Loading
I min roman av året, «Tolv utemte hester», er en av hovedpersonene transmann. Det har bare én leser oppdaget. Ikke min redaktør, ikke min forlegger, ingen anmeldere, ikke en eneste leser så vidt meg bekjent. Bare min kone, som kjenner mine bøker og for så vidt også meg bedre enn jeg selv gjør, ble slått av tanken som førsteleser av manus: «Er han transmann?»
Nå skal det innrømmes at jeg gjorde det vanskelig for leseren. Romanens øvrige personer aner ikke at han ble født som jente. Hintene ligger der likevel, overalt i teksten. I all sin vellykkethet lever han med en evig angst for å bli avslørt. Hans kjønnsidentitet som mann er så sterk og manifesterte seg så tidlig at foreldrene valgte å gi ham en svært omflakkende barndom, en rekke behandlinger og til slutt en flukt fra USA til Norge da han var så godt som ferdig med kjønnsovergangen. Da var han sytten, og helt unormalt engstelig for sosiale medier. Han har tross alt en fortid i et annet land som jente.
I boka er han en vellykket, vakker politimann på 27 år fra Bærum, som fortsatt viser aversjon mot Instagram og andre arenaer som ellers ville vært naturlige for ham å bruke. Ved bokas slutt har selvsagt Hanne Wilhelmsen, protagonisten, forstått hvem og hva han er. Hva har man smarte detektiver til, om de ikke kan oppdage den slags! Den unge mannen reagerer med ekstrem angst, og bare eventuelle nye bind av serien vil vise hva Hanne bruker sin kunnskap til.
I researchen som var nødvendig for denne boka ble jeg helt oppslukt. Det første som slo meg var at frontene i debatten rundt transpersoner er enda steilere enn jeg trodde. Det andre var hvor lite jeg egentlig kunne om temaet. Jeg innså raskt at det ikke var særlig nyttig å lese kampskrift, hverken fra den ene eller annen side.
En og annen vitenskapelig tekst tvang jeg meg igjennom, men til slutt endte jeg i kulturen. Der har jeg forblitt. Jeg har lest skjønnlitteratur, biografier og sett filmer, og jeg har slukt noen gode TV-dokumentarer. Det har jeg fortsatt med også etter at manus var ferdig.
Kanskje var det denne vage, ubehagelige følelsen av at så mange skeive seire de siste femti årene ser ut til å bli undergravet, som fikk meg til å lese videre. Kanskje er det de ultraskremmende signalene fra Russland i disse novemberdagene vi er inne i som får meg til å ville skrive om det.
Under denne interesselesningen var det ett verk som gjorde klart størst inntrykk. Det er en liten trykksak utgitt av Najonalmuseet i 2022. Den heter «Trans», og inneholder små og litt større tekster skrevet av kunstneren Jim Særnblom. Han er selv transmann.
«Det vanskelige med å være født trans er at det er så uforståelig», skriver Særnblom, og ved den erkjennelsen tror jeg han er inne på den mest presise forklaringen på hvorfor transdebatten er så betent.
At naturen skulle kunne finne på å skape en kvinne i en mannskropp eller omvendt, er ubegripelig. Det uforståelige er ofte skremmende. Det som skremmer skaper aggresjon. Den som utsettes for aggresjon, blir gjerne sint. Eller rasende, og så har vi det gående.
Men finnes det en vei ut av det vepsebolet transdebatten har blitt?
Det er ikke godt å si. Jeg er pessimist, i alle fall på kort sikt. Men på veien mot et mulig mer produktivt ordskifte ville det være nyttig å begynne å sortere problemstillinger. Mitt inntrykk etter å ha fulgt debatten i mange år er nemlig at de fleste mennesker (her til lands) egentlig ikke vil transpersoner noe vondt. Det er i det hele tatt få som vil andre veldig vondt. Og når så mange sier, så ofte, at det er smertefullt inntil det suicidale ikke å bli sett og godtatt i sin kjønnsinkongruens eller transisjon, skal det godt gjøres å være fiendtlig allerede i utgangspunktet.
Noen få er imidlertid det. Det har for eksempel nylig kommet ut en bok skrevet av en aktivist i anti-transbevegelsen. Jeg har lest den. Ettersom en diskusjon mellom forfatteren og meg vil være et gedigent sløseri med tid for oss begge, nevner jeg verken tittel eller forfatter her. Men tankegodset i boka er velkjent.
Noen hevder nemlig at kjønnsdefinisjon er et nullsumspill. Altså at om en tidligere mann får lov til å bli kvinne, blir vi som er cis-kvinner fratatt rettigheter. Vi mister noe. Noe vi har kjempet hardt for å oppnå. Det ligger med andre ord en form for ultrafeminisme i bunn.
Argumentasjonen likner veldig på det en liten gruppe mennesker mente da den nye ekteskapsloven ble innført: Ved å åpne for likekjønnede ekteskap mistet ekteskapet verdi for de heterofile. Diskusjonen nærmer seg, nå som den gang, ofte det aggressive, gjerne hatefulle, noe alle som har forsøkt å «forsvare» transpersoner i sosiale medier har erfart. Dette er interessant, og bygger opp under en slags aforisme jeg har laget meg for å forklare hat: «Nå blir de stående, disse tre: sinne, avsky og frykt. Men størst blant dem er frykten.»
Frykt bunner i redsel for tap. For at man skal miste noe. For at noe man opplever som sitt skal bli borte.
Ettersom det er komplett umulig for meg å se at noe skal forsvinne for andre ved å anerkjenne retten til transisjon, velger jeg å parkere problemstillingen. Det beste er å la disse meningene få dø av ensomhet. Akkurat som problemstillingene knyttet til «misbruk av kjønnsskifte», være det seg for å komme inn på studier, eller som penisutstyrte rovdyr i kvinneham å lure seg innpå sakesløse barn i enkjønnede garderober. Overgrep mot barn er strengt forbudt fra før av, og opportunistiske kjønnsskifter er foreløpig bare som en kuriositet å regne. Blir det vanlig, er det bare å lage en regel som stanser det.
Det er en del som skiller homokamp fra transkamp. Men det er mye som likner.
Likheten er det som lar meg våge å skrive denne teksten. Jeg mente både da og nå at mange av de endeløse diskusjonene med kirkens «mørkemenn» på 70-, -80 og -90-tallet om homofiles likeverd og rettigheter var et sisyfosarbeid man kunne ha spart seg for.
Transfolket må selvsagt bestemme selv, men for meg virker det tilsvarende merkelig at de bruker så mye tid på å krige mot sin motsatte meningsytterkant. De på den andre siden vil jo aldri la seg overbevise. For å kunne få rettigheter, aksept og forutsetning for gode liv er det alle i midten som må overbevises. De helt vanlige menneskene som kan være refleksivt eller ideologisk skeptisk, men som kan tenkes å forandre mening ved god argumentasjon og syn for sagn.
Derfor er diskusjonen om eksistensen av flere enn to kjønn langt, langt mer interessant enn de ovennevnte, marginale problemstillingene. Der det fra transpolitisk side synes å være av avgjørende betydning at kjønn er et opplevd, selvdefinert begrep, insisterer mange andre på at dette er feil. Biologien er klar, hevder de; ditt kjønn avgjøres beviselig av dine kromosomer. Disse henger sammen med kjønnslige karakteristika. At disse karakteristika kan variere, som for feminine menn og traktorlesber, er bare et uttrykk for at det er store variasjoner innenfor de to kjønnene. Og, legger noen av dem til: Det er bra. Det er det som burde etterstrebes. At folk får være seg selv, i et vidt spenn innenfor det kjønn de er født som.
Selv har jeg forståelse, og egentlig sans for, et slikt ståsted. Mang en lesbe har vært tomboy som liten, og at de får lov til å gå mot yttergrensene av normene både da og når de gror til, ville vært aldeles utmerket. Problemet er imidlertid at mange av oss som var guttejenter oppdaget stor lykke ved vår egen pubertet. Poletten falt på et vis ned. For barn som opplever puberteten som en uoverstigelig, truende vegg, må det være forferdelig.
Og når noe er forferdelig for andre mennesker, trenger vi da å insistere på det? Ja, av og til. Men når det tross alt bare dreier seg om begreper? Tja. Det er godt mulig jeg nå beveger meg inn i en avsløring av egen naivitet og mangel på evne til å tenke prinsipielt, men er det ikke mulig for oss bare å være enige om å være uenige? Det er svært vanskelig å se at de stridende parter noen gang kommer overens på dette punktet. Konflikten bare låser prosessen; det blir stadig vanskeligere å snakke sivilisert sammen.
Hva med bare å parkere hele greia? Trekke på skuldrene og gå videre, slik vi gjør ellers, kanskje daglig, i små og store strider? «Du mener det, jeg mener noe annet, ingen av disse meningene skal hindre oss i fortsatt å snakke sammen. Det skader ikke meg at du mener noe annet og bruker andre ord enn meg.»
Illustrerende for nødvendigheten av en slik overenskomst blir godt illustrert , der Torbjørn Røe Isaksen diskuterer temaet med avgått statsråd Anette Trettebergstuen. Når Trettebergstuen argumenterer for økte rettigheter og forståelse for transpersoner, sier Røe Isaksen, en mann vel ingen ville beskylde for å være aggressiv eller urimelig eller uopplyst: « … den (debatten) handler mer og mer om en sånn slags ideologisk strømning som sier at … eh … som på en måte påvirker meg og mitt syn på hva kjønn er og hva en familie er og sånn, også. Skjønner du litt hvor jeg skal hen med argumentet? Altså at det er ikke bare en praktisk tilretteleggingsdiskusjon, det er også en diskusjon om det fins noe som heter kjønn i det hele tatt, og det … det syns jeg blir litt vanskelig, for eksempel, hvis ikke jeg naturlig skal kunne tenke at mine barn har … har nå et kjønn.»
Jeg tror dette er representative betenkeligheter. De er også helt unødvendige. Ingen kan hindre Torbjørn Røe Isaksen i å kjønne sine barn, og det er så vidt jeg kan forstå heller ingen som vil dette. Men ettersom både sånne som Røe Isaksen og for så vidt slike som meg i utgangspunktet er ute etter å finne løsninger på transpersoners utfordringer, ser jeg ikke andre muligheter enn å inngå et kompromiss nesten ingen vil være fornøyde med (de fleste gode kompromisser er det få som egentlig liker): «Det finnes to biologiske kjønn, men noen oppfatter seg som noe annet enn det de er fra fødselen av. Da skal de få lov å leve etter det.»
Og så må vi komme oss videre. (Om noen nå kommer løpende med argumenter rundt garderober og toaletter i et samfunn der noen definerer seg som noe annet enn det de kjønnsmessig er utstyrt som, tillater jeg meg å sukke: Det lar seg løse veldig enkelt, det er et arkitektonisk filleproblem.)
Så langt i denne teksten dukker det opp en svær elefant i rommet og trompeterer: medisinsk behandling av mindreårige.
Det er her det skurrer for de fleste, også for meg. Irreversible inngrep i små menneskers liv skal man selvsagt være uhyre varsomme med. Og det er man, her i Norge. Derom står en stor og utålmodig strid mange har skrevet mye om. Det store paradokset, eller transisjonens Catch-22 om man vil, er jo at tidlig medikamentell behandling gir håp om et langt bedre resultat. En gutt som oppfatter seg som jente, vil selvsagt ha større mulighet til å likne på en kvinne om hun får tidlig behandling. Samtidig vil tidlig behandling alltid ha usikkerhetsmomentet i seg: Gutten kan ta feil. Han kan ombestemme seg. Men da er det langs noen parametere for sent. Skade kan være oppstått.
Jeg har lest til øyet ble stort og vått av vitenskapelig materiale om temaet, noe av det var til å forstå, men jeg ble likevel ikke stort klokere. Og da er vi framme ved det som for utsatte grupper er det absolutt verste å bli avkrevd: en viss tålmodighet. Vitenskapen må komme lenger enn den er i dag før vi kan akseptere et radikalt annet enn det relativt konservative medisinske regimet som råder. Vi må rett og slett vite mer.
Tålmodighet er en krevende dyd. Særlig når man er overbevist om at flertallet og autoritetene tar feil. Selv erfarte jeg nettopp dette ved til langt opp på nittitallet å si at jeg ikke ville ha barn, ettersom barn kunne bli mobbet ved å ha lesbiske foreldre. Det var jo det «alle sa». Først da det begynte å komme evidensbaserte undersøkelser som viste det motsatte, i første omgang fra USA, våget jeg å ytre min egentlige mening og gjøre noe med det.
Hva gjør vi i mellomtiden? Hva gjør vi for å kunne snakke om dette på sivilisert vis? Hvor er veien til ikke å gjøre livet enda vanskeligere for en gruppe mennesker som i bunn og grunn bare vil det samme som alle andre; leve i fred som den de mener å være?
For det første skaffer vi oss kunnskap. Kunnskap om transpersoner, kunnskap om hvordan det er å leve marginalisert, kunnskap om hvordan det er å bli foraktet og utskjelt og hånet. Vi bør lese bøker, snakke med folk, gå på forestillinger. Lytte, rett og slett, til dem dette angår i første rekke. Dessuten: Vi bør alle skaffe oss kunnskap om hva behandling av kjønnsinkongruens egentlig går ut på, og på hvilket grunnlag den gis.
Illustrerende, dessverre, er en episode jeg opplevde i høst. Jeg havnet tilfeldigvis i et flysete ved siden av en kjent og feiret forfatter-kollega. Han så at jeg leste en selvbiografi av en transperson, og vi kom i snakk om temaet. Litt uti samtalen utbryter han: «Dersom min femtenåring kom hjem og ba om å bli operert til motsatt kjønn, ville jeg sagt tvert nei!». Jeg kunne opplyse ham om at femtenåringen ikke ville kunne bli operert. Det er myndighetsgrense for den slags. Da kikket han forbauset på meg. Han visste det rett og slett ikke.
Kunnskap, ja; men først av alt må vi roe gemyttene. Roe kraftig ned. Språkbruken mot transpersoner har til tider tatt helt absurde nivåer av forakt. Den grenser nå og da mot en fornektelse av deres eksistens, eller verre: deres eksistensberettigelse. Det vekker for lengst nedgravde minner om 70-tallet. Den gang dreide det seg om lesbiske og homofile, og det svei som faen. Det minner også i skremmende grad om en utvikling i mange andre land, der alle i LBGT+ nå lever forbudte liv. Også i et av våre naboland.
Jeg avslutter disse tankene der jeg begynte, med min transmann-karakter i «Tolv utemte hester». Han er muligens ikke særlig realistisk beskrevet. Det kan jeg ikke vite, all research til tross. Det jeg imidlertid kan slå fast, er at all denne lesingen og tittingen og kommunikasjonen med transfolk førte meg til en eneste skråsikker konklusjon:
Dette må jeg lære mye mer om.
Det burde vi faktisk alle. Så kunne vi kanskje legge oss til den innestemmen som situasjonen strengt tatt fortjener. Siden advent begynner i morgen, er det i alle fall lov å håpe.
