Loading
Det er en av de mindre kjente sakene rundt Per-Willy Amundsen (Frp) som kanskje sier mest om ham:
Da en straffedømt mann som var aktivist i den muslimfiendtlige gruppen SIAN i 2020 ble drept under et hjemmeran i Kristiandsand, var det aldri noe i politiets etterforskning som tydet på at motivet var politisk.
Men for Amundsen, Norges tidligere justisminister, gjaldt det å ikke la fakta komme i veien for fiendebildet han selger til velgerne. Allerede dagen etter at drapet ble kjent, rykket han ut på Facebook og utpekte «voldsvenstre» og «ekstremvenstre» som antatte gjerningspersoner. «Voldsvenstre er en fare for demokratiet», skrev Amundsen, og nevnte partiet Rødt da han ble spurt om hva han mente. (I virkeligheten viste det seg at en av de siktede, i likhet med avdøde, tidligere hadde vært i politiets søkelys for høyreekstremisme. Mannen hadde forøvrig også delt innhold fra Facebook-grupper som «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge».)
Denne formen for propaganda, med nikk og vink til høyreradikale, har vært Amundsens modus i mange år, som da han hektet seg på ytre høyres kampanje for den voldsdømte briten «Tommy Robinson» (Stephen Yaxley-Lennon). Frp-profilen framstilte Robinson som en ytringsfrihetsmartyr og foreslo å gi ham asyl i Norge som beskyttelse mot britiske myndigheter. «Det er jo derfor vi har asylretten, nemlig for å ivareta de som blir politisk forfulgt», sa Amundsen i 2019.
I virkeligheten er Robinson en småkriminell, kokainruset fotballpøbel med mange års fartstid i høyreekstreme miljøer, kjent for hatkampanjer mot britiske muslimer og asylsøkere. Robinson er dømt til fengsel flere ganger, og har påvirket andre til politisk vold.
Etter at muslimhateren Darren Osborne i 2017 drepte én person og skadet 12 ved å kjøre en varebil inn i folkemengden utenfor en moské i London, kom det fram i etterforskningen av terrorangrepet at Tommy Robinson . Noe til heltefigur for en norsk justispolitiker.
Det er ikke bare én gang det har vært vanskelig å skille Frp-profilens retorikk fra raseideologiske og anti-demokratiske bevegelser. Stort sett har han blitt belønnet med forfremmelser og makt, sist som leder for justiskomiteen.
Amundsens var satt til å utvikle partiets innvandringspolitikk i 2019 da han i et , helt edru, ga sine betraktninger om barnefødsler hos norsksomaliere og hvordan de skal begrenses i antall. Vi må «sørge for at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes», sa Amundsen, som mente at når «de som har høyest fertilitet er ikke-vestlige innvandrere, altså at de har langt mer barneproduksjon enn det etniske nordmenn har, da må man tilpasse barnetrygden deretter».
Å indikere at barn av norsksomaliere per definisjon truer «bærekraften» i «befolkningssammensetningen» er en rasisme som er nesten like eksplisitt som den man i denne perioden fant hos Resett, et nettsted Amundsen ga personlige pengebidrag og brukte som valgkamporgan.
Den norske offentligheten ble ikke så rystet som den burde, kanskje fordi den for lengst var nummen av at Erna Solberg mente at en mann som «frykter at et nytt korstog blir nødvendig» (), var riktig mann som justisminister. Kanskje var Solberg sjarmert av fyndord som «Du drar ikke med deg fødselsdagskort til Fatima når du er invitert i bursdagsselskap til Knut» (Amundsen om å tillate flyktninger afghanske flagg på 17. mai); eller hans spådom om at Oslo i 2029 vil ha et «islamsk flertall» og at Norge er i ferd med å bli et «muslimsk samfunn». Kanskje var det forslaget om å .
Frp anno 2024 tar – som parti – uttalt avstand fra høyreekstremisme, har de siste fem årene frosset ut det organiserte muslimfiendtlige miljøet fra partiet på forbilledlig vis og er mindre aggressive i innvandringsdebatten.
Men alt dette er ganske nytt i en lang partihistorie.
Det har gått en rød tråd fra Anders Langes forelskelse i Apartheid, Carl I. Hagens og Frps til Tybring-Gjeddes » og Amundsens fantasier om færre babyer med feil farge og navnelister med muslimer han vil utvise neste gang han får makt.
Amundsen har utelukkende brukt begrepet «etnisk norsk» for å gjøre det umulig for folk med ikke-vestlige aner å bli ekte nordmenn. Han bruker ekstremistenes problembeskrivelser, lefler med autoritære løsninger og latterliggjør alle som tar til orde mot rasisme. Det er bra om partiet nå vingeklipper ham, men det skjer i så fall mange år for sent, og virker mer beleilig enn prinsipielt.
I stedet for å fokusere på whisky og hatkrim-anmeldelser, burde flere spørre seg hva det er med Fremskrittspartiet som gjør at han har blitt holdt i viktige posisjoner helt til nå.
Uka etter at Amundsens Facebook-side 8. mars om «arabere» og kvinner, er det betegnende at Fremskrittspartiets ledelse ikke ville sette ord på hva det var med uttalelsene hans som var «uakseptabelt».
Hvis Listhaug fortsetter tåkeleggingen, er det bare å stålsette seg for at partiet henter Amundsens holdninger fram igjen når valgkampen krever det.
