Loading
I en alvorlig opptrapping av konflikten i Midtøsten har USA blant annet drept den innflytelsesrike iranske generalen Qasem Soleimani i et rakettangrep på den internasjonale lufthavnen i Baghdad.
Som leder av Quds-styrken – Revolusjonærgardens avdeling for ukonvensjonell krigføring, etterretning og kampanjer i utlandet – har Suleiman bygget og finansiert lokale, væpnede grupper i flere av Irans naboland helt siden 1998.
Ifølge amerikanske myndigheter var Soleimani ansvarlig for drapene på «hundrevis» av tjenestemenn fra USA og allierte land blant annet gjennom det som kalles Irans «proxy-krig» – stedfortrederkrig.
Den utkjemper de mot sin fremste, regionale maktrival: USA-allierte Saudi-Arabia.
Iran og Saudi-Arabia står på hver sin side i den 1400 år gamle religiøse splittelsen mellom sjia- og sunni-islam, men har unngått en direkte, åpen konflikt i årene som er gått siden prestestyret tok makta i Iran i 1979-revolusjonen. Istedet lar de andre aktører krige for seg mens de mer eller mindre skjult støtter dem med såvel penger som våpensystemer, etterretning og opplæring.
Den iranske presidenten Hassan Rouhani fordømmer drapet på Solaimani i sterke ordelag og sverger hevn.
Men gjengjeldelsesaksjonen behøver ikke skje direkte mot amerikanske baser, skip i Midtøsten – den kan like gjerne komme gjennom cyberangrep eller ved å øke støtten til disse stedfortrederne, .
Her er noen av dem som dermed kan få romsligere 2020-budsjetter til sine bestrebelser for å gjøre livet surt for amerikanerne:
Irak, som lå i krig med Iran på 80-tallet, har i dag Iran-vennlige styresmakter og får blant annet iransk hjelp til å produsere missiler. Det er fordi Iran benyttet sjansen til å fylle maktvakuumet i Irak da USA trakk ut de fleste av sine soldater i 2011, og økte støtten til en rekke sjiamuslimske, irakiske militser for å møte trusselen fra IS i 2014.
Det var en slik gruppe som sto bak opptøyene mot den amerikanske ambassaden i Bagdad tidligere i uka.
Flere av disse militsene, som samlet går under betegnelsen Folkets mobiliseringshær (PMF), har fortsatt en betydelig tilstedeværelse i Irak og opererer . Nestlederen i PMF, Abu Mahdi al-Muhandis, var en av dem som omkom i USAs rakettangrep torsdag.
Ifølge CSIS har den iranske revolusjonsgarden tidligere utstyrt militsene med ballistiske missiler, anti-tank-missiler, tanks, pansrede personellkjøretøy, artilleri, droner og bærbare luftvernsystemer.
Hizbollah er den mest mektigste av alle iranske militser og ble dannet ved sammenslåingen av flere mindre Iran-støttede grupper i Libanon på 80-tallet. Med aksept fra Syria har de blitt trent opp av soldater fra den iranske revolusjonsgarden, deltatt i krigene i Bosnia på 90-tallet og i Syria i nyere tid, og angivelig stått bak en rekke terrorangrep.
Militsen er de facto makthaver i deler av Sør-Libanon, og fungerer som Irans fremste stedfortreder i kampen mot den andre store motstanderen i regionen – Israel. Den 34 dager lange konflikten mellom Israel og Hizbollah i 2006 regnes som den første reelle stedfortrederkrigen mellom de to landene.
Hizbollah har dessuten agenter og samarbeidspartnere i en rekke europeiske land. Tysk etterretning anslo i 2018 at det er over , der det bare er den militære delen av organisasjonen som er forbudt.
Ifølge CSIS har Iran senere utstyrt Hizbollah med såvel ballistiske missiler som anti-tank-raketter, pansrede kjøretøy, tanks og en drone-kapabilitet knapt noen annen ikke-statlig organisasjon kan måle seg med. Det fryktes også at Hizbollah har lagret kjemiske våpen i Libanon.
Israelske myndigheter har ikke kommentert trusselen fra Iran etter det amerikanske angrepet på flyplassen i Irak, men lokale medier rapporterer at landet har .
Borgerkrigen i Syria har for Iran vært nok en anledning til å spre sin innflytelse. De to landene har trosset sine åpenbare motsetninger og vært strategiske allierte siden den islamske revolusjonen i 979, og da Assad-regimet i 2011 ble angrepet av opprørere som mottok betydelig vestlig støtte, stilte Teheran opp for motparten med militært utstyr verdt milliarder av dollar.
Quds-styrken har dessuten samarbeidet med det russiske bidraget til krigen på Assad-regimets side, og bidratt med planlegging og gjennomføring av flere konkrete militære operasjoner – inkludert gjenerobringen av Aleppo i 2016.
Fortsatt samarbeider Quds med en rekke militser i Syria, inkludert Hizbollah.
I det krigsherjede landet helt sør på den arabiske halvøya har USA, Saudi-Arabia og den jemenittiske regjeringen lenge mistenkt at den såkalte houthi-bevegelsen har mottatt iransk støtte.
Houthiene består i stor grad (men ikke bare) av shiamuslimer og har siden 2014 fordrevet de sunnimuslimske styresmaktene fra store deler av landet, inkludert hovedstaden Sanaa.
Ifølge den amerikanske tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS) økte Iran støtten til houthi-bevegelsen i 2016, da en koalisjon ledet av Saudi-Arabia angrep Jemen med såvel bombefly som soldater på bakken.
Jemen har siden vært åsted for verdens kanskje mest alvorlige humanitære krise, der millioner av mennesker lever i akutt mangel på mat, vann og medisiner.
Selv om houthi-bevegelsen holder Iran på større avstand enn for eksempel Hizbollah, har de tilgang på missiler og droner de har brukt til å true oljetrafikken i Rødehavet og angripe oljerørledninger og produksjonsanlegg i Saudi-Arabia. FN-eksperter har slått fast at missilene har hatt deler som stammer fra Iran.
Iranerne skal også ha utstyrt houthiene med blant annet bærbare luftvernsystemer og radarsystemer.
