Loading
«Ja», er det soleklare svaret fra Sosialistisk Venstreparti (SV) sin leder, Audun Lysbakken, på spørsmålet rett over. Den har ett navn også, og det er «Grønn ny deal». Det stemmer: En litt norwenglish oversettelse av et utenlandsk konsept.
– Hva betyr det?
— Med det mener vi, helt overordnet, en samfunnplan som må inneholde tre ting, sier Lysbakken og ramser opp:
Lysbakken sammenlikner omfanget på klimaplanen med hvordan myndighetene normalt ville reagert ved en finanskrise: Politikerne slipper det de holder på med, og mobiliserer masse penger og andre ressurser for å berge banker og arbeidsplasser.
– Når du holder dette opp mot responsen på klimakrisen, det er først da du ser hvor tafatt vår respons på den er.
På kontorveggen bak partilederen henger et bilde av av en isbjørn vaklende på en isklump drivende i polhavet. Et symbol så utbrukt at det har mistet sin kraft og blitt en klisjé.
Et annet uttrykk som har blitt brukt av økonomer og andre som har regnet på hva som skal til for å hindre farlig oppvarming, er at det trengs en økonomisk mobilisering som til en krig: Under andre verdenskrig dreide for eksempel amerikanerne store deler av industrien sin over til å produsere krigsmateriell.
I USA snakker Demokratene om å bruke to prosent av landets brutto nasjonalprodukt på den grønne omstillingen. I Norge ville det tilsvart 60 milliarder kroner.
SV satt «kun» av 11,4 milliarder i sitt alternative statsbudsjett.
– Det er jo ganske langt unna?
– Ja, og dette arbeidet er vi ikke ferdig med. Vi har dratt i gang Grønn ny deal-prosjektet nettopp fordi vi mener det må gjøres mye mer, ikke bare i den offisielle, norske klimapolitikken, men også mer enn det opposisjonen til nå har foreslått.
– Men 60 milliarder. Hvor skal dere hente det? De fleste midlene i statsbudsjettet er jo bundet opp. Skal dere ta det under streken, hvor..?
– Nå får vi se på summen, men det er nettopp den typen spørsmål vi skal diskutere og løse gjennom arbeidet med Grønn ny deal. Dette budsjettet (SVs alternativ til regjeringens statsbudsjett denne høsten) er en begynnelse, vi kommer til å legge fram vårt prosjekt før denne stortingsperioden er omme (i 2021). Det vil mer og mer prege politikken vi legger frem på Stortinget.
SV har flagget høyt at partiet støtter klimastreikernes krav, og gjort et poeng av å kopiere deres krav til utslippskutt. Da partiet fremmet kravene til votering på Stortinget i våres, var imidlertid ikke kravet om 65 milliarder i klimabistand med.
– Hvorfor ikke?
– Det er ikke gitt at innen den mengden direkte bistand Norge gir, så skal så mye omprioriteres eller økes til klima - men det er også en diskusjon vi må ha.
Han støtter Støres utspill om å bruke Oljefondet til å investere i fornybar energi.
– Vil vi bruke penger ute i verden på det grønne skiftet? Ja, vi vil bruke masse penger ute i verden på det.
— Vi vil se på hvordan vi kan greie å gjøre klimatiltak sosialt rettferdige, eller kompensere sosialt for klimatiltak som kanskje ellers drar i en annen retning, sier Lysbakken.
Les: Avgifter.
Det er et sentralt virkemiddel i klimapolitikk i Norge, for ikke å si verden. Tanken er at «forurenser betaler» for omstillingen. Toneangivende samfunnsøkonomer i Norge (i SSB og Finansdepartementet, for å nevne noen) mener dette er den metoden som kutter mest utslipp for en billigst mulig penge. På begynnelsen av 90-tallet begynte Norge å avgiftsbelegge CO2-utslipp på norsk sokkel. Denne tankegangen er det som også ligger bak Norges tilslutning til EUs kvotesystem.
Så kom opprøret mot drivstoffavgifter, både her hjemme, i Frankrike, og andre land i verden – sist ut, Iran.
Det har fått SV til å innse at partiet bør tenke gjennom hvilken plass avgifter skal ha i klimapolitikken, ifølge Lysbakken. Likevel ønsker partiet å sette opp drivstoffavgiftene.
I likhet med MDG ønsker SV å dele miljøavgiftene tilbake til folk igjen. «Karbonavgift til fordeling» kaller fagfolk det. MDG kaller det «klimabelønning», SV «grønn folkebonus». For SV er bonusen fortsatt på idéstadiet.
Det som skiller de to miljøpartiene er hvem som får mest tilbake: Der MDG vil dele ut belønningen flatt, med dobbel kompensasjon for den millionen av oss som bor i «distriktene», er to av tre løsningsforslag fra Lysbakken en progressiv tilbakebetaling ut fra inntekt.
SV ser også på muligheten til å slippe litt taket i «forurenser betaler»-prinsippet til fordel for «gratis» pisk. Forbud!
– Hvor mye vekt skal vi legge på prisen for å forurense, i forhold til andre måter å styre økonomien på: Forbud og påbud og styring, for eksempel, sier SV-lederen.
Ideen om en «Green new deal» vokser fram i mange land. Det er i stor grad venstresiden som argumenterer for ideen. Britiske Labour har omfavnet ideen i sin valgkampanje, og sosialistiske partier nedover i Europa likeså.
Den moderne, klimapolitiske reform-ideen har blitt lansert i mange former i mer enn et tiår. Den prisvinnende New York Times-skribenten Thomas Friedman brukte det i 2007. Begrepet ble plukket opp av FN året etter, i 2008, og Barack Obama hadde det også i sitt valgprogram.
Det var imidlertid ikke før demokratenes nye, politiske stjerneskudd Alexandria Ocasio-Cortez tok tak i ideen, at det virkelig skjøt fart. Hun la fram et 14-siders forslag til vedtak i kongressen i februar i år, samme måned som en gruppe unge klimaaktivister i The Sunrise Movement okkuperte kontoret til demokratenes mektige leder Nancy Pelosi med krav om en klimaplan som sikrer jobber og rettigheter til landets fattige, arbeidsløse og minoriteter.
Selv om den har blitt kritisert for å være altfor vag og mer av en programerklæring, ble Ocasio-Cortez' plan raskt kreditert for å sette klimapolitikk på agendaen – av den enkle grunn at hun faktisk kom med en plan.
– SV har vært et miljøparti lenge. Hva er grunnen til at dere måtte se til Demokratene i USA for å finne en inspirerende klimapolitikk som kommuniserer ut til folk?
– Jeg tror det er en viktig del av hvordan vi kan mobilisere støtte for en radikal, norsk klimapolitikk, er å vise at det er en del av en større helhet som kommer til å forandre verden rundt oss.
«Green New Deal» er en modernisering av navnet på en omfattende hestekur av sosiale tiltak og arbeids- og industri-reformer, New Deal, som president Franklin D. Roosevelt gjennomførte på 30-tallet for å redde USA fra den store resesjonen etter børskrakket i 1929. Uttrykket ble også brukt hundre år tidligere, under president Andrew Jacksons «bankkrig» for et mer rettferdig banksystem.
Uttrykket viser til kortspill, når man drar inn, stokker om, og deler ut kortene på nytt for å få en ny hånd. Begrepet har derfor sterke historiske referanser til sosial utjevning. Skeptiske republikanere kaller Green New Deal for «sosialisme i grønn forkledning».
– Jeg testet testet uttrykket på noen venner. Det var ingen som koblet det til Den store depresjonen. Folk her i Norge har kanskje et sterkere forhold til Gerhardsens reformer og «bygge landet»-historien?
– Vi kommer nok ikke til å få noen språkpris for Grønn ny deal. Vi vil helst ha prisen for beste miljøpolitikk, sier Lysbakken.
Han legger spøkefullt til at den norske ekvivalenten må være kriseforliket i 1935, da Bondepartiet gikk sammen med Arbeiderpartiet om en krisepakke som var et kompromiss mellom å skape arbeidsplasser og økte subsidier til jordbruket.
– Men når dere frem med at Grønn ny deal er et prosjekt for sosial omfordeling?
– Jeg tror i alle fall at bevisstheten om behovet for en sammenheng er veldig økende. Det har med alt fra gule vester til bompengedebatt å gjøre. Vi ser ulike typer folkelig uro rundt klimakrisen.
Et lite utdrag: Skolestreikerne som angster for fremtida, bompengeopprørerne som angster for lommeboka, oljearbeiderne som angster for jobben.
– Det viktige er å lage en politikk som svarer på disse ulike typene uro på én gang. Hver av disse tingene er god nok grunn til å handle. Vi må løse klimakrisen, men vi må også sørge for at folk har jobb. Den folkelige støtten til en radikal klimapolitikk blir større om de ser at de fortsatt vil ha jobber å gå til.
Mímir Kristjánsson (Rødt) skrev nylig at mannlige velgere snart er en «rødlistet art» i SV.
– Er det med «grønn industri» dere skal få tilbake mannfolkene?
– Jeg er opptatt av at klima mot arbeid og sosiale hensyn ikke skal bli en ny, stor konflikt i norsk politikk. Det vil splitte den bevegelsen vi trenger for å løse klimakrisen. Vi trenger at miljøbevegelsen og fagbevegelsen greier å stå sammen, ikke at de ender opp som motstandere. Vi håper at Grønn ny deal vil bygge noen slike broer.
Du har sikkert lagt merke til det for lenge siden: Lysbakken snakker stort sett bare i løse overskrifter og på visjonsnivå. Det som mangler hos SV er det samme Ocasio-Cortez er kritisert for over dammen: Detaljene. Hvordan partiet skal kombinere en radikal klimapolitikk med en næringspolitikk som kan gi nye muligheter og nye jobber, samtidig som den bevarer jobber og bedrifter som er avhengig av oljen. En faktisk plan, og ikke bare en løs skisse.
Audun Lysbakken sier rett ut at han «vil være ærlig på at SV ikke har alle svarene ennå». Det er til og med et «viktig prinsipp» for han.
– I årevis har den politiske diskusjonen vært «skal vi egentlig gjøre noe med klimakrisen, eller ikke?». Det har vært norsk klimapolitikk i 20 år! SV har vært en pådriver for å gjøre noe med det, men nå er vi, tross at vi mangler mye, på vei inn i den fasen der vi sier «okei, vi skal gjøre noe med klimakrisen. Hvilket samfunn er det som kan løse den?».
Han legger til at det er mye de selv fortsatt lurer på.
– De spørsmålene må vi finne svar på sammen med andre.
– Hva lurer dere mest på?
– For eksempel hvor store investeringer som trengs for å få til det grønne skiftet, og hvordan det skal finansieres.
– Om det er nødvendig med 60 milliarder?
– Enda viktigere enn spørsmålet om penger, er hva er fornuftig bruk av penger. Hva er en god næringspolitikk? Hvilke næringer bør Norge satse på for å bevare og utvikle arbeidsplasser og industri, sier Lysbakken.
Ikke minst må han overbevise samarbeidspartnerne i Arbeiderpartiet og Senterpartiet om at det er nødvendig med en gigantisk, statsfinansiert redningsaksjon.
Miljøpartiene begrunner standpunktet om å trappe ned oljeindustrien med at det å forlenge Norges oljeavhengighet er det som kommer til å skape industridød og arbeidsløshet i Norge. Hvis vi fortsetter som før, kommer vi til å gå på en kjempesmell.
SV vil ikke proklamere en sluttdato for olja, men vil si stopp til å lete etter ny olje og gass. De vil også stramme inn petroleumsskatten. De økte inntektene skal brukes til å senke avskriving av industrimaskiner, med håp om at det vil øke investeringsviljen i landindustrien.
Oljebransjens interesseorganisasjon Norsk Olje og Gass argumenterer imidlertid med at det går ikke an å skille leting etter ny olje fra utvinning av nåværende felt. Årsaken til at en letestans vil forplante seg til felt som utvinner olje i dag, er at industrien stadig leter og borrer nye brønner på feltene som er i drift, for eksempel når ny teknologi gjør det mulig.
– Hvordan skal dere sikre at oljebransjen ikke må legge ned eksisterende felt om dere sier nei til leting?
– Det tror jeg ikke vi kan sikre. Det er klart at det er vanskelige ting for bransjen med det, men det motsatte er mye vanskeligere, sier Lysbakken.
Han viser til at verden allerede har funnet mer fossil energi enn vi kan bruke om klimakrisen skal løses.
– Det å lete etter mer olje nå, er å vedde mot Paris-avtalen, eller å satse på et eventyr om at den neste globale klimaavtalen inneholder et eller annet som sier at vi skal la fossil energi ligge over hele verden - bortsett fra i Norge. Det er bare Eldar Sætre i Equinor som tror det. Det kommer ikke til å skje. Vi har ingen illusjoner om at det ikke vil bli krevende, men det er den økonomisk mest fornuftige og ansvarlige linjen.
– Hvordan skal overbevise Senterpartiet og Ap om det?
– Vi må erkjenne at det er en stor uenighet i norsk politikk, men jeg tror at for hvert år som går nå, så kommer realiteten til å synke mer og mer inn - også i de partiene som har vært mest uvillige til å ta klimahensyn.
Lysbakken tror det først og fremst er økonomisk risiko som etter hvert vil tvinge Høyre og Arbeiderpartiet til å snu om nye og store fossile investeringer.
– Er vi der enda? Nei. Derfor står det noen viktige del-slag foran oss, for eksempel om iskanten, sier Lysbakken og viser til kampen mot oljeutvinning i de sårbare havområdene nord for Finnmark.
I sin tale til landsmøtet i SV utfordret Lysbakken Arbeiderpartiet til å bli med på kampen om å «trekke iskanten sørover», en forvaltningsplan-definisjon som i praksis setter grensen for oljeutvinning i nord. Hensikten er «å isolere høyresiden». Støre har foreløpig ikke plukket opp ballen.
Lysbakken tror ikke det store politiske paradigmeskiftet i klima- og oljepolitikken vil komme før klimaendringene er så tydelige at store deler av velgermassen gjør opprør. Det virker å plage ham.
– For hvert år som går uten handling, må tiltakene bli mer radikale. Det er det som er forbannelsen med å ikke handle mens du enda har tid til å gjøre det gradvis, sier Lysbakken han mens han banker hånda i bordplata på hver stavelse.
– Blir det noe oljeultimatum fra SV i 2021?
– Hva som blir våre hovedkrav til 2021 har vi så vidt begynt å diskutere i partiet.
Forskere som er opptatt av vårt enorme forbruk av naturressurser, mener vi også må begynne å budsjettere natur – helt konkret: Budsjettere areal, og sørge for at vi ikke går tom for bestemte naturtyper av den enkle grunn at vi ikke har kontroll på hvor mye vi har igjen av hver sort, og hvor den ligger.
– Hvor mye er dere villig til å kjøre på med det?
– Vi må ha en streng politikk på det, men vi må også være villig til å bruke mer penger på vern, for eksempel av skog.
Den rødgrønne regjeringen hadde betydelige konflikter på skogvern, der Senterpartiet er en motpol. Andre områder som skaper konflikt med naturhensyn er vindkraft – og togutbygging, som SV ivrer veldig for. Partiets nestleder Torgeir Knag Fylkesnes (Tromsø) fant til og med sammen med Frps Per-Willy Amundsen (Harstad) i jakten på gjennomslag for jernbane i nord.
Drakampen mellom de to hensynene går tvers gjennom alle miljøpartiene, og vil etter alt å dømme bare bli sterkere i årene som kommer. SV kjenner skvisen godt.
– Det er bare teit å late som at det ikke er sånn. Det er diskusjoner om det i SV, for eksempel om vindkraft. Det er nesten slik at hadde vi ikke hatt diskusjoner på det i partiet, så hadde jeg skaffet oss det. Det er reelle dilemmaer, og det må være rom for at vi diskuterer så fillene fyker.
Han sier at et sentralt spørsmål for SV knyttet til den debatten, er «hvor mye kraft trenger vi egentlig?».
– Jeg tror det er viktig at vi planlegger for det kraftbehovet vi faktisk vil ha, knyttet til nødvendig elektrifisering av samfunnet. Så må vi diskutere hvordan vi skaffer oss den kraften.
