Ifølge en nylig amerikansk undersøkelse mener 54 prosent av mannlige, republikanske velgere under 50 år at Holocaust enten er sterkt overdrevet eller at det ikke skjedde slik historikere har fremstilt det. Tallet illustrerer at holocaustbenektelse fremdeles er et sørgelig aktuelt tema.

OM SKRIBENTEN: Historiker Kjetil Braut Simonsen er fagleder og forsker ved Jødisk museum i Oslo. Han er forfatter av boken «I skyggen av holocaust. Antisemittisme i norsk historie 1945–2023».

I mai 2020 startet rettssaken mot høyreekstremisten Philip Manshaus i Bærum og Asker Tingrett. Manshaus søkte – som mange andre terrorister – å gjøre rettsforhandlingene til et politisk teater, og som et ledd i dette reproduserte han et velkjent tema fra etterkrigstidens fascistiske ideologiproduksjon. Han hevdet at seks millioner jøder ikke ble myrdet under andre verdenskrig og at de som faktisk døde hadde mistet livet som følge av sykdommer, og ikke som følge av drap. 

I juni 1950 – 70 år før Manshaus-rettssaken – trykte de norske NS-veteranenes avis 8. mai (senere Folk og land) en artikkel med overskriften «Redselsskildringene om de tyske gasskamre er løgn». Her het det at de tyske gasskamrene bare hadde blitt brukt til å desinfisere klær, at vitnene under Nürnbergprosessen var blitt forhåndsinstruert og at «[i]ngen norsk jøde er blitt drept i Tyskland. De som ikke er kommet tilbake, er død [sic] av sykdom».

De to eksemplene viser hvordan holocaustbenektelse har fungert som et kontinuitetsbærende element i den ekstreme høyresidens meningsunivers siden andre verdenskrig. Som vi skal se, har benektelsen her vært en del et større konspirasjonsteoretisk og antisemittisk verdensbilde. Å benekte Holocaust dreier seg ikke bare om å ha et alternativt syn på kilder og historieforløp, men ytterst sett om en modernisering av seiglivede klisjeer om «jødisk» manipulasjon, makt og innflytelse. 

Holocaustbenektelse: Fenomen og historie

Hva er egentlig holocaustbenektelse, og hvordan oppstod fenomenet? 

Selve begrepet refererer – som ordlyden antyder – til ulike påstander som går ut på at nasjonalsosialistenes systematiske folkemord på de europeiske jødene under andre verdenskrig i virkeligheten ikke fant sted. En del forskere anvender også betegnelsen i en videre forstand, om det som kan kalles «soft denial». Dette sikter til utsagn som ikke avviser massemordet per se, men som søker å minimere, banalisere og relativisere hendelsene.  

Holocaustbenektelsens historie strekker seg dypest sett tilbake til andre verdenskrig, mens folkemordet på de europeiske jødene fremdeles pågikk. Som historikeren Henrik Bachner påpeker, søkte nazistene nemlig «ved hjelp av falske rykter, løgner og gjennom systematisk bruk av kodespråk», å holde den pågående tilintetgjørelsen av de europeiske jødene skjult.

Det ble blant annet dannet spesialenheter innen SS, som hadde som arbeidsoppgave å fjerne sporene etter forbrytelsene. 

I løpet av årene etter det tyske krigsnederlaget i 1945, spredte påstander om at historien om tilintetgjørelsen var en «myte» og «propagandaløgn» seg raskt i de høyreekstreme miljøene som søkte å overvintre oppgjøret med nasjonalsosialismen.  Her i landet kom den tidlige holocaustbenektelsen fremfor alt til uttrykk innenfor det organiserte miljøet av tidligere medlemmer av Nasjonal Samling. Holocaustbenektelsen var gjennom 1950-, 1960- og 1970-årene et fast innholdselement i 8. mai/Folk og land. Tilintetgjørelsen av jødene ble i denne avisen omtalt som «en ny legende», «myten om 6 millioner», «denne seiglivede propagandaløgn fra de alliertes krigs- og etterkrigskjøkken», og «løgnen om de 6 millioner gassede jøder». 

Fra 1960-tallet og fremover er den norske holocaustbenektelsen også blitt videreført av nye generasjoner nynazister, lenge i et nært samarbeid med veteranmiljøene. Sommeren 1975 skapte Olav Hoaas – en av de sentrale ideologene i datidens nynazistiske miljø – offentlig skandale da han uttalte overfor avisene VG og Dagbladet at gasskamrene var «oppspinn» og at jøder og andre «rasefremmede» burde deporteres fra landet. Den nasjonalsosialistiske publikasjonen Gjallarhornhevdet i 1994 at spørsmålet om Holocaust hadde funnet sted eller ikke var tidens mest brennbare problemstilling, mensden nynazistiske nettpublikasjonen Frihetskamp.net i 2018 slo fast at det i dag er «så og si umulig å kritisere jødisk makt uten at holocaust-kortet tas frem».

I 1964 hevdet for eksempel den egyptiske presidenten Gamal A. Nasser overfor en tysk avis at «ikke noe menneske, ikke engang det mest enfoldige, tar løgnen om at seks millioner jøder var blitt myrdet alvorlig»

Selv om den vestlige holocaustbenektelsen særlig har vært utbredt i høyreekstreme miljøer, har den likevel også dukket opp i andre politiske kontekster. Et eksempel er den moderne, nettbaserte konspirasjonskulturen, hvor motstand mot vaksiner, skolemedisin og andre etablerte vitenskapelige disipliner kombineres med konspirasjonsforestillinger rettet mot et bredt spekter av grupper. I dette mylderet av «alternative» oppfatninger, dukker også holocaustbenektelsen opp. I 2010 publiserte nettportalen Nyhetsspeilet, som på dette tidspunktet var et ledende talerør for det nettbaserte konspirasjonsmiljøet i Norge, en artikkel med den megetsigende tittelen «Noen spørsmål om Holocaust». Holocaustbenektelsen har også vært utbredt i Midtøsten. I 1964 hevdet for eksempel den egyptiske presidenten Gamal A. Nasser overfor en tysk avis at «ikke noe menneske, ikke engang det mest enfoldige, tar løgnen om at seks millioner jøder var blitt myrdet alvorlig». I Iran betegnet president Mahmoud Ahmadinejad i 2005 tilintetgjørelsen som en «myte», og i desember 2006 arrangerte regimet en konferanse hvor en rekke holocaustbenektere var invitert.

Det vitenskapelige ferniss 

Holocaustbenektelsen har gjennom hele sin historie altså vært et ideologisk prosjekt som har vært fremmet av politiske aktivistmiljøer, særlig på den ytterste høyresiden. Internasjonalt gjennomgikk benektelsen likevel et strategisk og retorisk skifte i 1970-årene. Benekterne søkte fra nå i stigende grad å vinne aksept blant et bredere, mer respektabelt og velutdannet publikum gjennom å presentere sitt budskap som «akademisk forskning».

Et viktig uttrykk for denne tendensen var Arthur R. Butz bok The Hoax of the Twentieth Century: The Case Against the Presumed Extermination of European Jewry fra 1976. Boken er utstyrt med hundrevis av sluttnoter, bibliografi og annen ytre staffasje som rent overfladisk gir assosiasjoner til vitenskapelige publikasjoner. Også her lå likefullt den antisemittiske konspirasjonsretorikken rett under overflaten. Butz hevdet blant annet at historien om seks millioner myrdede var en «sionistisk bløff» som var «oppfunnet av sionistiske jøder [...]». 

«Om lag 100 000 jøder døde i Auschwitz», hevdet for eksempel David Irving i 1993, «men ikke som følge av gasskamre, de døde som følge av epidemier».  

Et annet uttrykk for den strategiske, «vitenskapelige» vendingen var opprettelsen av Institute for Historical Review i 1978. Instituttet søkte å fremstå som en forskningsinstitusjon, og publiserte blant annet et tidsskrift med den tilsynelatende seriøse tittelen «Journal of Historical Review. Aktørene som var tilknyttet instituttet manglet imidlertid ofte enhver relevant faglig kompetanse, selv om man gjerne vektla deres akademiske titler. Butz, påpeker religionsviteren Mattias Gardell, er for eksempel «verken historiker eller kjemiker, men utdannet elektroingeniør».

En hendelse som brakte holocaustbenektelsen i offentlighetens søkelys internasjonalt, var rettssaken mellom den britiske forfatteren David Irving og historikeren Deborah Lipstadt i London i 2000. Bakgrunnen var at Lipstadt i boken Denying the Holocaust hadde omtalt Irving som en av samtidens farligste holocaustbenektere. På grunnlag av disse uttalelsene valgte Irving å gå til injuriesøksmål. Rettsavgjørelsen ble et knusende nederlag for benekterne. Retten konkluderte ikke bare med at Irving hadde feilfremstilt og forvrengt tilgjengelig kildemateriale, men også at han «uomtvistelig» kunne klassifiseres som holocaustbenekter. Selve søksmålet ble avvist.  

Benektelsens kjennetegn

For å forstå hva holocaustbenektelsen går ut på – og hvordan den inngår i en langtidstradisjon av antisemittiske forestillinger – er det fruktbart å se nærmere på benekternes historiske og ideologiske påstander.

På det overordnede plan må holocaustbenektelse sees i sammenheng med skandaliseringen av antisemittiske synsmåter i kjølvannet av Hitler-Tysklands nederlag. Avsløringen av nasjonalsosialismens masseforbrytelser førte til at nazismen ble et symbol på absolutt ondskap. En sentral funksjon ved holocaustbenektelsen har nettopp vært å flytte grensene for det akseptable, for dermed å skape nytt rom for fascistisk og antisemittisk tankegods. 

Holocaustbenektelsen har gjennom hele sin historie bestått av et utvalg tilbakevendende påstander. Historikeren Richard Evans har fremhevet fire. For det første påstår holocaustbenekterne at antallet jøder som ble drept av nazistene var langt færre enn seks millioner. Samtidig påstår benekterne også at de som døde ikke mistet livet som følge av en målrettet nasjonalsosialistisk drapspolitikk. «Om lag 100 000 jøder døde i Auschwitz», hevdet for eksempel David Irving i 1993, «men ikke som følge av gasskamre, de døde som følge av epidemier».  

Benektelsen spiller dermed på en av de aller mest slitesterke klisjeene i antisemittismens langvarige historie: Forestillingen om at jødene besitter en formidabel, verdensomspennende makt som de anvender til ondskapsfulle formål. 

For det andre fokuserer benekterne gjerne på gasskamrene, som de hevder at ikke ble brukt til systematiske massemord. Generelt sett retter benekterne mye større fokus på henrettelser med gass enn de andre drapsmetodene nazistene anvendte. Ettersom enhetene som begikk masseskytinger ved Østfronten åpenlyst skrøt av sine forbrytelser i skriftlige rapporter til sentralinstansene i Berlin, er da heller ikke dette spesielt overraskende. 

Selv om benekterne fortsatt anvender rapporten som et avgjørende bevis på at Holocaust er en «myte», ble den allerede under rettssaken avslørt som et makkverk uten vitenskapelig verdi. Det viste seg dessuten at Leuchter verken hadde ingeniørutdannelse eller andre faglige kvalifikasjoner som gjorde han kompetent til å si noe autorativt om gasskamrenes funksjonsmåte. Dommeren avfeide da også Leuchters «metodologi» som spekulativ, latterlig og absurd.     

Et dokument som har hatt en fremskutt plass i benekternes argumentasjon siden slutten av 1980-tallet, er den såkalte Leuchter-rapporten fra 1988. Bakgrunnen her var en rettssak mot nynazisten Ernst Zundel, som var blitt anmeldt av kanadiske myndigheter blant annet for å spre antisemittisme. Da saken kom opp i retten for andre gang i 1988 hyret forsvaret inn den påståtte ingeniøren Fred A. Leuchter til å gjøre fysiske undersøkelser av gasskamrene i utryddelsesleirene Auschwitz-Birkenau og Majdanek. Leuchter oppsummerte sine synspunkter i The Leuchter Report: An Engineering Report on the Alleged Execution Gas Chambers at Auschwitz, Birkenau and Majdanek, Poland. Her hevdet han kort fortalt at utformingen av disse fasilitetene gjorde at det umulig kan ha vært brukt som installasjoner for massedrap. 

For det tredje avviser benekterne at Hitler og naziledelsen hadde et program (og arbeidet planmessig) for å tilintetgjøre de europeiske jødene. De forbrytelsene man innrømmer at ble begått, skyldtes i henhold til denne logikken «uheldige» elementer som handlet på egenhånd.

Den fjerde påstanden – som fungerer som et underliggende ideologisk premiss for disse historiekonstruksjonene – går ut på at «myten om Holocaust» er produsert og spredt planmessig av de allierte seierherrene og ikke minst av jødene selv.  Ulike sider ved Holocaust er utforsket i detalj gjennom et enormt antall arbeider. Et helt nødvendig premiss for å få kabalen til å gå opp blir dermed at den vitenskapelige forskningen, utdanningsvesenet og de etablerte massemediene er kontrollert og manipulert av mektige, nedbrytende krefter, som arbeider for å manipulere historien.  Benektelsen spiller dermed på en av de aller mest slitesterke klisjeene i antisemittismens langvarige historie: Forestillingen om at jødene besitter en formidabel, verdensomspennende makt som de anvender til ondskapsfulle formål. 

Det dreier seg dypest sett om en ny artikulering av gamle forestillinger om jødisk ondskap og jødisk makt i en sosial og politisk kontekst [...]

Disse konspirasjonsteoretiske resonnementene har også gjerne bygd på en projisering av skyld og ansvar, der jødene selv holdes ansvarlige for forfølgelsene de er blitt rammet av. Denne påstanden stod også sentralt i den nasjonalsosialistiske propagandaen mens folkemordet på de europeiske jødene pågikk. Både i Hitler-Tysklands og Nasjonal Samlings antisemittiske propaganda var tanken om at den såkalte verdensjødedommen hadde startet andre verdenskrig, og at den planla å utrydde «germanerne», et fast innholdselement. Også i benekternes argumentasjon påstås det ofte at jødene selv stod bak en forfølgelsespolitikk overfor tyskerne/germanerne, og at Hitler-Tysklands antijødiske politikk dreide seg om et nasjonalt og «rasemessig» selvforsvar. NS-veteranenes Folk og land hevdet gjennom 1950-60- og 70-årene for eksempel ved en rekke tilfeller at «den internasjonale jødedom» var i krig med Hitler-regimet og at jødene hadde planlagt grusomheter mot tyskerne. På dette punktet er de historiske kontinuitetslinjene til tidligere antisemittiske tradisjoner særlig tydelige. 

...

I sin epost til David Irving fra 2003, som er blitt mye diskutert den senere tiden, omtalte Asle Toje rettssaken mellom Irving og Lipstadt i 2000 altså som «a blow to the academic freedom of expression». Dette er et svært spesielt standpunkt tatt i betraktning hva som var den faktiske bakgrunnen for rettssaken – det var Irving som forsøkte å stanse Lipstadts ytringer og ikke omvendt. Likevel er det ikke helt utypisk. Litt for mange tror at debattene handler om benekternes rett til å ytre seg, eller at benektelsen simpelthen dreier seg om alternative synspunkter på historien. Holocaustbenektelsen er imidlertid ikke en kritisk granskning av historiske sammenhenger og forløp, det er ideologi.  Det dreier seg dypest sett om en ny artikulering av gamle forestillinger om jødisk ondskap og jødisk makt i en sosial og politisk kontekst hvor erfaringene med nasjonalsosialismen har bidratt til en offentlig skandalisering av klassisk antijødisk tankegods. Nettopp minnet om nazismens grusomheter har etter 1945 vært et viktig bolverk mot fascisme og antisemittisme. Benektelsen kan dermed fungere som en døråpner for høyreekstreme og rasistiske forestillinger.

Artikkelen bygger på ”Förintelseförnekande”, i Izabela A. Dahl & Karin Kvist Geverts (red.), Förintelsen & Sverige – tiden före, under, efter. Stockholm: Natur & kultur, 2025: 327–348. For utførlige referanser og mer inngående diskusjoner, se denne.