Loading
Min største sorg ved Henry Kissingers død er egentlig hvordan det skal gå med min yndlingstegneserie Doonesbury uten en av seriens yndlingsfigurer.
Gary Trudeaus serie har jeg lest siden jeg begynte å abonnere på det danske dagbladet Information i 1977, men i dag er vel hverken jeg eller Doonesbury helt på topp, så med tapet av Kissinger har det blitt enda vanskeligere å holde gryten i kok.
I en stripe fra den tiden er det et «Her er ditt liv»-aktig tv-program hvor «I’m not a Crook»-president Richard Nixon blir utspurt som Kissingers tidligere sjef, hvordan han husket Kissingers innsats.
Tegneserie-Nixon svarer at han i starten fant Kissinger sky og akademisk, men hans entusiasme i invasjonen av Laos og Kambodsja «…made the Wehrmacht blitzkriegs look positively sluggish!» Ikke særlig taktfull omtale av en jødisk flyktning fra Nazi-Tyskland på dette vis, men sier vel noe om temperaturen rundt Vietnamkrigen. Tegneserie-Kissinger svarer med sin kraftige tyske aksent «It vas just a matter of self-confidence, sir.»
Selvtilliten manglet da heller aldri i Kissingers krigsforbrytelser.
Helt utenfor Doonesburys sarkastiske gjengivelse av virkeligheten, klarte den norske Nobelkomiteen allerede i 1973 å overgå enhver tegneserievirkelighet ved det absurde kunststykke å tildele Nobels Fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho.
Stortingsrepresentantene Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien trakk seg fra komiteen i protest mot tildelingen og skapte uro blant de som elsket Amerika, til tross for, eller på grunn av Vietnamkrigens bestialiteter. Min bitre og ganske skumle farmor var sambygding og slektning av Einar Hovdhaugen, noe som gjorde at familien besøkte ham når vi var på ferie.
Kontrasten mellom den trauste og tenksomme bonden Einar Hovdhaugen og hans radikale reaksjon på komiteflertallets krypende forhold til USAs krigsforbrytelser gjorde inntrykk på unge meg, og gjorde nok at jeg besøkte Hovdhaugen oftere enn han egentlig satte pris på.
Kissinger-figuren dukket så opp igjen i mitt litt besværlige vennskap med anarkisten Henning Dahl.
Henning Dahl stod for den mest fantastiske énmanns gateteateraksjon ved Henry Kissingers besøk i Oslo i 1976.
En såret og blodig krigsveteran, humpende på krykker kom forbi Secret Service og helt inntil Kissinger, som desperat forsøker å late som han ikke ser ham eller forstår symbolikken. Pressebildene av Kissinger og blodige Henning gikk verden rundt.
I årene etter dette arbeidet Henning med å skape karnevalet i Oslo, men ble skviset ut av karnevalskomiteen på grunn av sine litt uhåndterlige mega-ideer, og også noen venner med tvilsom attitude. Noen av de verste var en flokk dansker jeg kjente til fra København, så da Henning og vennene forsøkte å flytte inn på Blitz, endte jeg med å kaste dem ut. Slik gikk jeg inn i historien som fyren som kastet Kissingers krigsveteran på gaten. Jeg liker å tro at Henning og jeg ble forsonet på slutten av hans liv, men det kan være det bare var fordi han trengte å låne penger til et nytt, fantastisk sirkusprosjekt.
I Hennings begravelse dukket også ungdomsvennen Jens Stoltenberg opp. Da Stoltenberg sto ved Kissingers uønskede, blodige krigsveterans side måtte vi bare innse at Henning definitivt er borte for alltid.
Mitt siste møte med Kissinger var i den Kongelige Opera i København, i John Adams-oppsetningen «Nixon in China», om Nixon og Kissingers statsbesøk i Kina i 1972.
Her er Kissinger den kloke, men kyniske og brutale diplomat som trekker i trådene mellom den paranoide og selvopptatte Nixon som kun tenker på gjenvalg og en redusert og senil Mao som mumler uforståelig, så bare hans nærmeste skurker kan tolke hva han kanskje sier. Kissinger-rollen synges fantastisk, men det slo meg at Kissinger-rollen lett kan gå inn i opera- og teaterhistorien som nok en antisemittisk Shylock-figur.
Heller ikke mine helter i Doonesbury er fri for denne formatering av Kissinger, selv om raseriet fra Vietnamkrigen har ryddet vekk de groveste, og han endte som en allvitende, men fortsatt kynisk professor.
Tegneren Garry Trudeau begynner også å bli gammel og trett, så Doonesbury kommer i stadig lengre repriseperioder.
Hvis ikke Trump vinner neste presidentvalg, er jeg redd Doonesbury ikke overlever dagens uoversiktelig flom av galninger i amerikansk politikk, så Trudeau igjen kan konsentrere seg om de viktigste.
Tegneserier kan ikke håndtere for mange galninger ad gangen. Kissinger er heldigvis umulig å vekke igjen, så: «Ding Dong! He´s Dead» – slik teksten fra «The Wizard of Oz» på ærefullt vis allerede har blitt omskrevet på mange fora og i sanger. Sist det skjedde var i anledning av Margaret Thatchers død.
