Loading
Det går en demokratisk frontlinje langs hele det gamle beltet mellom Russland og Europa.
Frontlinjen beveger seg fram og tilbake i land som Polen, Ungarn, Serbia, Moldova, Bulgaria og Slovakia. I Ukraina er det fullskala krig, men striden er også het andre steder som i Georgia og Sør-Kaukasus.
Baltikum og Romania virker tapt for dem, men Skandinavia og Vesten er utsatt for det samme presset. For et helhetlig bilde av demokratiets frontlinje kan det være lurt å løfte blikket fra slagmarkene i Ukraina. ModusA har i en lang rekke artikler rapportert fra kampene for demokrati i Georgia.
Georgia er et land som på mange måter ligner Norge. Et ganske lite land når det gjelder antall innbyggere, med mye fjell og grense mot Russland. De har også bare hatt 35 år til å prøve seg frem, mens vi i Norge brukte 70 år på å få parlamentarisme og 200 år på å få grunnlovsfestet prøvingsretten.
Deres vilkår er også langt vanskeligere.
Georgia var en sovjetisk republikk fram til Sovjetunionens fall i 1991, og famlet de første årene for å skape demokrati. Lengselen mot Europa var sterkere i Georgia enn i deres nære naboland, Aserbajdsjan og Armenia, men Russland holdt et våkent øye med utviklingen.
De invaderte Abkhasia allerede i 1992, og 2008 okkuperte de det såkalte Sør-Ossetia under påskudd av å redde russisktalende minoriteter. Dette er et mønster alle tidligere sovjetrepublikker kjenner igjen. De vet at det som følger er høyst virkelige militære intervensjoner og okkupasjoner.
I dag står en autoritært styrt, tidligere stormakt på andre siden av beltet av tidligere sovjetrepublikker,
De forsøker å holde sitt grep med en bred vifte av virkemidler: fra økonomisk gunstige avtaler om energiforsyninger, sabotasje, trusler, politisk innflytelse og valgpåvirkning, foruten okkupasjon med en form for brutalitet vi i Vesten finner middelaldersk. De legger bokstavelig talt byene de okkuperer i grus, behandler egne og andres soldater helt uten å ta hensyn til internasjonale konvensjoner om krigføring.
Det er lett å se seg blind på den middelalderske krigføringen. Den som vil se hele bildet må ta et skritt tilbake for å få et ordentlig inntrykk av bredden i Russlands angrep på demokratiene. Georgia egner seg som et slikt fikspunkt.
Georgias vei mot demokrati og rettsstat har gått i Presidenter har blitt valgt, og korrupsjonen har innhentet dem. Stadig har velgerne lett etter nye ledere som kan stable på beina institusjoner som holder demokratiet på plass etter europeisk og vestlig mønster. Det gjaldt også partiet Georgisk drøm, som vant valget i 2012.
De ble imidlertid innhentet av russisk press på «bakrommet». Russerne hadde allerede okkupert to store landområder, og vi vet ikke hva som ble sagt før 2024, men da snudde Georgisk drøm. De gikk, som Janukovitsj i Ukraina i 2014, mot sin egen befolkning og styrket båndene til Russland. Og de beholdt makten etter massivt valgfusk.
Dette er nå mer enn 500 dager siden, og georgierne har protestert utenfor regjeringsbygningene siden da. De har blitt men de står der fortsatt, hver eneste dag.
Samtidig har Georgisk drøm fulgt oppskriften kjent fra andre land i beltet av postsovjetiske stater: De undergraver sivilsamfunnet, ensretter mediene, sørger for at domstolene ikke er uavhengige, tar direkte styring med politi og forvaltning og er svært oppfinnsomme med nye regler som hindrer kritiske stemmer fra å delta i valg.
Alt dette kan man følge nærmest minutt for minutt i rapportene fra Georgia, skrevet av :
Hos John Færseth kan man lese at det nå er tradisjon for som trusler og belønninger for og overvåking av «riktig» stemmegivning, organisert dobbeltstemming, og regelrett produksjon av falske stemmer.
Man behøver, som nevnt, ikke å være spesielt interessert i Georgia for å se det interessante i disse rapportene. Rapportene er også påminnelser om hvordan demokratiet og rettsstaten fungerer her hjemme, og . Det er også lett å glemme at sivilsamfunnet er viktig av de samme grunnene her som i resten av Vesten.
I neste omgang er dette en påminnelse om at det er viktig hva som foregår i frivillige organisasjoner, som for eksempel Norsk Folkehjelp. De ble nylig gjenstand for . Vi ser det samme i sosiale medier, der russiske interesser er massivt til stede, med falske kontoer og automatiserte budskap, målrettet for å spre deres talepunkter.
Strategien er tydelig: mer enn å hevde at Russland er et bra land, hevder de at vestlige samfunn er hyklerske, korrupte og «ikke noe bedre». Domstolene er ikke uavhengige, og politikerne tenker bare på seg selv, sies det i en uendelig kakafoni.
Norge er som våre nordiske naboland stadig utsatt for sabotasje og provokasjoner fra øst, men det skjer i det skjulte, og lenge har vi innbilt oss at det kan være tilfeldigheter og vi har latt tvilen komme russiske borgere til gode når de har fulgt deres merkverdige dronehobbyer rundt norske flyplasser og militærinstallasjoner.
Mye tyder på at russiske interesser er sterkt til stede i engelsk styre og stell, der de også har plassert enorme pengeverdier. Opposisjonspolitikeren Nigel Farage sto bak Brexit-bevegelsen og ligger nå godt an på meningsmålinger med budskap som russiske interesser har dyrket i årevis. Han har, foruten å være dynket i russiske interesser, etter alt å dømme også mottatt store summer fra russisk side. Akkurat som rikmannen Saakashvili i Georgia og Janukovitsj i Ukraina før .
Det finnes ingen garantier for at vi i Norge skal slippe unna Russlands «utenrikspolitikk». Frontlinjen går også her. Noe ukrainsk scenario er ikke realistisk akkurat nå, men det som skjer i Georgia er langt mer relevant for oss enn avstanden i kilometer skulle indikere.
