Loading
For mange år siden tok vennegjengen som spilte World of Warcraft en ukestur til et herskapshus i England. Idyllisk hage omringet av ramsløk i skogen, flere stuer med stor plass.
I en av stuene satte en venn opp sitt VR-sett, en Vive, på den tiden en enorm luksus og helt ny teknologi. Gamerne, og barna deres, tok turer og veivet med hendene med denne enorme klabbedasken på hodet og livsfarlige ledninger rundt oss.
Det var veldig gøy, og det tok ikke lang tid før tilsvarende opplegg kom inn i mitt hushold. Der begynte det å samle støv, bortsett fra når jeg skulle demonstrere det til folk som aldri hadde prøvd før. De eneste spillene som i det hele tatt ble rørt var romfart-simulatoren Elite: Dangerous og dansespillet Beat Saber, der jeg ble ganske god etter hvert.
Jeg prøvde å spille Skyrim på dem, siden jeg spiller Skyrim på alle plattformer de velger å gi ut Skyrim på. Det gikk ikke så bra. Hvordan navigerer du egentlig i en verden der du fysisk må stå stille, men det fysiske er poenget?
Et par år etterpå ga jeg settet tilbake til eksen, som har latt det ligge i et støvete rom han også. Den eneste arven etter den tiden er at et par av låtene som kom med Beat Saber er på gym-spillelista mi.
Sånn cirka på den tiden da støvsamlepotensialet til denne teknologien ble godt kjent, bestemte Mark Zuckerberg seg for å tape 88 milliarder dollar på at alle nærmest skulle flytte inn i den. Det var muligens en reaksjon på at Facebook er et døende medium, stående på grava til MySpace. Han hadde så trua på konseptet at selskapet fikk navnet «Meta».
Noen har lest for mye Neuromancer og syns at nostalgi-onanien Ready Player One var en skikkelig kul bok.
Den første promovideoen for metaverset var Zuckerberg leverer robotmessig sitt budskap gående i en gang, med en kunstferdig oppstilt sykkel bak seg. Se, han er et normalt og levende ikke-robotmenneske med sykkel, helt sant.
Intervjuene er så stivt og stramt skriptet at det gjør vondt å se på.
Teknologien de demonstrerer er det mest bisarre: I ett klipp teleporterer en dame til en venn som er på konsert og manifesterer som et hologram. Hologrammet beveger seg naturlig som på en ekte konsert. La oss glatte over at for å få til det, så må original-versjonen bli filmet fra mange vinkler og hologram-teknologi være installert over alt. Teknologien finnes ikke og er ikke praktisk mulig i overskuelig fremtid.
Det som var nær fraværende i Zuckerbergs video, utover noen små glimt, var noen som helst slags teknologi.
De viste ikke folk med VR-briller når de skulle vise hvordan ting i VR var. Av åpenbare grunner. De brillene er dypt kleine og upraktiske. Til og med tech-optimistiske gamere la dem fra seg.
Det er lenge siden vi i Gamer skrev mye om VR-spill.
I Ready Player One er appellen til det digitale livet åpenbart. Cyberpunk er avhengig av grim dystopi, der styre og stell er tatt over av megaselskaper. Der mennesker gjør det meste for å forbedre seg ved teknologiske virkemidler. Noe vi kjenner fra spillverdenen også: Cyberpunk-spillene Shadowrun og Deus Ex har for eksempel adoptert dette obligatoriske sjangertrekket. (Jeg står fast på at Deus Ex burde bli en tv-serie).
I Ready Player One er å vinne et spill inne i VR-verdenen det som gjør deg til eneherskeren. I metaverset ville Zuckerberg starte ut som overherre, uten å være noe særlig flink til å spille dataspill.
Det har ikke vært et problem for ham før. I boken «Careless People» beskrives en episode der undersåtter åpenbart lot Zuckerberg vinne i det familievennlige brettspillet Catan – av alle ting.
Den virtuelle verdenen skulle bli der vi levde våre ekte liv, traff folk, hadde opplevelser og reiser. Vi skulle bli frigjort fra kjøttfengslene.
Ja jeg vet, megaselskap-dystopien er fremtiden vi ble lovet og dette er fremtiden vi er på vei inn i, så Mark var kanskje ikke så langt unna i problembeskrivelsen. Dette er faktisk et av områdene han kan sies å ha en dyp innsikt, da han er en av folkene som jobber hardt for at vi skal komme dit.
Det ble en stund en gående vits på Twitter å lenke til nyhetssaker om teknologi og samfunn med et «Hey @greatdismal, check this out» eller lignende, rettet mot brukeren til William Gibson, forfatteren av Neuromancer. (En serieadapsjon av Neuromancer er forresten på vei.)
Metaverset var et totalt mageplask, og nå er Meta et KI-selskap som alle andre, i håp om å være det KI-selskapet som står oppreist i ruinene etter at boblen har poppet.
Det ser helt ærlig ikke så bra ut.
Zucc har ikke gitt opp planen om briller, tydeligvis. Nå skal ikke vårt liv inn i brillene, nå skal brillene inn i vårt liv. Og viktigere: I alle andres liv, enten de vil eller ikke.
Brillene føles ut som enda et ledd i Metas plan om å stadig dytte verden mot den cyberpunk-dystopien scifien advarte mot, men som våre nye overherrer i techoligarkene så på som en god ide og noe å jobbe mot.
Problemet med det hele er, som vanlig, folk.
Det nye kule innen KI-tilkoblede briller fra Meta begynner å internasjonalt bli kjent som «pervobriller», eller lignende. På flere språk.
De har åpenbare attraktive bruksområder som alle med en områder som stalking, partnervold, netthets, seksualforbrytelser, hatkriminalitet,g et par år på 4chan kunne fortalt dem om. Inkludert datatilsyn, forbrukerråd og her på berget.
Eller, Meta ble sikkert fortalt om det, de bare brydde seg ikke. «Move fast and break things», som det heter.
Det hele blir ikke hjulpet av at det stadig kommer på at det er akkurat slikt folk bruker dem til.
Et ferskt eksempel er fra Norge, med som har downs syndrom.
Jeg blir stadig fristet til å ta opp mobilen og gå bort til folk mens jeg holder mobilen 38 centimeter fra fjeset deres og følger dem rundt mens jeg mumler «pervobriller» litt høylytt. Siden de creeepy snikfilmerne tydeligvis syns det er greit med kamera rettet mot tilfeldige andre altså. Ikke ubehagelig i det hele tatt.
Ett tips som har dukket opp, er at dersom du blir filmet mot din vilje så kan du synge en sang fra en Disney-produksjon, siden Mikke Mus har bedre beskyttelse mot å bli postet på sosiale medier enn hva du har, og videoen der tas ned av copyright-krav. Antagelig bare en myte, men det kan ikke skade å synge litt på «La det gå» uansett, for humørets skyld.
Vi kan tross alt ikke forby alt vi ikke liker, hilsen vår digitaliseringsminister. (Statsråd Karianne Trung (Ap) mot Metas briller, red. anm.)
Hvilket er jug, og en av verste sort. Vi, altså landets befolkning via lovgivende forsamling, forbyr eller regulerer ting vi ikke liker hele tiden, etter prinsippet om allmenn rettsfølelse. Det vet digitaliseringsministeren meget godt, eller burde vite. Hennes kollega i justisdepartemenet borti gangen kan sikkert forklare nærmere hvis det likevel er noen forvirring.
I tidenes mest tafatte skriv fra regjeringen blir det påpekte at det allerede er forbudt å dele bilder av folk mot deres vilje. Regjeringen tar ikke inn over seg at det er en vesensforskjell mellom åpenbar filming og snikfilming med spionkameraer i det omfanget som ser ut til å være målet.
Samtidig understreker de at Ikke at regulering eller forbud kan løse problemet. Forbud er bare et forbud hvis det håndheves. I praksis er det for eksempel allerede lovlig å stjele sykler i Norge, siden alle anmeldelser strengt tatt er en formalitet for forsikringsselskapet, og så henlegges. Jeg har ikke helt trua på at en tynnstrekt ordensmakt ville prioritere akkurat pervobrillene, så utstrakt som bruken kommer til å bli.
Spøkefugler får litt stoff: Den mindre irriterende søkemotoren DuckDuck Go, der algoritmene ikke er styrt av reklame og du slipper AI-oppsummering, har lansert Disse er mye billigere enn alternativene og fikk null av ti poeng i anmeldelsen fra satirikerne i The Onion, med kommentaren «ubrukelig for pervoer».
Zuck får liksom ikke til teknologiske briller som er godt tatt mot i daglig bruk.
Og menneskeheten er dårlig. I en normalfordeling av dårlige folk vil 20 prosent av verdens befolkning statistisk sett være de 20 prosent dårligste folka. Verden er deres østers og resten av oss bare bor her.
Selvfølgelig ble KI-bilderedigering brukt til å generere seksualiserte bilder, av ekte og oppdiktede mennesker, inkludert barn. Enhver med noe slags vag relevant erfaring kunne fortalt tekselskapene det. og Grok. Og en rekke helt dedikerte apper kun til det.
Selvfølgelig kommer disse fremtidige enorme datasettene med bilder og videoer av folkemasser og enkeltpersoner, sammen med ansiktsgjenkjenning, lokalisasjonsdata samt folks kollektive vilje og fantasi til forjævlighet til å føre til... vel, alle de tingene som folk med et minimum av IT-kunnskap kan forestille seg.
I en annen verden, der Zuckerberg fikk til å lage VR-forretning, kunne vi tumlet rundt i metaverset og ha sluppet å forholde oss til disse dårlige menneskene i den fysiske virkeligheten. Trykke på blokk-knappen.
Strengt tatt den eneste fordelen jeg kan se for meg om vi alle flyttet inn i metaverset. Tenk, blokk-knapp. Vidunderlig ny verden.
I en annen verden der menneskeheten var bedre, kunne vi flyttet inn i KI-linsene for å spille handsfree Pokémon GO eller dele feriebilder med bestemor.
I en annen verden. Der menneskeheten var god. Men det er den ikke.
Jeg fyrer opp spillet Cyberpunk 2077 mens jeg skriver denne kommentaren, og ett av mine første oppdrag er å snakke med en rablende konspirasjonsteoretiker på gata.
Han advarer om at kameraimplantatene i øynene våre kan være hacket av produsentene. Tror vi virkelig på at de kan ha motstått fristelsen til å se gjennom våre øyne? Så fortsetter han med rabulering om romvesner og annet slikt konspirasjonsteporetisk.
Føler meg litt sånn.
