Loading
14. september ble en av verdens viktigste produksjonsanlegg for olje utsatt for et omfattende drone- og missilangrep. Med Abqaiq-raffineriet i Saudi-Arabia i brann ble ble verdens samlede oljeproduksjon på et blunk redusert med 5 prosent, prisen på terminkontrakter på olje steg mer den hadde gjort siden Irak invaderte Kuwait i 1990, og i løpet av helga fikk selv norske bilister merke angrepet på lommeboka når tanken skulle fylles.
Til heftige protester fra Teheran ble Iran umiddelbart utpekt som hovedmistenkt, av blant andre USAs utenriksminister Mike Pompeo.
Iran har vært Saudi-Arabias fremste motstander i kampen om makt og innflytelse i Midt-Østen og den islamske verden hvertfall siden den islamske revolusjonen i 1979.
De to landene er begge blant regionens rikeste og mest folkerike, men står på hver sin side i den 1400 år gamle religiøse splittelsen mellom sjia- og sunni-islam. Som regionale stormakter har de unngått en direkte, åpen konflikt, men driver istedet stedfortrederkrig («proxy war») en rekke steder i regionen. Det betyr at de lar andre aktører krige for seg – mens man mer eller mindre skjult støtter dem med såvel penger som våpensystemer, etterretning og opplæring.
Situasjonen har såpass åpenbare likhetstrekk med USA og Sovjetunionens stedfortrederkonflikter etter Den andre verdenskrig, at den har blitt omtalt som «en front i den nye kalde krigen».
Og det siste tiåret har særlig Iran økt sin tilstedeværelse flere steder i nabolandene. Det skjer typisk ved at revolusjonærgardens avdeling for ukonvensjonell krigføring, etterretning og utenlandsaktivitet – den såkalte Quds-styrken – bygger, finansierer og på andre måter samarbeider med lokale, væpnede grupper.
Iran antas å støtte militser og andre grupper som tjener deres interesser i såvel Afghanistan og Pakistan som på Gaza-stripen. Men her er fire steder Irans tentakler er særlig prominente:
I det krigsherjede landet helt sør på den arabiske halvøya har USA, Saudi-Arabia og den jemenittiske regjeringen lenge mistenkt at den såkalte houthi-bevegelsen har mottatt iransk støtte. Houthiene består i stor grad (men ikke bare) av shiamuslimer, og har siden 2014 fordrevet de sunnimuslimske styresmaktene fra store deler av landet, inkludert hovedstaden Sanaa.
Ifølge den amerikanske tenketanken Center for Strategic and International Studies (CSIS) økte Iran støtten da en koalisjon ledet av Saudi-Arabia i 2016 angrep Jemen med såvel bombefly som soldater på bakken.
Jemen har siden vært åsted for verdens kanskje mest alvorlige humanitære krise, der millioner av mennesker lever i akutt mangel på mat, vann og medisiner.
Selv om Houthi-bevegelsen holder Iran på større avstand enn for eksempel Hizbollah, har de tilgang på missiler og droner de har brukt til å true oljetrafikken i Rødehavet og angripe såvel oljerørledninger og produksjonsanlegg i Saudi-Arabia som hovedstaden Riyad (Abqaiq-raffineriet skal imidlertid ligge for langt fra houthi-kontrollert område til at de kan ha stått bak forrige ukes angrep).
FN-eksperter har slått fast at missilene har hatt deler som stammer fra Iran, som også skal også ha utstyrt houthiene med blant annet bærbare luftvernsystemer og radarsystemer.
Hizbollah – trolig den mest mektigste av alle iranske militser – ble dannet ved sammenslåingen av flere mindre Iran-støttede grupper i Libanon på 80-tallet, og ble med aksept fra Syria trent opp av soldater fra den iranske revolusjonsgarden. De har angivelig stått bak en rekke terrorangrep og deltatt i både krigen i Bosnia på 90-tallet og krigen i Syria i nyere tid.
Selv om Hizbollah er klassifisert som en terroristorganisasjon av såvel USA som EU, er gruppa blitt integrert i libanesisk politikk, representert i såvel parlamentet i Beirut som i regjeringskoalisjonen som styrer landet.
Men militsen er først og fremst de facto makthaver i deler av Sør-Libanon, og fungerer som Irans fremste stedfortreder i kampen mot den andre store motstanderen i regionen – Israel. Den 34 dager lange konflikten mellom Israel og Hizbollah i 2006 regnes som den første reelle stedfortrederkrigen mellom de to landene.
Ifølge CSIS har Iran senere utstyrt Hizbollah med såvel ballistiske missiler som anti-tank-raketter, pansrede kjøretøy, tanks og en drone-kapabilitet knapt noen annen ikke-statlig organisasjon kan måle seg med. Det fryktes også at Hizbollah har lagret kjemiske våpen i Libanon.
Denne uka ble det kjent at amerikanske myndigheter har arrestert en person i New Jersey som er i Boston, New York og Washington DC på vegne av Hizbollah.
Irak, som lå i krig med Iran på 80-tallet, har i dag Iran-vennlige styresmakter og får blant annet iransk hjelp til å produsere missiler. Iran benyttet sjansen til å fylle maktvakuumet i Irak da USA trakk ut de fleste av sine soldater i 2011, og økte støtten en rekke sjiamuslimske, irakiske militser for å møte trusselen fra IS i 2014. Antakelig sendte de også egne soldater inn i landet.
Ifølge CSIS har den iranske revolusjonsgarden utstyrt militsene med ballistiske missiler, anti-tank-missiler, tanks, pansrede personellkjøretøy, artilleri, droner og bærbare luftvernsystemer.
Flere av disse militsene, som samlet går under betegnelsen Folkets mobiliseringshær, har fortsatt en betydelig tilstedeværelse i Irak og opererer . Betegnende nok mener enkelte at missilene mot Abqaiq-raffineriet .
Borgerkrigen i Syria har for Iran vært nok en anledning til å spre sin innflytelse. De to landene har riktignok trosset sine åpenbare motsetninger og vært strategiske allierte siden den islamske revolusjonen i 979, men da Assad-regimet i 2011 ble angrepet av opprørere som mottok betydelig vestlig støtte, stilte Teheran opp for motparten med militært utstyr verdt milliarder av dollar.
Quds-styrken har dessuten samarbeidet med det russiske bidraget til krigen på Assad-regimets side, og bidratt med planlegging og gjennomføring av flere konkrete militære operasjoner – inkludert gjenerobringen av Aleppo i 2016.
Fortsatt samarbeider Quds med en rekke militser i Syria, inkludert Libanon-baserte Hizbollah, som har vært i Syria siden krigen startet og blant annet fått israelske bombefly etter seg.
