oljeutvinning i Barentshavet, selv om vi så det som mest sannsynlig at vi ikke ville vinne, sier han.
— Jeg fikk bekreftet mine antakelser. Men vi har tatt saken til retten fordi vi tror det er mulig å vinne, sier leder for Natur og Ungdom, Ingrid Skjoldvær.
Saksøkerne Greenpeace Norden, Natur og Ungdom og støtteparten Besteforeldrenes klimaaksjon må også betale 580 000 kroner i sakskostnader til departementet om dommen skulle bli stående. Miljøaktivistene legger ikke skjul på at beløpet svir.
— Staten har mange ressurser til dette, mens vi har måttet prioritere hardt. Vi hadde håpet at siden dette er en prinsipielt viktig sak, så hadde vi sluppet å betale saksomkostninger, sier Natur og Ungdom-leder Ingrid Skjoldvær.
De rundt 1,2 millionene organisasjonene klarte å samle inn gjennom folkefinansiering er brukt opp allerede. Økonomi veier tungt i vurderingen om å anke dommen.
— Vi har fire uker til å avgjøre om vi skal anke eller ikke. Det vil avgjøres av nærlesing av dommen, appetitten til å fortsette i organisasjonene, og de økonomiske realitetene, sier Gulowsen.
Skjoldvær sier de også vurderer støtten fra folket som sterk, og at de har tenkt saken bør gå til høyesterett siden den er prinsippell.
— Har dere økonomiske muskler til å anke?
—Ikke på stående fot. Vi må gjøre en grundigere vurdering av prioriteringene. Det er allerede folk som har begynt å sende inn penger på Vipps, og vi har fått henvendelser fra flere som har sagt at vi selvfølgelig må anke, sier han.
