Loading
KLOKKA NÆRMET SEG 18.30, sola ga teaterfoajeen et lys som nesten minnet om følelsen av varm sommerkveld. Min kollega Klara og jeg ble tilbudt ytterligere en bolle av kvinnen i 70-årene, en av dem som sto bak kveldens arrangement. To dager tidligere hadde hun ringt Klara, som skulle holde foredrag den kvelden, for å spørre hvor mange boller hun skulle bake. Kardemommen i bollene hadde hun knust selv, for hånd.
Jeg tenker det er slik dagens politiske engasjement ser ut. De fleste ildsjelene på grasrota som gir av sin tid til vårt demokrati, fra høyre til venstre, er i de øvre aldersgrupper. Jeg ble imponert, følte en slags takknemlighet og respekt. Det hun gjør er hinsides karriere-jag og belønninger. Det er et hardt arbeid å holde den demokratiske samtalen i live.
BLIKKET MITT SØKTE UT MOT TORGET. Fem maskerte unge menn løper mot inngangen. Det jeg ser får synsfeltet til å smale, jeg hører pulsen i halsen, blodet skynder seg til hodet.
Det er ingen tvil om hva som kommer til å skje. Instinktivt roper jeg, så høyt stemmen min bærer, at vi blir angrepet. Jeg vet at dette kan gå veldig ille. Jeg, kollegaen min og kvinnene som serverte kaffe, leter etter et sted å flykte. Vi ender opp på kjøkkenet. Vi gjemmer oss. En av de eldre får panikk, får ikke puste. Hun river i en låst dør til et skap for å komme seg unna. Vi er alle veldig redde.
Fra rommet ved siden av smeller det, folk skriker, noe knuses. Vi må komme oss bort derfra, men kjøkkenet er en blindvei – det er ingen vei ut. Jeg tenker at dette kommer til å gjøre vondt. Der på gulvet har vi bare hverandre.
Så blir det stille. Noen roper at vi må ut fra teateret. Men uten oversikt over situasjonen vet vi ikke om vi tør. Den fargede røyken og sprayen fascistene har brukt får, gjør oss svimle. Vi må ut.
PÅ GATEN ER DET KAOS. Kvinner og menn er sprayet i ansiktet og mishandlet. Noen er farget til det ugjenkjennelige av angripernes røykbombe og spray. De hadde prøvd å stoppe angrepet. En med sin kjepp, en annen med knyttnever – begge med sine aldrende kropper.
Sinnet vokser i meg, i oss alle sammen der på gaten. Angrepet som fem unge menn, antatt i 20-årene, har gjennomført, er det ynkeligste jeg noen gang har opplevd. Besluttsomheten for å gjennomføre møtet, til de som akkurat har blitt slått i ansikt og kropp, var av en kraft jeg aldri før har sett.
Møtet kunne gjennomføres. Mathias Wåg, som fikk et titalls slag mot hodet, og de andre deltakerne på panelet, kunne gjennomføre samtalen som var planlagt etter Expos forelesning.
Mennesker som ikke støtter det ekstreme høyres rasistiske ideologi har alltid levd med trusselen fra den politiske miljøet som i går viste sitt sanne ansikt. Like konsekvent har vi på Expo siden stiftelsen i 1995 advart mot det samme miljøets voldskapital og vilje til å angripe. Angrepet i Gubbängen er ytterligere bevis på at det vi lenge har snakket om i Expo er verdt å ta på alvor.
HER ER DET UTEN TVIL mer arbeid som må gjøres. De som kjenner Expo vet at akkurat det arbeidet vil vi nå fortsette å gjøre., enda mer besluttsomme. Men arbeidet med å stoppe fascistiske krefters fremvekst i Sverige kan ikke overlates til journalister, debattanter og aktivister som arrangerer foredragskvelder med risiko for sin egen sikkerhet.
Myndighetene må en gang for alle ta trusselen fra det ekstreme høyre alvorlig. For bortsett fra alvorstunge formuleringer og medierapportering, er det virkelige mennesker som blir skadet. Mennesker som bidrar til den demokratiske samtalen med sitt engasjement. Enhver person som kaller seg demokrat må gjøre alt i sin makt for å forhindre det.
Heltene i svensk demokrati, som arrangerer foredrag med hjemmebakte boller, som vier mye av sin våkne tid til arbeidet for alle menneskers likeverd, skal aldri behøve å være bekymret for at noe slikt skal skje igjen.
Derfor er det nå på tide å handle - og det er våre folkevalgte og våre myndigheters ansvar.
HVIS HØYREEKSTREMISTER LIDER så mye av antifascisters møter at de fysisk angriper mennesker som kunne vært deres besteforeldre, fordi de tror de kan skremme oss til taushet, da tar de feil. Tror de at angrepet deres får oss til å slutte å møtes, snakke sammen, granske og avsløre, tar de feil.
Vi i Expo, våre lesere og alle som står sammen mot det ekstreme høyre – ingen av oss lar oss skremme til taushet. Dette beviste ikke minst de som ledet møtet i Gubbängen i går.
