Loading
«Jeg sitter svettende på en stein i jungelen i det sørlige Nepal mens jeg venter på å møte en lokal informatør. Tross bare 24 timers varsel fra min primærkontakt i landet før min ankomst, så er det allerede noen som har lekket min posisjon på et lite hotell, og jeg må forlate området så snart jeg overhodet kan – og klokken går.»
Slik starter artikkelen Christian Nellemann (57) skrev for Økokrim i august 2013 med tittelen «Kartellenes akilleshæl». Der skriver han også:
«Sett en ulv til å fange en ulv».
«Dette er ikke for amatører», heter det om bushkrigens farer i en annen av Nellemanns artikler for Økokrim.
Samme Økokrim tok i forrige uke ut tiltale mot Nellemann for bedrageri av 47,8 millioner kroner, selvvasking og dokumentforfalskning. (57-åringen avviser alle anklager om bedrageri).
Pengene mottok Nellemanns Lillehammer-baserte forening Rhipto i statlige tilskuddsmidler for å bekjempe terrorfinansiering i Syria og ulovlig hogst i Amazonas.
Men Økokrim mener store deler av bistandspengene gikk til ferieturer til Maldivene, skytevåpen, «overlevelseskniver» og skjulte millioner i overskudd. Blant tiltalepunktene er hvitvasking av eget utbytte gjennom kjøpet av en fjellhytte i Norge.
Nå viser det seg at Økokrim tilbake i 2013 ba Nellemann om å skrive artikler for etatens eget fagblad, Miljøkrim, om det globale arbeidet mot miljøkriminalitet.
– Dette var lenge før de forhold han nå er tiltalt for ble begått. Det er også mer enn ti år siden disse artiklene ble skrevet, uttaler førstestatsadvokat og ansvarlig redaktør i Miljøkrim, Hans Tore Høviskeland, til Filter Nyheter i dag.
Fagbladet Miljøkrim fokuserer på aktuelle tema innen miljøkriminalitet og kommer i dag ut to ganger i året. Det var her Christian Nellemann i august 2013 fikk fire sider til rådighet for å beskrive hvordan organisert miljøkriminalitet hadde blitt «big business».
Med detaljrike gjengivelser, dog fra en ikke angitt tid på et ikke angitt sted, beskriver den nå bedrageri-tiltalte hvordan han skal ha havnet midt i en våpensmuglingsrute fra India til Nepal:
«Jeg er i jungelen mens krigen er på sitt verste (...) Få skutte neshorn og lite skyting i et ellers hot område? Dette lukter lang vei. Lite vet jeg ennå at jeg har stukket hodet i løvens hule (...)».
I artikkelen beskriver Nellemann hvordan maoist-geriljaen og kriminelle samarbeider om menneskehandel og smugling av våpen til bruk i terrorhandlinger. I den spenningsfylte historien er det blant annet mange megetsigende blikkvekslinger:
«Et par vaktsomme øyne møter meg og jeg føres med til en liten, overdekket, men slitt og delvis tilgrodd terrasse der jeg møter kontaktpersonene. Etter den sedvanlige snakken rundt grøten før man bestemmer seg for om man tør stole på den andre, i alle fall i et begrenset omfang, kommer vi i gang, og jeg får overraskende informasjon ut (...)».
«Vi tegner inn på kart, jeg gjør notater, vi ser hverandre vaktsomt i øynene og forsvinner i hver vår retning.»
«Den lokale guiden som jeg har vært i jungelen med, advarer meg og gir meg et fryktsomt blikk (...)».
Artikkelforfatteren tituleres som «Dr.» og «Senior Officer» ved miljøstiftelsen GRID-Arendal, men også med en ikke oppgitt tilhørighet til Interpol i fotokrediteringen.
Det er imidlertid uklart i hvilken kapasitet eller på hvilket oppdrag Nellemann var i den aktuelle, ubestemte jungelen.
Under toktet utmanøvrerer Nellemann etter sigende en «politisk kommissær» med vakter som følger etter ham, ved å dra på en fire timers turist-ridetur på elefant og ved å hoppe på et fly til Kathmandu:
«Min virkelighet er imidlertid en annen enn den som turistene ser – jeg er allerede overvåket ved hotellet. Klok av erfaring forsvinner jeg ut i byen og etterlater to frustrerte skygger, som tålmodig venter ved et hotell jeg aldri kommer tilbake til.»
Det er heller ikke mangel på spenning i artikkelen «Afrikas siste elefanter» som Nellemann fikk på trykk i Miljøkrim i april samme år.
Også den har med levende skildringer fra Nellemanns, får man si, innholdsrike feltarbeid – denne gang i jakten på krypskyttere på et ikke angitt sted i Afrika:
«Fem par rødsprengte øyne følger skarpt støvet og retningen på vinden – som kanskje vil føre oss rett i kontakt med et ukjent antall bevæpnete krypskyttere, som vi har sporet de siste par kilometerne.»
«Ikke et ord sies – vi vet alle at vindretningen er ekstremt viktig for oss. Vi kjenner den svake lukten av røyk, men vet ikke hvor bålet befinner seg. Det foretas en kort våpensjekk og at feltflasken sitter stødig. Jeg sjekker at alle lommer er igjen og skolissene surret fast, og legger meg helt ute på venstre flanke for å avskjære noen som eventuelt forsøker å stikke av gjennom et smalt elveleie lenger framme. Det er ikke første gang vi gjør dette, og det handler kun om én ting – maksimalt fokus og moment.»
I artikkelen forklarer Nellemann hvordan man best pågriper krypskytterne og setter bakmennene under «diskret overvåking».
Han beskriver også hvor stor risiko som er forbundet med oppgaven og at målet er å «pågripe krypskytterne i en situasjon med minst mulig sannsynlighet for problemer»:
«Det er mange militære «wannabes» som kan lite om bushkrig og bruker taktikker som faktisk fører til at både flere parkvoktere og flere krypskyttere kan bli drept. Dette er ikke for amatører.»
I «Afrikas siste elefanter» forklarer Nellemann at hans oppdrag er å «trene parkvokterne i åstedshåndtering, sporing av krypskyttere (tracking) og hvordan de kan samle bevis og dokumentere et åsted eller et hendelsesforløp slik at eventuelle pågrepne krypskyttere kan rettsforfølges.»
Bare i 2013 skulle over 500 skogvoktere i Øst-Afrika slik læres opp som «sporfinnere», ifølge Nellemann. Formålet med opplæringen var å fakke krypskyttere og dermed få bukt med ulovlig jakt på truede dyrearter.
Nellemann har ingen kjent kompetanse innen politiarbeid i felt eller militær taktikk.
I artikkelen beskriver Nellemann hvordan han går fram for å lære opp skogvokterne i åstedshåndtering ved en leirplass:
«Vi slår en sirkel rundt leiren og sjekker for utgangsretningen der krypskytterne kan ha forlatt leiren – såkaldt «exit» (...)»
«Vi sjekker bålplassen spesielt nøye, for type bål, matrester, hva slags pinne de har brukt i maten, hvor trente eller taktiske de er, og så videre. Alt dette forteller oss hvilken stamme det er snakk om (...)»
Ifølge Nellemann er slik sporfinning og et godt etterretningsnettverk den absolutt mest effektive måten å finne krypskyttere og militsgrupper på «i bushen»:
«Sporfinning er ikke noe hokuspokus, men kan læres akkurat som du kan lære å spille piano. Det var ikke uten grunn at det amerikanske kavaleriet lærte å benytte seg av indianerspeidere og at metoden anvendes i stor grad av amerikansk grensepoliti – helt inn i byer.»
I artikkelen forteller Nellemann at også norsk politi har bidratt til arbeidet:
«I 2010 ga vi, i samarbeid med INTERPOL og med bidrag fra norsk politi ut en manual om sporing, åstedshåndtering og taktisk ettersøk. Sistnevnte er noe man kan lite om i Europa.»
Ifølge Nellemann hadde også flere «norske avdelinger» blitt trent i disse sporingsteknikkene, «med særdeles gode operative resultater både for forsvunne personer og kriminelle».
På den tiden Christian Nellemann skrev disse to artiklene for Økokrims fagblad var han ansatt i miljøstiftelsen GRID-Arendal. Der ledet han to bistandsprosjekter som hadde fått millionstøtte fra Norad, UDs direktorat for utviklingssamarbeid.
Pengene kom fra regjeringens milliardsatsing , ledet av Klima- og miljødepartementet, for å redusere karbonutslipp fra avskoging.
LEAF-prosjektet var et samarbeid med Interpol om å hjelpe land med å slå ned på ulovlig hogst. Prosjektet hadde mottatt 5,5 millioner kroner fra Norad som et forsøksprosjekt for 2011–2012 og fikk nye 15 millioner kroner for perioden 2013–2015.
ORGFORC-prosjektet var et samarbeid med blant andre FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Prosjektet skulle hjelpe utviklingsland med etterforskning og opplæring av personell for å slå ned på kriminelle nettverk som smuglet truede arter. Norad ga prosjektet 15 millioner kroner for perioden 2013–2015.
Senere visedirektør i Rhipto og nå tiltalt for medvirkning til bedrageri av Økokrim, Rune Henriksen (47), var hyret inn på ORGFORC-prosjektet som konsulent.
Det kan ha vært LEAF-prosjektet Nellemann refererte til da han i «Afrikas siste elefanter» skrev at 500 skogvoktere skulle læres opp som sporfinnere i Øst-Afrika. I 2013 rapporterte nemlig LEAF å ha trent opp skogvoktere i Tanzania.
Etterhvert kom det imidlertid for en dag at Nellemann også hadde gitt en lokal konsulent i Tanzania en kontrakt tilsvarende 1,1 millioner kroner for å lære opp skogvoktere som del av ORGFORC-prosjektet.
I 2014 slo Norad full alarm og opprettet varslingssak mot ORGFORC-prosjektet etter å ha fått mistanke om at prosjektlederen misbrukte prosjektmidlene.
Nellemann hadde blant annet betalt husleie, sikkerhetsvakter og bil for en lokal konsulent, og – i strid med tanzanianske lover – betalt en annen person som var ansatt i en statlig anti-krypskytingsenhet for å forsyne Nellemann med fotodokumentasjon på ulovlig aktivitet og leirsteder.
De lokale konsulentene hadde blitt ansatt uten anbudskonkurranse fordi begge konsulentene hadde «deltatt på trening i regi av prosjektlederen tidligere.» Heller ikke kontrakten med Rune Henriksen var inngått på gyldig vis.
Nellemann hadde også brukt uforholdsmessig store pengebeløp på leie av bil i Norge og på å handle inn diverse «handouts», laptoper, iPads, kniver, overlevelsesmanualer og annet feltutstyr, og på å skipe dette feltutstyret til Tanzania.
Norad konkluderte med at GRID-Arendal hadde brutt tilskuddsavtalen på flere punkter og Nellemann ble fratatt rollen som ORGFORCs prosjektleder:
– Jeg så det som best at jeg ikke tillot Christian å fortsette å lede det prosjektet, så jeg tok over prosjektstyringen selv, fortalte direktør Peter Harris i GRID-Arendal til Filter Nyheter da vi intervjuet ham om saken i november 2021.
I Miljøkrim-artikkelen «Afrikas siste elefanter» bruker Nellemann et begrep – «Rapid Response» – som Utenriksdepartementet etterhvert skulle bli (litt for) godt kjent med:
«I begynnelsen av mars 2013 lanserte FNs miljøprograms Rapid Response-enhet en rapport om krypskyting av elefanter i Afrika – med alarmerende resultater», skriver Nellemann der.
Også i norske medier som , og Bistandsaktuelt har Nellemann fra 2012 og framover blitt omtalt som «leder for utrykningsenheten i FNs miljøprogram» eller tilsvarende.
Men det var aldri dekning for FN-titlene.
Hans daværende arbeidsplass GRID-Arendal var samarbeidspartner med FNs miljøprogram (UNEP), men Nellemann har aldri vært ansatt i UNEP eller ledet noen utrykningsenhet der.
Nellemann har heller ikke hatt noen annen formell tilknytning til FN, utover å ha vært medforfatter på en hel del FN-rapporter om miljøkriser og etterhvert miljøkriminalitet i kraft av å være biolog og forsker.
I «Kartellenes akilleshæl» noen måneder etter, argumenterer Nellemann for en ny type, målrettet etterretning «utenfor tradisjonelle områder» for å avdekke grensekryssende organisert kriminalitet – noe som ligner på konseptet som Utenriksdepartementet senere skulle finansiere:
«Tradisjonelt læres mange opp til at etterretningsarbeid er en uhyre møysommelig og treg prosess der man kun kan få pålitelig informasjon gjennom en omhyggelig og langsiktig oppbygging over mange år, men man glemmer at etterretningsinformasjon finnes overalt og i alle lag og nettverk, der noen er stengte for noen og åpne for andre».
«Det er utviklet et eget system for rask innhenting av etterretning, basert på en egen type taktiske sårbarhetsanalyser, uten at det passer å beskrive dem her», skrev Nellemann, som kritiserte politiet for å bruke folk med for lik erfaring, som ikke kunne hamle opp med de kriminelles oppfinnsomhet:
«Politiet, så vel som Forsvaret, har strukturelle svakheter her (...) Sett en ulv til å fange en ulv.»
Da Nellemann 15 måneder senere fikk 1,1 millioner kroner av UD til et pilotprosjekt, var det nettopp for å forsyne FN med slike «hurtige analyser» av organiserte kriminelles aktiviteter.
For pengene opprettet han og Rune Henriksen foretaket Rhipto - Norsk Senter For Globale Analyser AS, som året etter skiftet form til foreningen Rhipto Rapid Response – Norwegian Center for Global Analyses.
Ansvarlig redaktør for Miljøkrim, Hans Tore Høviskeland, leder Økokrims miljøkrim-enhet. Han bekrefter overfor Filter Nyheter at Christian Nellemann skrev to artikler for Miljøkrim i 2013.
Høviskeland forklarer at det var Norad som tipset Miljøkrim om at Nellemann kunne skrive for dem:
– Miljøkrim-redaksjonen sendte, på vegne av Miljøkrim, en forespørsel til Norad om de kunne bidra med artikkel om deres rolle i global bekjempelse av miljøkriminalitet. Norad satte oss på den tiden i kontakt med Christian Nellemann. Deretter svarte Nellemann at han kunne skrive en artikkel. På det tidspunktet arbeidet han ved GRID Arendal.
– Det er ikke uvanlig at eksterne skriver artikler i Miljøkrim. Meninger og ytringer fra eksterne, som fremkommer i artikler gjengitt i Miljøkrim, representerer ikke nødvendigvis Økokrims holdning til det omtalte tema.
Christian Nellemann nekter for anklagene i Økokrims tiltale.
– Min klient avviser fullstendig beskyldninger om bedrageri. UD og KLD har bestilt og fått levert et omfattende arbeid av høy kvalitet. Programmene var operativt rettet i nært samarbeid med FN og INTERPOL. Dette gjenspeiles i kostnadene. På denne bakgrunnen er beskyldningene om at departementene skulle være bedratt, feil. Våre bevis til støtte for dette vil vi fremme for retten. Utover dette ønsker hverken vi eller vår klient å kommentere, uttalte Nellemanns forsvarer, advokat Fredrik Berg, ved advokatfirmaet Fend, til Filter Nyheter i forrige uke.
Medtiltalte Rune Henriksens forsvarer har ikke uttalt seg om tiltalen.
