Loading
Skal vi klare 1,5-gradersmålet i Paris-avtalen må klimagassutslippene nær halveres på 12 år, sier FNs klimapanel.
Et av de viktigste politiske verktøyene for å styre mengden klimautslipp blant industribedrifter i Europa er klimakvote-børsen (forklaring om litt!). Staten har ventet i fem år på å bli med, men regjeringen forventer at vi får koble oss på for alvor til neste år.
I mellomtiden har det hopet seg opp med ubrukte kvoter for Norges del.
Disse utslippene vil regjeringen nå selge til industribedrifter i EU for 6,7 milliarder kroner (sommer 2018-priser).
EU-systemet gjelder industribedrifter i medlemslandene, og sørger for at utslipp fra industrien holder seg innenfor årlige maksgrenser som settes i Brüssel.
Bedriftene får et tak på hvor mye C02 de kan slippe ut i året. Klarer de ikke det, kan de kjøpe kvoter av andre bedrifter som har utslipp «til gode».
Kvotene deles ut til de ulike statene i Europa, som selger disse på en felles børs hvor alle bedrifter, uavhengig av hvor i EU de holder til, kan kjøpe utslippstillatelser.
Klimakvoter er en oppfinnelse som har fått mye kritikk. Da finanskrisen slo inn i 2008 og aktiviteten og dermed også utslippene fra næringslivet falt, sank etterspørselen og prisen på EU-kvoter. Det fløt med kvoter og ble veldig billig å være slapp på klimafronten.
Det tok ti år, men i sommer klarte altså EU-landene å bli enig om å stramme inn kvoteflommen.
I 2020 skal de tilgjengelige utslippene være 21 prosent lavere enn utslippene var i 2005. Derfra og frem mot 2030 vil den reduseres med 2,2 prosent årlig.
Men neste år må Norge «dumpe» 47 millioner kvoter ut i markedet, tilsvarende fem prosent av totalen.
Norge har nemlig vært med i kvotesystemet siden 2008, og har årlig blitt tildelt i underkant av én prosent av den totale mengden kvoter EU utsteder hvert år. Men de fem siste årene har vi ikke hatt mulighet til å selge kvotene på børsen, fordi den ligger direkte under EU-«regjeringen».
Jurister har forhandlet siden 2013 hvordan Norge kan bli med uten at det går på akkord med loven om suverenitetsavståelse (husker du grunnlovskrangelen i Acer-debatten? Det er litt samme greia).
I mellomtida har det altså hopet seg opp med kvoter på bakrommet i klimadepartementet. Men i 2019 forventer regjeringen at juristene er blitt enige, og alt er klart for at Norge blir med på børsen igjen. Da er Norge forpliktet til å gjøre kvotene sine tilgjengelige for Europas industribedrifter.
Selv kjøper norske industribedrifter relativt få av disse børskvotene, fordi de får særbehandling.
Det finnes mange ulike klimakvote-systemer. «Gratis-ordningen» i EUs kvotesystem er laget av frykt for at bedriftene hadde mistet konkurransekraften, blitt lagt ned og flagget ut til Kina eller et annet lavkostland om de måtte betale for forurensingen. Da hadde både inntektene og klimautslippene flyttet til Kina, og det er hverken EU eller Norge interessert i.
De klassiske hjørnesteinsbedriftene rundt om i kommune-Norge er med på gratispassasjer-systemet til EU, og vi har uvanlig mange av dem sammenliknet med andre EU-land på grunn av vannkraften. for disse bedriftene, totalt sett (for hver enkelt bedrift er det ).
Klimagassutslippene fra industrien går opp i Norge, viser Miljødirektoratets tall (det er dit selskapene melder inn utslipp). Spesielt Esso-raffineriet på Slagentangen mellom Horten og Tønsberg, og Equinors raffineri på Mongstad. Sementfabrikken Norcem i Porsgrunn økte også utslippene i fjor.
Siden EU strammet inn antallet kvoter, har kvoteprisen steget betydelig (som var meningen). Med dagens kvotepris vil regjeringen tjene 6,7 milliarder kroner på salget.
Disse engangsmilliardene er allerede brukt opp i regjeringens budsjett. Selv om det er klimadepartementets inntekter, skal de ikke brukes spesifikt på klimatiltak. EU har føringer overfor sine medlemsland om at kvoteinntekter bør brukes på klimatiltak, men denne retningslinjen er ikke med i avtalen Norge har med EU. Pengene har gått inn i den store potten.
