Loading
Fredag kom endelig forløsningen – statsminister Jonas Gahr Støre ba sin helseminister om å ta sin hatt og gå.
For de av oss som var til stede eller lyttet til pressekonferansen, var det en påfallende lite angrende synder som sto der, følte seg urettmessig dømt og var uenig i sjefens konklusjon om at hun måtte fratre.
Kjerkols avgang og hvordan den kom til, skiller seg ikke ut fordi den er unik på noen måte, men fordi den dessverre er kommet til å representere en vilje til makt blant våre statsråder og folkevalgte som overskygger evnen til å ta konsekvensene av sine feil.
Til det ligger også forsøkene på å alminneliggjøre feilene som blir begått.
«Jeg stiller på likefot med alle andre masterstudenter», hevdet Kjerkol da hun 20. januar ble konfrontert med de første avsløringene av omfattende tekstlikhet i masteroppgaven hun leverte i 2021.
Siden da har sammenlikningen med «alle andre studenter» blitt en av Kjerkols mest brukte formuleringer.
Men studenter flest jukser ikke i besvarelsene sine, skal vi tro undervisere og forskere ved landets fremste universiteter. «Vi kan få inntrykk av at plagiat er utbredt, men det er langt fra tilfellet», opplyste jusprofessor Tarjei Bekkedal ved Universitetet i Oslo i januar.
I Kjerkols tilfelle er hun felt for forsettlig fusk i stor skala. Dertil har statsråden først nektet for å ha kopiert tekst fra andre på riksdekkende tv og siden endret forklaring etterhvert som flere avsløringer har kommet til.
Det forsettlige jukset i Kjerkols sak er i seg selv omfattende og alvorlig nok til at det kvalifiserer til tillitsbrudd. Mangelen på statsrådens etterrettelighet, ydmykhet og anger i møte med avsløringene, gjør den ekstra ille.
Og bare så det er sagt: ingen betviler at det er mulig å gjøre en god jobb som helseminister uten å ha mastergrad.
Det handler ikke om grad, men om karakter.
Våre rikspolitikere forvalter milliarder av kroner på fellesskapets vegne. De bestemmer over enkeltmenneskers, yrkesgruppers, lokalsamfunns og naturressursers skjebne med lovene de vedtar i Stortinget og beslutningene de treffer i regjeringskontorene.
Derfor har det noe å si hvordan våre politikere forholder seg til regler. Det har noe å si hvordan de forholder seg til fakta. Og det har noe å si hva de oppfatter at de skylder folket når de har gjort noe galt.
Siden januar har Kjerkol blitt presset på å beskrive hva hun faktisk har gjort – et spørsmål bare hun kan svare på – og å ta stilling til hvorvidt det er forenlig med statsrådsposten.
Ingen av de to spørsmålene har hun vært villig til å svare ordentlig på gjennom de nær fire månedene som er gått. Og med det skiller Kjerkol seg fra studenter – og folk – flest.
Men dette handler ikke bare om Kjerkol.
Dette handler om politiker etter politiker som de siste fem årene har vist at de tar for lett på den rollen de har og den tilliten de er gitt. Og som ikke forstår at de skylder folket konkrete svar når feilsteget er et faktum.
Det er kanskje en fremmed tanke for dem som er oppdratt og drillet i partisystemet siden ungdommen og har omgitt seg med sine egne hele sitt yrkesaktive liv. Som har blitt vant til å file på sannheten for å framstille partiet, sin sak eller seg selv i et bedre lys. Og som har et helt apparat til rådighet for strategisk og «smart» kommunikasjon.
Men det er altså slik at ikke alt er gjenstand for politisk spill og spinn i verden her utenfor.
I det øvrige Norge gjør folk vurderinger og treffer vanskelige avgjørelser hver dag som er tuftet på erfaring, faglig kompetanse, lovverk, etikk og personlig integritet. Ikke fordi det er smart å gjøre, men fordi det er rett å gjøre.
Folk flest er nemlig ikke uredelige. Folk flest skammer seg når de blir tatt i å gjøre feil, beklager og forsøker å gjøre det godt igjen.
Folk flest sier ikke ting fordi det er taktisk eller fordi de har håp om å trenere en sak helt til mediestormen blåser over og ingen husker hvorfor det var en sak lenger. Folk flest har ikke kommunikasjonsrådgivere. Folk flest snakker sant.
Om det var noe formildende med Kjerkols opptreden fredag, var det at hun i det minste anerkjente hvor mektig og privilegert hun er. «Det er ikke synd på meg», sa hun. Det er riktig.
Vi snakker lite om makt og privilegier i Norge. Vi liker å tenke at alle er like og at de med makt er én av oss. Og det er i utgangspunktet en fin, sosialdemokratisk programerklæring at avstanden mellom politikere og privatpersoner skal være så kort at politikerne forstår hva vanlige folk sliter med.
Men denne nærheten må ikke bli misbrukt til å sette kunstig likhetstegn mellom det ansvaret enkeltindivider har og det ansvaret som ligger til våre statsråder og folkevalgte representanter.
I diverse kommentarer, intervjuer og kommentarfelt har folk tatt Kjerkol i forsvar med begrunnelsen at det er menneskelig å trå feil, og at det nok er flere som har tatt «slike snarveier».
«Politikere er også bare vanlige mennesker», sjefredaktør i Trønder-Avisa, Sivert Rossing, på fredag.
Men folk flest tar ikke snarveier. Folk flest gjør ikke venstrehåndsarbeid eller later som de har kompetanse som de ikke har. Folk flest tar ikke fagbrev, sertifikater og universitetsgrader av rent strategiske grunner og uten å lære seg det de skal. Hvordan vet vi det? Av den enkle grunn at Norge hadde stoppet opp hvis det var slik.
Bussjåføren later ikke som han kan rutenettet i Oslo. Sykepleieren later ikke som hun kan gi palliativ pleie. Økonomen later ikke som hun kan utføre statistiske analyser. Historikeren later ikke som han kan vurdere kildemateriale. Kirurgen later ikke som hun kan operere. Rørleggeren later ikke som om han kan montere rør.
Folk flest står opp om morgenen og gjør så godt de kan, på skolen, på studiene, på jobb, som arbeidssøkende eller i livet der de måtte være. Folk flest jobber hardt og lurer samtidig på om de strekker til.
Det som skjer når de som har ansvar ikke tar konsekvensene av sine handlinger, er at vanlige folk med normal empatisk utrustning ser seg nødt til å gå ut og ta dem i forsvar. Det blir for vondt å se på, rett og slett.
For å redde politikerne fra å tape ansikt, ender man opp med å framstille folk som dårligere enn det de er.
Det minner – forøvrig uten sammenlikning – om hvordan kvinnelige Trump-velgere i USA , da de ble konfrontert med lydopptaket der den tidligere presidenten sier at man som kjendis kan gjøre hva man vil med kvinner, herunder «grab them by the pussy». Kvinnene endte opp med å adoptere Trumps eget forsvar av hendelsen og slik dra sine egne menn ned i den samme søla.
«Dette er slik alle menn snakker, det er garderobeprat», var refrenget. Men menn flest snakker ikke så nedsettende om kvinner.
De siste årenes politikerskandaler er ikke fillesaker. De risikerer å erodere bort noe av det kjæreste vi har i dette landet – troen på at våre politikere er til å stole på, og at de har søkt makt for å tjene folket og ikke seg selv.
Når folk har tro på dette, gir det mening å stemme ved valg. Når folk mister denne troen, rutsjer demokratiet i utforbakke.
Derfor skal vi holde våre folkevalgte og statsråder til en høyere standard, og vi skal påpeke det når de bryter vår tillit. Og vi skal ikke la dem slippe unna med å antyde at feilene de gjør er noe enhver ville ha gjort.
For folk flest jukser ikke på masteroppgaven. Folk flest ber ikke om å få dekket kostnader for reiser de ikke har gjort. Folk flest oppgir ikke uriktige adresser for å få gratis pendlerbolig. Folk flest handler ikke aksjer i selskaper man gir fordeler til i regjeringskonferanser. Folk flest oppnevner ikke venner i maktposisjoner. Folk flest treffer ikke sikkerhetspolitiske avgjørelser uten å vite om man er habil til å treffe dem.
Folk flest styrer ikke landet gjennom åtte år uten å kunne redegjøre for om man i alle disse årene har vært gjennomgående inhabil eller om fellesøkonomien gjennomgående har dratt nytte av innsideinformasjon. Folk flest klorer seg ikke til makten når det er åpenbart at de må gå.
Det er menneskelig å gjøre feil. Men det er ikke en rett å ha makt, den har man på nåde.
Det speilet disse av våre politikere holder opp gjør oss styggere enn det vi er. Feilene de gjør uten å innrømme dem og ta ansvar for dem, bryter ned tilliten vi har, ikke bare til dem, men til hvem vi er og hvilket samfunn vi ønsker å være.
Vi må tro at vi er bedre enn dette. Vi må tro at vi fortjener bedre politikere enn dette.
