Aftenposten visste at de ikke hadde belegg for det de hevdet om Russland og Nord Stream, men publiserte det likevel. Det er selve definisjonen på å drive med desinformasjon.

Bjørn Johan Bergers tilsvar til min mediekritikk av Aftenposten i Subjekt er del av en trend i tiden, at det er mediekritikere som skal tas av forsvarere av pressen, og ikke motsatt. Tidligere ble mediekritikere som meg heiet frem av deler av pressen fordi de synes det var faglig interessant, mens nå møtes mediekritikk oftest med mistenksomhet og personangrep.

Pressen og deres ukritiske følgerskare tar det spesielt ille opp når man nevner pressens egen bruk, videreformidling og fråtsing i politisk korrekte konspirasjonsteorier. I dette tilfellet kommenterte jeg Aftenpostens manglende selvkritikk for å ha spredt bombastiske, spekulative påstander om Russlands antatte ansvar for sabotasjen av Nord Stream-ledningene i Østersjøen.

Selv om Aftenposten nå vedgår at «mange» fremmet disse påstandene, og at det fra offisielt hold i vest-Europa nå synes å være nølende enighet om at Russland ikke sto bak, vil de ikke innrømme sin egen rolle i dette og at de ikke hadde noe belegg for påstandene til å begynne med.

Berger forsøker seg på historieforfalskning for å frikjenne Aftenposten og pressen for å ha spredt disse påstandene, ved å hevde at vi «nå vet bedre» om at Russland ikke sto bak, samtidig som han i samme innlegg fortsatt forsøker å gi inntrykk av at det likevel kan ha vært Russland som sto bak.

Ikke i et eneste tilfelle avviser Berger min systematiske kartlegging av Aftenpostens mange spekulative påstander som ble fremmet uten belegg, enten direkte av Aftenposten eller via siterte eksperter avisen heller ikke krevde dokumentasjon fra. I stedet drar han frem enda flere spekulative grunner til å mistenke at Russland sto bak sabotasjen.

Berger hevder for eksempel at Russland kunne sprengt sin egen gassledning for å unngå erstatningsansvar for manglende gassleveranser, basert på domfellelser av russiske Gazprom som falt flere år etter sabotasjen var et faktum. Han unnlater å nevne at Gazprom uansett har nektet å utbetale disse erstatningskravene, en mye enklere løsning enn å få en russisk militæravdeling til å sprenge egne gassledninger. 

Det økonomiske motivet Berger forsøker å stokke på beina gir heller ikke mening: Skulle Russland sprenge gassledninger de tjente titalls milliarder euro i året på for å unngå erstatningsansvar for å ha skrudd av gassen gjennom samme ledninger? Det kostet dem adskillig mer å skru av gassen til Tyskland enn et teoretisk erstatningsanvar i fremtiden ville kostet dem, et ansvar de åpenbart ikke hadde noen intensjon om å innvilge uansett, spesielt ikke etter krigen begynte og europeerne svarte med sanksjoner.

Berger har rett i at det er en rekke relaterte opplysninger jeg ikke nevnte i mitt innlegg, som først og fremst skyldes at Subjekt og de aller fleste redaktørstyrte medier har grenser for hvor lange innlegg man får publisere. Det er derimot ingen av opplysningene han nevner som motbeviser eller undergraver mine poeng, heller det motsatte.

Han drar frem at jeg ikke nevner Yamal-ledningen til Tyskland gjennom Polen, og at jeg dermed skjuler at Russland hadde andre muligheter til å påvirke Tyskland. Forskjellen til Nord Stream Adam Hsakou fint hos German Marshall Fund i fjor: Nord Stream-ledningene var kontroversielle i Ukraina og Polen nettopp fordi de tillot Russland å omgå dem og deres mulighet til å kreve transportavgifter på russisk gass til resten av Europa, og tillot direkte europeisk avhengighet til russisk gass. Russland hadde ikke kontroll over ledningene gjennom Ukraina og Polen på samme måte som de hadde over Nord Stream.

Apropos Polen, nevner ikke Berger at Baltic Pipe-ledningen fra Norge til Polen i tråd med langvarige planer åpnet dagen etter (!) Nord Stream-ledningene ble sabotert. Denne ledningen erstattet hele forsyningen Polen hadde fått fra den russiske Yamal-ledningen, og satt dermed denne ut av strategisk spill. Det lå altså an til at Nord Stream-ledningene kom til å bli en enda viktigere brikke i Russlands strategi overfor det europeiske gassmarkedet.

Stråmannsargumentasjonen til Berger topper seg når han hevder at jeg forsøker å feilinformere folk til å tro at den russiske tilførselen av gass til Tyskland fortsatt var aktiv da Nord Stream ble sprengt. Dette skyldes at han feiltolker en kommentar om Russlands teoretiske muligheter med en operativ ledning, mens han ignorerer at jeg senere implisitt påpeker at Russland hadde skrudd av gassen.

«Sabotasjen mot Nord Stream-rørledningene garanterte at Tyskland ikke kunne løpe tilbake i armene på Russland for å få skrudd på gassen når energibehovet i Tyskland økte utover høsten og vinteren 2022» skrev jeg. Hvordan kunne Russland «få skrudd på gassen» hvis jeg mente at den allerede var på? Denne feilsiteringen av meg forplanter seg videre i Bergers forsøk på forsvar av Aftenposten.

Berger mener jeg har hevdet at sabotasjen i seg selv skapte energikrisen i Europa, men det skriver jeg heller ikke i innlegget. Jeg konstaterer at manglende tilførsel av russisk gass til Europa var med å skape krisen, noe Berger også bruker mye energi på å støtte opp om, ved å påpeke at Russland begynte å strupe tilgangen allerede i 2021. Som han selv påpeker, toppet gassprisene seg i Europa i månedsskiftet august/september 2022 direkte etter Russland stengte gassen fra Nord Stream 1. 

Sabotasjen fratok derimot Russland muligheten til å påvirke Tyskland ved å gjøre det umulig å reversere de «volatile» gassprisene Russland påførte dem i forkant. Russland hadde allerede lastet opp straffen mot Tyskland, og kunne dermed true med å holde den gående så lenge de ikke gav etter om støtte til Ukraina.

I et kunststykke av selvmotsigelser sier Berger at Russland kunne «holde døren åpen for Tyskland til å gjenoppta russisk gassimport, og gjennom dette forsøke å så splittelse i den tyske befolkningen og presse tyske myndigheter til ydmykelse» ved å ha latt én av fire gassledninger være inntakt. Selv om han innrømmer at europeiske etterforskere mener at det var et uhell at ikke den siste gassledningen også ble ødelagt! Han forklarer ikke hvorfor Russland kunne herse med Tyskland på denne måten bare med én inntakt (men ikke operativ) gassledning, men ikke fire.

Hvorfor president Joe Bidens mest innflytelsesrike utenriksrådgiver, utenriksminister Antony Blinken, at sabotasjen «fjernet avhengighet til russisk energi og dermed Vladimir Putins bevæpning av energi for å fremme sine imperiale ambisjoner» hvis Berger mener at det kun stemmer dersom Russland hadde én men ikke fire gassledninger å spille på?

Det er det som aldri har gitt noen mening, og Berger behandler heller aldri dette: Hva oppnådde russerne ved å sprenge gassledningene som de ikke hadde oppnådd bare ved å skru av og på gassen i dem? Svaret er at det ikke fantes noen fordel for russerne å gjøre dette, noe USA, Polen og andre jublet over etter sabotasjen var et faktum. 

Sabotasjen av ledningene tok fra Russland muligheter, og gav dem ingenting. 

Berger forsøker også å gi inntrykk av at russerne manglet muligheten til å presse tyskerne fordi innen sabotasjen skjedde «var prisene alt på vei nedover». I en graf rett under dette, viser han igjen på selvmotsigende vis at prisene på det tidspunktet var omtrent ti ganger høyere enn de normalt sett pleide å være. En nedgang fra nesten 350 euro per Mwh til 200 skulle i følge Berger da tilsi at tyskerne ikke trengte å la seg presse – selv om vanlig prisnivå hadde vært mellom 20–30 i tidligere år.

«Hans fremstilling om at det var sabotasjen som utløste de høye strømprisene i Norge er fri fantasi og fullstendig feil» skriver Berger, selv om det ikke var dette jeg hevdet. Poenget mitt var at sabotasjen fratok Russland muligheten til å trekke tilbake forholdene som hadde skapt det prekære prisnivået på europeisk gass, som da var med på å holde Tyskland og videre Europa gissel via russisk energi.

Berger tar heller ikke med i betraktningen at disse kriseprisene på europeisk gass medførte en risiko for at prisnivået skulle holde seg oppe gjennom høsten og vinteren, når Tyskland og Europa kom til å trenge mer gass for oppvarming. Russland hadde åpenbart sett for seg å bruke de høye gassprisene i Europa til å tvinge dem i kne den første vinteren etter invasjonen av Ukraina.

Tyskland og Europa hadde hellet med seg da varmt vintervær førte til at EU 18 % mindre gass enn gjennomsnittet de siste ti årene, som bidro til at gassprisen gikk nedover utover høsten og vinteren, samtidig som norsk eksport økte for å ta unna noe av etterspørselen. Jeg regner med at Berger er enig i at ingen av partene i denne konflikten kunne spå været mange måneder i forveien og legge det til grunn i sine strategier.

Til tross for Bergers mange forsøk på å skrive om historien og late som det var gode grunner til at Aftenposten skulle tro på spekulative teorier og påstander om russisk innblanding, viser utsagnet fra USAs Blinken at det var godt etablert allerede da sabotasjen skjedde at dette åpenbart var en ulempe for Russland.

Aftenposten visste at de ikke hadde belegg for all spekulasjonen de serverte leserne sine, men fortsatte likevel med det, uke etter uke, måned etter måned, både i nyhetsspaltene og kommentarspaltene. Redaksjonen deres er ikke en gjeng med amatører, de involverte journalistene jeg har kartlagt er alle veteraner i bransjen. Når de valgte bevisst å ordlegge seg såpass skråsikkert som de gjorde, uten vesentlige forbehold, må det være lov å konkludere at dette var noe de gjorde med fullt overlegg. Noe annet ville vært naivt.

Hva heter det å videreformidle tvilsomme, udokumenterte påstander som man har god grunn til å tro og vite ikke stemmer, med overlegg og gjentatt igjen og igjen, for så å ikke ta ansvar for at man har gjort det? For meg høres det ut som en klassisk definisjon av desinformasjonsarbeid. Jeg tror Berger hadde sagt seg enig, dersom det var Russland som hadde gjort det samme.

Berger må gjerne betvile at Aftenposten hadde en agenda, akkurat som han mener det var usannsynlig at noen andre enn Russland utførte sabotasjen, men det bygger ikke på fakta og kunnskapsteori – det bygger på partiske holdninger og trosbasert sjåvinisme. 

Han krever at jeg feier for egen dør om feilaktige opplysninger og manglende kildekritikk, selv om han ikke har påpekt en eneste feil opplysning i det jeg har skrevet, ei heller hva slags kildekritikk jeg skulle ha manglet. 

Etter Berger brukte nesten fire ganger så mange tegn på å forsvare Aftenposten enn det som var i innlegget han svarte på, gir han aldri noen grunn til at ikke Aftenposten nå, når de vedgår at russisk innblanding virker mindre sannsynlig, kun peker fingeren på andre som fremmet denne feilinformasjonen, og ikke seg selv.

Det er kanskje på sin plass å be PFU drøfte hvorvidt Aftenposten setter «et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle» slik det står i Vær Varsom-plakaten § 1.4. 

Berger er åpenbart ikke interessert i noe annet enn å sverte dem som viser at pressen ikke gjør jobben sin når det kommer i konflikt med noe de støtter opp om. Som styremedlem i Norsk-ukrainsk venneforening er det ikke så rart at det er nettopp en konspirasjonsteori om Russland han forsøker å beskytte ved å forsvare dem som har formidlet den.