Loading
JAKTEN PÅ EN KLIMAPLAN: Klimatrusselen er nå prioritet nummer én for norske velgere. Opposisjonen etterlyser en klar handlingsplan fra regjeringen. Solberg & co lover at Den Store Planen for å takle klimakrisen kommer i 2020. Hva med opposisjonspartiene selv, har de en plan?
Miljøpartiet De Grønne (MDG) er det partiet i Norge som flagger at klimasaken er sak nummer 1. Ingen over, ingen ved siden, for dem skal ikke klimatiltak hestehandles bort til fordel for en hjertesak på et helt annet felt. Partiet hevder det er det eneste som kan skilte med et partiprogram og et budsjett med et tempo og omfang som er i tråd med Paris-avtalen. Innen 2030 vil partiet ha kuttet klimautslippene med 60 prosent, mener de.
Men henger politikken sammen?
Filter Nyheter har intervjuet partiets ene Stortingsrepresentant, Une Aina Bastholm.
Les de andre intervjuene i serien her:
MDGs klimapolitikk kan oppsummeres i følgende kulepunkt:
Bastholms kontor er omtrent en tredel så stort som Støres. Veggene er «dekorert» med diverse papirkalendre med dyr og natur som motiv. Vi starter med det partiet har fått mest oppmerksomhet for i høst, det tiltaket som skaffet dem flere tilhengere - og innbitte motstandere: En drabelig økning av drivstoffavgiftene. Fem kroner literen, faktisk. Partiet er det eneste som drar på så hardt. Etter det siste års bompengeopprør er det snarere stemning for det motsatte, i andre partier. Ikke hos de grønne.
– Hele avgiftssystemet for transport er utdatert, det tilhører en annen tid. Tiden vi lever i nå krever en avgiftsøkning på bensin og diesel, mener Bastholm.
I motsetning til SV, som signaliserer nye takter i avgiftspolitikken, og Sp, som lenge har argumentert for å sette avgiftene ned (bortsett fra på alkohol), ønsker MDG å bruke høye avgifter på forurensing for å begrense forbruk og adferd som gir klimautslipp. Drivstoffavgiftene skal opp med hele fem kroner literen - det er slike kraftige økninger som må til for at det slår ut på adferden til folk, ifølge de som forsker på det (blant annet TØI).
– Er det ikke andre måter å få folk til å vrake fossil adferd på? For eksempel å sette opp vrakpanten for fossile biler? Må det svi så fryktelig først?
– Vi mener det er viktig å holde på prinsippet om at forurenser betaler. Bruken av fossile brennstoff skal koste mer, prisen er unaturlig lav i dag. Det er for billig å kjøre bensin- og dieselbil i forhold til hvor kostnad det har for ungene og barnebarna våre, når de skal vokse opp i - håper vi jo da - samme trygghet og velferd som vi har i dag. Sånn det ligger an i dag, så får det ikke det. Vi må forholde oss til det.
Bastholm utdyper at byene trenger ytterligere regulering i form av bomringer, for å hindre at trafikken øker i takt med tilflyttingen. I distrikter hvor kollektivtilbudet ikke er et reellt alternativ til bil, lanserer partiet nå et nytt forslag som skal balansere opp det tunge by-stempelet: Folk i utkant-kommuner skal få tilbakebetalt dobbelt så mye av miljøavgiftene som resten av befolkningen (miljøavgifter som øremerket deles ut til folk har mange navn, MDG kaller det «klimabelønning»).
Den kompensasjonen er det slett ikke alle som synes er nok, eller vil fungere etter hensikten.
Høye avgifter på flyreiser er nemlig også en del av dette systemet. MDGs første ordfører, Ørjan Jensen i Vardø, mener det er et såpass upopulært tiltak at han sammenliknet det med å øke avgiften på en halvliter pils med en hundrings.
Ganske riktig: Det ble ramaskrik. Særlig MDGs ønske om å sette en avgift på 150 kroner per flysete på ruter i kortbanenettet, og særlig i Nord-Norge. Widerøe advarte om at avgiften «i beste fall» ville skyve elfly-satsingen langt fremover i tid. Politiske motstandere varslet konkurser.
Forslaget har langt fra full oppslutning blant partiets politikere i Nord-Norge. To representanter i Troms og Finnmark sendte der de gikk imot partiet sentralt, med tittelen «Det koster skjorta å fly i nord».
– Skal Nord-Norge unntas helt? Jeg tenker at det er en legitim og bra diskusjon, sier Bastholm.
Partilederen sier hun skulle ønske at det var der den nasjonale avgiftsdebatten lå i dag. Hun antyder at resultatene i klimapolitikken i så fall trolig hadde vært «et helt annet sted».
– Problemet med miljøavgiftsdebatten i dag, er at i stedet for å diskutere på hvilket nivå vi bør legge oss, så peker motstanderne på oss og sier «det er helt uansvarlig». De drar opp masse skremselsbilder, uten selv å ta ansvar for å komme opp med løsninger som gir utslippskutt som tar vare på framtidige generasjoners velferd og frihet.
MDG vant velgere i de store byene i høst, der bompengedebatten overskygget valgkampen. Partiet forsvarte bomringen kompromissløst. Oslo-byråd Lan Marie Berg ble avfotografert, ikke som «treehugger», men i omfavnelse med en bomstolpe. Særlig i Oslos indre bydeler fikk partiet et byks. Andre lot seg provosere av Bergs erklæring på valgnatten om at hun «elsker bomringen».
– Er det så lurt å polarisere klimadebatten ytterligere, med tanke på å få resultater på sikt?
– Jeg synes det er veldig overdrevet hvor polarisert det ble. Se bare hvor lavt Folkeaksjonen mot bompenger er nå, partiet er helt ubetydelig, sier Bastholm.
Partilederen, eller, den nasjonale talspersonen som det heter i MDG, avviser ikke det folkelige reaksjonen på høye bompenger før og under valgkampen.
– Selvfølgelig ble det en sterk reaksjon fordi regjeringen sa «oj, oops», og fikk bomringene i byene til å se ut som et arbeidsuhell, i stedet for å forklare hvorfor de finnes. Da mister folk tillit til politikerne, og protestlistene vokser. Det er den naturligste ting i verden, mener Bastholm.
Hun mener opprøret hadde sett annerledes ut om regjeringen hadde forklart hvorfor prisene er høye. At bomringer i byene er til for å få bukt med forurensing, trafikkfarlige skoleveier og trengsel, og ikke det samme som bompengefinansiering av store motorveier.
Bastholm går over til bergensdialekt:
– Erna Solberg skulle gått ut og sagt «men hør nå folkæns». Det er så mange gode grunner for bomringer hun bare kunne gått ut og forklart. I stedet har det blitt gjengs i akkurat miljø- og klimapolitikk at det skal være sånn «å, nei her har vi kanskje tatt i litt for hardt». Det var noe sånt Solberg sa. Hun ble veldig utydelig, og turte ikke å si at i byene er dette faktisk riktig. Det mener jeg gjorde at folk mistet tillit, og stemmer på protestpartier i stedet for. Folk tenker «FNB har tydeligvis rett, og de tør å si ting rett ut, det gjør ikke regjeringa».
Folk som bor i forsteder, og typiske «innfartskommuner» i omlandet rundt byene, er de som ifølge SSBs statistikk kjører mest. Det er der bomopprøret hadde sitt tyngdepunkt. MDGs politikk betyr dermed at det er opprørerne som må betale mest i avgift - samtidig som de bor i et område hvor de kun får «standard» sats på klimabelønning.
Det er med andre ord bompengeopprørerne som vil tape mest på MDGs avgiftssystem.
– Hvordan skal dere kompensere forstadsbeboerne?
– Det er med kollektivutbyggingen. 20 prosent billigere kollektivreiser, gratis for alle barn under skolealder, og mye mer penger til utbygging av kollektivtilbud, og tog der det er aktuelt. De som trenger bil, får mindre kø.
– Så dere bryr dere om bompengeopprørerne også?
– Ja, altså... At folk skal ha en hverdag som går ihop, det er vi også opptatt av. Vi er også folk, ikke sant. Vi bor over hele Norge, vi som er med i Miljøpartiet de Grønne. Det (opprøret) er fullt forståelig. Poenget er: Hvordan håndterer vi det som politikere, på en måte som ikke frarøver ungene og barnebarna våre for en god framtid.
MDGs ordfører i Vardø mener lavere dieselavgift er totalt misforstått distriktspolitikk, og at det er helt andre ting som sørger for at distriktene får like rammevilkår som folk i Oslo.
Støtteordningen for utbygging av hurtigladere i Norge ligger under Enova i dag. Slik ordningen er innrettet, er det stort sett bare i tettbydgde strøk der utbygging vil være kommersielt lønnsom, som bygges ut i dag.
Selskaper som driver med lade-infrastruktur kommer til Stortinget og ber om endringer.
– Hvordan skal MDG sørge for hurtigladere også i grisgrendte strøk? Er det aktuelt med mer statlig styring av utbyggingen, som med bredbånd og annen infrastruktur?
– Ja, for dette er grunnleggende infrastruktur for å få byttet bilparken over på fornybart. Det er ikke staten som skal bygge ut eller drive, men vi må sikre insentivene. Derfor setter vi av penger til det, sier Bastholm.
300 millioner kroner i partiets alternative budsjett for 2020.
På avsidesliggende steder er det er driftskostnadene som er utfordringen for selskapene. Hvis én lader i Finnmark eller på en eller annen fjellovergang plutselig er ute av drift medfører det store kostnader. Reperatører må gjerne fraktes ut til reparasjonsobjektet med både fly og leiebil.
– Vil mer penger sikre utbygging over alt, eller trengs det regulering for å sikre at ikke alt havner i Sør-Norge?
– Poenget er å kompensere stedene der det ikke er kommersielt lønnsomt, slik at det kan bygges ut over alt. På steder som Finnmark kan det være hensiktsmessig med driftsgaranti av noe slag: At staten går inn og hjelper til og senker risikoen for kommersielle aktører, for eksempel ved å gi en kompensasjon om selskapene får for store utgifter. Det er det vi ser for oss.
Bastholm understreker at infrastrukturen ikke er tilfredsstillende bygd ut i tettbygde bystrøk enda, og viser til at problemet med rekkeviddeangst nå er byttet ut med «ladeangst»: Elbilister er usikre på om de får tilgang til laderne som finnes, fordi ladekøene er store.
MDG vedtok i 2017 å fase ut oljeindustrien over 15 år. Une Bastholm har senere presisert at det gjelder fra MDG kommer i posisjon, i regjering.
– Sånn har det vært hele tida. Det mener jeg bare er en naturlig konsekvens av formuleringa, at vi sier at «vi vil ha en utfasing på 15 år». Vi kan ikke begynne nedtellinga før vi har begynt utfasinga, nå driver vi jo og stadig åpner nye felt.
– Men hvis dere kommer inn, la oss si i 2025, da er jo ikke oljen faset ut før i 2040.
– Det var dette vi vedtok i 2017, så gjenstår det jo å se, for partiet, hva vi gjør med den formuleringa.
– Hvis dere havner i fryseboksen på rødgrønn side, eller blå, for den saks skyld, så kan i teorien sluttdatoen være i 2070, avhengig av når dere kommer i regjering?
– Det avhenger helt av hva politikken vår sier på det tidspunktet. 15 års utfasing er satt ut fra hva vi mener er en realistisk tid for utfasing av petroleum i Norge, og hva vi mener er riktig i forhold til hva Norge har lovet det internasjonale samfunnet, og vårt moralske ansvar som en rik velferdsnasjon. Så er jeg like spent som alle andre på hva som blir formuleringa i 2021.
Bastholms stortingsvara Per Espen Stoknes var nylig ute og mente at MDG må legge fra seg letestans-ultimatumet.
– Hva skjer, sliper dere ned den grønne politikken for å komme i regjering?
– For å si det sånn, behovet for å fase ut olje- og gassnæringen har ikke blitt noe mindre på disse årene, med de siste FN-rapportene, som er så dramatiske at det er vanskelig å forstå det. Behovet for Norge til å ta klimaledelse, og fase ut olje til fordel for fornybar energi, bare vokser. Hvilke krav vi vil ha i 2021, den diskusjonen har vi ikke begynt i partiet.
Den såkalte leterefusjonsordningen er en ganske særnorsk ordning der staten har betalt 80 prosent av oljeselskapers kostnader til å lete etter olje. Staten regner med at når fellesskapet tar nesten all risikoen ved å lete, så får innbyggerne tilbakebetalt og vel så det gjennom skatt hvis selskapene finner noe. Det har vært knallgod butikk til nå.
MDG vil skrote den.
Årsak: Jo bedre verden lykkes med klimapolitikken, jo mindre sikkert blir det at vi kommer til å få de pengene tilbake igjen i kassa. Dyre oljefelt, typisk i de vanskeligste farvannene eller vanskeligst utvinnbare brønnene, går trolig i minus. De statlige risiko-pengene som går inn i disse feltene brukes nå.
Oljebransjen sier imidlertid at hvis man tar bort hele leterefusjonsordningen, så tar man også bort muligheten til å fortsette på eksisterende felt fordi det stadig må bores nye brønner på disse. Da vil penger vi har investert tidligere, som tilbakebetales gjennom skatt på produksjon nå, være bortkastet.
– Er dere forberedt på at politikken deres kan ta med seg langt større deler av næringens eksisterende felt med seg i dragsuget, enn den nedtrappingen dere ønsker?
– Å fjerne subsidiene til nye investeringer og slutte å gi nye tillatelser, handler nettopp om å stanse produksjon som ikke er i gang. Det er uansett ikke riktig at staten støtter ny produksjon som ellers ikke ville vært der. Det er det valget vi må gjøre som nasjon: Skal det norske fellesskapet ta den økonomiske risikoen for oljeselskapene, som det innebærer når vi subsidierer investeringer, fordi vi tror det vil gi like mye inntjening i fremtiden? Eller skal vi si at nå er det på tide å bruke de støttemidlene på annen industri, for eksempel havvind. Det er et politisk valg.
Oljeindustrien sier avviklingen vil skje langt kjappere enn 15 år hvis politikerne fjerner alle støtteordninger.
– Hvis det tar fire år før alt er stengt ned, er det slik at dere tenker at «da var det fire år det tok», eller?
– For utslippene spiller det ingen rolle om det er en brønn på et eksisterende felt i drift, eller et nytt felt. Utslippene er like store.
Bastholm går over til å snakke om leterefusjonsordningen igjen.
– Vi trenger heller ikke de pengene. Oljefondet er såpass stort nå, at for hvert år vokser fondet mer fra avkastning på investeringene fondet gjør, enn på de friske oljepengene som kommer inn fra sokkelen.
Oljejobbene derimot, er en annen skål. Å skape nye arbeidsplasser til 170 000 arbeidsledige på en håndfull år, er noe annet enn å gjøre det på 15.
– Hvordan skal dere få oljearbeiderne til å stole på dere, at omstillingen går bra, de blir ikke arbeidsløse for klimaets skyld?
– Det er å vise andre arbeidsplasser som er mulig. Å tegne opp veien. Det er derfor vi sier at vi trenger en plan for omstillingen av Norge. Jeg skjønner det godt, om det eneste de hører er enten «vi skal ha full satsing på dere», eller «vi skal slutte med dere». Da blir man sånn... «her sier politikerne mye forskjellig, hva skjer egentlig?».
Bastholm trekker frem partiets forslag om å sette ned en «oljekommisjon» etter tysk modell (den gjaldt kullkraft), der arbeidstaker-organisasjonene og næringslivet bidrar til en plan for utfasing.
– Da ville fremtidsutsiktene være mye mer konkret. For eksempel på videreutdanning.
– Men ser dere for dere at disse jobbene skal skapes fra nye arbeidsplasser, eller eksisterende?
– Det er litt forskjellig. De 50 000 som jobber på plattformene vil det jo bli mindre bruk for akkurat der fremover, det sier jo alle, men med vår politikk skjer det litt fortere. Industrien som leverer til olja trenger derimot bare andre kunder. Det kan fort være akkurat samme arbeidsplassen.
Også MDG ser for seg, i likhet med mange andre partier, at plattformarbeidere og operatørselskaper som Equinor kan omstilles til havvind.
Den siste tiden har partiet prøvd å prate med, og ikke bare til, arbeiderne i oljebransjen. Etter Fellesforbundets leder Jørn Eggum hadde avvist miljøbevegelsen og spesielt politikerne som «nikkersfolk» uten jording, har han hatt et såkalt «dialogmøte» med Bastholm. Der fant de visst begge ut at motparten ikke er tapt bak en vogn, og at det tross alt er ting de kan enes om - for eksempel karbonfangst og -lagring.
– Fikk du noen aha-opplevelser?
– Min aha-opplevelse var vel mest «hvorfor har vi ikke gjort dette for lenge siden?». I slike møter lærer vi mye nytt, og får nye perspektiver. Det er nyttig. Vi snakket om at å sette høye krav i offentlige anbud, for eksempel til HMS, er faktorer som gjør at norsk industri stiller sterkt.
Bastholm legger inn en hilsen til fagbevegelsen når hun snakker om den drabelige omstillingsjobben.
– Vi er ikke en knekt nasjon med en knekt økonomi, som må tenke på mat på bordet til i morgen, men et sterkt samfunn, med sterkt, organisert arbeidsliv, som har mulighet til å gjøre omstillingen. Vi er en rik nasjon som har mange bein å stå på hvis vi bare velger det, og som delvis er bygd på å eksportere et produkt som har ført til krisa.
Hun legger til at vi «ikke skal ha dårlig samvittighet for det», men at vi må være med å ta ansvar.
En av oljearbeidernes tillitsvalgte representanter, mer spesifikt de som jobber i leverandørindustrien, mener MDG mangler en industripolitikk. «Det har vi jo», forsikrer Bastholm.
Roar Abrahamsen uttalte til Aftenposten tidligere i høst at han ikke tror partiets klimapolitikk er kompatibelt med en .
– Hva er MDGs industripolitikk?
– Det som skiller oss fra Arbeiderpartiet, er kanskje først og fremst at vi er villige til å sette flere krav, for eksempel til mineralnæringen. Når du tar ut naturressurser, så må de brukes smartere, sier Bastholm.
Partiet mener det er helt unødvendig å deponere gruveavfall. Restmasser vi ikke har bruk for i Norge må brukes i asfalt, til å bygge diker som trengs ettersom klimaet endrer seg, og så videre, mener de. Norsk Industri er helt enig. Problemet er bare at det ikke er et marked for det per nå. Bastholm mener det offentlige må stille opp og lage et.
– Vi er villige til å bruke både offentlig eierskap og innkjøp aktivt. For å bidra til sirkulærøkonomien, men også for å sette krav til miljøvern. Vi ser på det som en oppdatering av det økonomiske systemet, at krav og rammer for næringslivet må være i tråd med å løse klima- og naturkrisa.
Bastholm sier at MDG vil ha både mineralnæringer og den industrien Norge har i dag.
– Der det er store punktutslipp, er det åpenbart at vi trenger en fangstteknologi for å hente ut CO2-et og lagre det.
Hun nevner også utvikling av arbeidsplasser innen videreforedling av trevirke og fisk.
– Vi har også skattefordeler til skipsverftene. Vi tenker at Norge har potensial for mer verdiskaping innen skipsbygging. Der er vi allerede veldig god. Det er som et ledd i omstillingen av kystarbeidsplassene som er knyttet til olje.
Bastholm er den første partilederen i denne intervjuserien som uoppfordret nevner naturkrisa. Filter Nyheter spør henne derfor om kravene hun snakker om også går på restriksjoner på arealbruk, som er utpekt som den aller største trusselen mot artsmangfoldet.
Akkurat som «klimanøytralitet» er et hett begrep i flere regjeringer, at man går i null når både opptak og utslipp av klimagasser er regnet med, så har begrepet «arealnøytralitet» begynt å seile opp som en måte å sørge for at menneskene ikke spjærer livsveven helt. Det betyr i praksis at hvis et selskap vil legge beslag på et gitt areal, plikter det å sørge for at et tilsvarende (brukt) areal av samme størrelse restaureres med samme artstyper og -verdi
Bastholm er skeptisk.
– I en ideell verden skulle du hatt muligheten til å bare flytte areal. Det er dessverre ikke så lett, dessverre. Ganske mange økosystemer har brukt tusenvis av år på å komme dit de er. Det er også et klimaaspekt ved at når man graver opp et nytt jordsmonn, så ødelegger man et karbonlager, med tilhørende utslipp, som tar tid å dannes et annet sted.
Hun mener mineralnæringen burde bli mer interessert i å hente ut mineraler de allerede har utvunnet, men som ikke er i bruk lengre - som gamle kobberkabler forlatt i bakken.
– I dag er det litt for dyrt, men i samarbeid med det offentlige tror jeg vi kunne fått brukt de mineralene. De er helt nødvendige.
Oljefondet har vært en snakkis i høst, etter Jonas Gahr Støre åpnet for at fondet kan investere mer i mer risikable prosjekter for fornybar infrastruktur. Høyre steilet over at deres trauste styringsparti-partner på andre siden av blokkstreken så ut til å ville ta større risiko med pengebingen for klimaets skyld. Flere økonomer frykter en slik åpning for å bruke fondet til edle formål og samfunnsutvikling skal skape et snøskred av «gode ideer» til bruk av fondet.
MDG vil ikke nøye seg med å definere hva og hvordan fondet skal investere, men tappe fondet for 65 milliarder kroner årlig, i et fra partiets side ubestemt antall år, for å innfri klimastreikernes krav om norsk klimabistand til fattige land. At partiet tok kravet og stilte det som forslag i Stortinget, ble kalt klimapopulisme av regjeringen. Det er veldig mye penger. Erna Solberg fikk til sammenlikning høre det så ørene flagret da hun prøvde å hente fire milliarder på samme måte, såkalt «under streken» for å dekke tapet av fregatten Helge Ingstad.
Tallet 65 milliarder er hentet fra rapporten bestilt av en rekke norske ideelle organisasjoner. De fikk fagfolk til å regne ut hva Norge bør bidra med basert på hva Paris-avtalen sier om byrdefordeling: Norge skal betale ut fra hva vi har sluppet ut av klimagasser til nå, og størrelsen på lommeboka vår.
Partiets andre talsperson, Arild Hermstad, var overfor Filter Nyheter tidligere i høst åpen på at de ordningene som finnes for klimabistand allerede, for eksempel FNs grønne fond, fungerer såpass dårlig at det er usannsynlig at det er mulig å bruke så mye penger i året på troverdige prosjekter. De vil, med andre ord, hope seg opp. Hermstad åpnet for å sette de over på et eget fond.
– Er ikke det bare symbolpolitikk, hvis man tar pengene ut, bare for å sette de på et annet fond?
– Det er mange klimabistandsprosjekter som ikke realiseres i dag fordi vestlige land ikke stiller opp. Det er mange ulike måter å bidra på. Vi ser for oss at det kan være bilateral bistand, eller store organisasjoner vi stoler på. Men så sier vi at vi mener at det er viktig at vestlige land stiller opp for FNs klimafond. Det er per i dag ikke oppe å gå fordi de ikke har fått en sikker og stor nok finansiering, sier Bastholm.
Fondets styre gikk på en stygg smell i fjor sommer – en årsak er at rike land krangler med fattige land om slike tildelingskriterier. Norge er et av dem: Vi gir 400 millioner til fondet – en hundredel av ungdommenes krav. Erna Solberg lovet nylig, på FN-toppmøtet i New York, å innfri Norges gamle løfte om å doble til 800 millioner. Grunnen til at utbetalingen har drøyet, er at mottakerne har vært motvillige til å måle resultater av regnskogprosjekter.
– Det er jo et problem å finne troverdige prosjekter?
– Det vi mangler i dag i verden, særlig etter Trump, er klimaledelse. Her kan Norge bidra. Vi er et rikt land, vi kan vise at vi legger pengene på bordet. Det er et enormt stort signal, og det vil gjøre at det er penger der så snart prosjektene kan realiseres. Hvis det betyr at vi må spare opp for å bruke dem senere, så bør vi gjøre det, sier Bastholm.
Noe liknende har vært prøvd før. Da Kjell Magne Bondevik var statsminister fikk han viljen sin om at deler av oljefondet skulle settes av til et eget miljøfond. Det gikk såpass mye dårligere enn resten av oljefondet at det ble avviklet mot slutten av regjeringsperioden.
Kirkens Nødhjelp er blant organisasjonene som melder at klimatiltak i fattige land er skrikende underfinansiert.
– Det Norge må unngå, er en situasjon der alle peker på hverandre. Det er det vi gjør nå.
Bastholm sammenlikner det med et gruppearbeid på skolen eller på jobb, der ingen vil forplikte seg til å gjøre noe.
– Da blir det lite engasjement, og det blir ikke noe bra produkt. Noen må faktisk si «jeg leverer min del på fredag». Slik må Norge også forholde seg til klimaendringene.
Les de andre intervjuene i serien her:
