«Velg en kaldere verden» står det i svarte bokstaver på babyrosa bakgrunn.

Det er ikke Jonas Gahr Støres versjon av regjeringens politikk. Det er Andreas Slettvoll og hans kolleger i selskapet «Chooose» sitt svar på hvordan vi skal klare å dra oss ut av klimaendringsapatien (og ja, det skal være tre o-er).

Nettsiden er renset for moralistiske pekefingre. Det er helt bevisst, en strategi selskapet kaller «klimapositivitet». Målet er å gjøre planet-redding kult og håndterbart for vanlige folk. Rosafargen er ikke bare valgt fordi den sprer glede, men også fordi fargen er apolitisk. Grønt var uaktuelt.

— Det er ikke fordi vi er feige, men fordi vi mener at dette ikke er politisk. Derfor får vi kunder fra alle partier. Også er det lekent, med seriøsitet i bunnen. De som synes det er flåsete og teit får bare synes det. Vi ønsker ikke å fordumme, men å forenkle budskapet. Vår målgruppe er hvermannsen. Ikke kun de topp tre prosentene som allerede er superbevisste og gjør mye fra før. Vi vil gi et lavterskeltilbud som har høy effekt, sier Slettvoll.

Han og medgründerne mener det er for mange gretne eller ekstreme løsninger som mamma og kompiser ikke vil gjøre med det første.

Kanskje må det matchende kuler i ulike rosa-sjatteringer til, pluss hårete, søte monstre med ballonger og et Spotify-enkelt abonnementssystem for å redde verden. Vil du ha «kompis»-, «monster-» eller «superhelt»-abonnement?

Kjøper og sletter klimakvoter

Selskapet tjener penger ved å ta 0,99 cent, omtrent åtte kroner, for hvert abonnement. Konseptet er å kjøpe klimakvoter for pengene, og «slette» dem, slik at de ikke kan brukes til utslipp. Det er bedriftskundene som monner. Siden oppstarten regner selskapet å ha bidratt til å hindre fremtidige klimautslipp tilsvarende 65 000 tonn CO2 gjennom investering i slike prosjekter. Det tilsvarer Oslos mål for klimakutt innen 2019. 

I fjor gikk selskapet inn for å satse i det amerikanske markedet, og håper å gå i pluss i løpet av noen måneder. Til høsten prøver de seg på sentraleuropa. De merker en stor forskjell i hvordan man tenker om dette i USA og Norge.

— I USA er de mer vant til private løsninger. I Norge har «do good» vært frivillig, av foreninger. Jeg får en følelse av mer skepsis mot private i Norge, at man skal tjene penger på å gjøre noe bra, sier Slettvoll.

Utviklingsprosjekter med FN

Chooose bruker over 98 prosent av investeringspengene i FN-systemet, mens resten brukes i EU-systemet.

Kvoter er nemlig ikke bare kvoter. Det finnes en rekke ulike kvotesystemer.

EU-systemet gjelder industribedrifter i medlemslandene (Norge er også med), og sørger for at utslipp fra industrien holder seg innenfor årlige maksgrenser som settes i Brüssel. Bedriftene får et tak på hvor mye C02 de kan slippe ut i året. Klarer de ikke det, kan de kjøpe kvoter av andre bedrifter som har utslipp «til gode».

FN-systemet er annerledes. Her kan bedrifter, ofte fra rike land, investere i grønne utvikling og energi-prosjekter i u-land. I retur får de lov til å slippe ut den mengden klimagasser som en regner med at ble spart med prosjektet. Uten disse pengene regner en nemlig med at prosjektene ikke ville blitt grønne, men fossile.

Omstridt system

Klimakvoter er imidlertid en oppfinnelse som har fått mye kritikk. Da finanskrisen slo inn i 2008 og aktiviteten i næringslivet falt, sank også etterspørselen, og dermed prisen for EU-kvoter. Det ble veldig billig å være slapp på klimafronten. FN-systemet har heller ikke unnsluppet kritikk og avsløringer. Siden man i dette systemet sparer verden for potensielle utslipp, og ikke kutter i faktiske utslipp, så er det ingen grenser for hvor mye utslipp en kan spare verden for.

For Slettvoll , som snapper kvotene tungindustrien trenger for å forurense uten å få bøter. Et mål med kjøpene er å drive prisen på kvotene opp.

Kritiserer retorikken

Det er nettopp her det begynner å harke for Hæge Fjellheim, sjef for avdelingen som analyserer kvotemarkedet i Thomson Reuters Point Carbon. EU ble i sommer endelig enige om en plan for å fase ut en betydelig mengde kvoter fra markedet for å senke utslippstaket og heve prisene. Unionen bestemte også at fra neste periode (2021) er det slutt på ordningen om at industri i EU får kjøpe kvoter i FN-systemet.

— Jeg reagerer på måten de (Chooose) markedsfører seg på. De snakker som om de kjøper EU-kvoter når de sier at deres mål er å øke kvoteprisen og legge press på industrien. Kjøp av FN-kvoter skaper ikke knapphet for  tungindustrien. Det er ikke rift om disse kvotene lenger, så kjøp og sletting vil ikke bidra til at kraftprodusenter og industri i Europa eller andre steder slipper ut mindre klimagasser. Det er masse fint de kan si om å kjøpe FN-kvoter, men ikke akkurat det. For det blir faktisk feil, sier Fjellheim.

Sett bort fra framstillingen synes hun konseptet er godt.

— Det skal utrolig mye til for at det skal monne å slette EU-kvoter, til det er markedet for stort til at frivillige aktører kan skape knapphet. Så jeg skjønner at de ikke gjør det. Slik sett er det en bedre forretningsidé å kjøpe utslippsreduksjoner i FN-prosjekter. Men da må de si det, da. Og som andre aktører i det såkalt frivillige kvotemarkedet, så er helt avgjørende å være tydelig og gjennomsiktig på hvilke prosjekter du støtter og dermed hvilke type kvoter du tilbyr, sier hun.

Etterlyser presisjon

Slettvoll innvender at det inntil bestemmelsen trer i kraft er mulig for industrien å kjøpe FN-kvoter. Han fremhever at bedriftskundene deres selv velger hvilke type klimakvoter de ønsker slettet. At selskapet har kjøpt desidert flest FN-kvoter skyldes derfor bedriftkundenes valg.

— Vårt mål er å gjøre det enklest mulig for våre kunder og medlemmer å kjøpe og slette klimakvoter, sier Slettvoll.

Privatkunder skal få den samme valgmuligheten i løpet av høsten. Nå utgjør EU-kvoter omtrent 25 prosent av kvotene slettet av privatkunder. Gründerne merker stor forskjell på hva kundene fokuserer på.

— I Norge er det mye fokus på kvoter, mens i USA er det «ok, det er disse FN-prosjektene, lets go». «Carbon credits» er noe kult der, sier han.

Må jobbe med transparens

Fjellheim sier hun skjønner at det er en avveining mellom å være presis og gjøre det enkelt og lettfattelig.

— Men det er en presisering som jeg mener er nødvendig for å være troverdig.

Det gjelder også hvilke kvoter innenfor FN-systemet som blir kjøpt.

Heller ikke FN-kvoter er «bare» kvoter. Det finnes eksempler på at systemet har blitt utnyttet av bedrifter som har økt produksjonen for å tjene penger på kvotesalg, ikke varene. Det er mulig å kjøpe 10 år gamle kvoter. Altså utslipp som ble unngått for lenge siden.

På selskapets nettside står det minimalt om hvilke kvoter bedriften kjøper, noe som har fått spesialrådgiver Stig Schjølset i Klima- og miljødepartementet til å reagere.

Slettvoll sier de er strenge på hvilke prosjekter de putter penger i.

— Vi holder oss unna vannkraftprosjekter, fordi de kan legge landsbyer under vann, mens vi kjøper sol og vind. Vi kjøper -kvalitetssikrede prosjekter. Hvis det ikke er det, så skal i alle fall et vestlig land eller Canada ha brukt penger på å gjøre den verifiseringen selv. Vi går bare inn i prosjekter som er verifisert av en tredjepart, og samarbeider med to professorer, en i Danmark og en i USA, pluss klimaorganisasjonen Earth Guardians. Vi ønsker ikke å putte penger på noe som ikke er det det de sier det er. Alle våre medlemmer mottok nylig en Impact Report, som viser hvilke prosjekter vi har støttet, sier han, og lover samtidig at også potensielle kunder og andre snart finner mer detaljert informasjon om investeringene.

Selskapet har ifølge gründere det siste året jobbet med å utvikle en egen blokkjede-teknologi for full sporbarhet på kvotekjøpene, og han lover at nye nettsider med mer informasjon publiseres snart.

— Vi er en startup som har operert offentlig i ett år, men med en ekstrem vekst i brukere. Vårt fokus har hittil vært å gi disse en best mulig opplevelse og effekt.

Lærte hos oljeindustrien

Slettvoll lærte seg storkapitalens spilleregler i oljebransjen.

— På det mørkeste punktet var jeg juridisk direktør i et russisk oljeselskap, Lukoil.

Der fikk han kunnskap om hvordan kvotesystemet henger sammen, og hvordan store, globale selskaper opererer i det markedet. Statoil og andre selskaper får kvoter som bestemmer hvor mange tonn klimagasser de har lov til å slippe ut. Hvis de ikke bruker  opp kvotene, for eksempel fordi selskapene har investert i mer utslippsvennlig teknologi, så kan kvotene selges. Karbondioksiden slippes ut et annet sted, av et annet selskap.

Slettvoll kjente mer og mer på følelsen av at fin bil, fet lønn og skarp dress ville gi han en veldig kjedelig begravelse. En fuktig kveld på byen sammen med to klimafrustrerte venner, en kommunikasjonsrådgiver og en ingeniør, ble ideen til selskapet til.

— Det var første gang at vi følte at det med klimaendringene ble veldig personlig. For meg var det utløsende å lese rapportene som kommer fra USA. Det var før Trump ble valgt. Alle uttalelsene under valgkampen. Kabinettet som ble satt opp. Jeg kjente det i magen.

Det er to år, investormillioner og flere innovasjonspriser siden.

Der de store gutta spiller

For verdens ledere har det vært utrolig vanskelig å bli enige om klimakutt og ulike tiltak.

— Kvotesystem er noe politikerne har klart å bli enige om. Hvorfor motarbeider dere det da?

— Jeg vil si at vi tvert imot prøver å fikse det. Et problem etter finanskrisen i 2008 var at det ble altfor mange kvoter. EU jobber med å friskmelde sitt kvotesystem. For oss er det ikke et kritikk av systemet, men det er det spillebrettet de store aktørene er ved. Så la oss sette en stol til bordet og kjøpe opp så mange hus og hoteller som vi kan.

Slik Slettvoll og kollegene ser det er kvoter det mest effektive virkemiddelet for å få ned de globale utslippene per i dag. Hvis et annet og mer effektiv verktøy skulle seile opp om noen år er gjengen ikke fremmed for å hoppe over på det.

Big business å redde planeten

Slettvoll er klar på at de ikke bare skal redde planeten, det skal også tjene penger.

Selskapet har fått enkelte storfisker med på laget, som energidrikk-produsenten Red Bull og artisten Matoma. Enkelte selskaper kjøper personlige abonnement til alle sine ansatte. Andre firmaer har gått for en ordning som innebærer at for hver drikkeflaske, konsertbillett eller annen vare de selger, kjøper selskapet en gitt andel kvoter, for ofte nok til at arrangementet eller varen skal bli klimanøytral.

— Siden den industrielle revolusjon har det vært enormt big business å ødelegge planeten. For å fikse den tror vi at det å reparere planeten må bli en like stor business, sier Slettvoll.