Loading
Torsdag 19. mai sa flertallet i Stortingets presidentskap nei til et forslag om å utrede ulike modeller for et lobbyregister.
Flertallet mener et lobbyregister «verken vil styrke demokratiet eller øke tilliten til de demokratiske beslutningsprosessene i samfunnet.»
Forslaget kom fra Venstre, som har foreslått et slikt lobbyregister i en årrekke. Representantene som gikk imot forslaget er fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Dermed er det ikke flertall for forslaget når det skal behandles i Stortinget torsdag.
Fredag skrev Filter Nyheter om hvordan lobbyregistre allerede er tatt i bruk i land som Canada, Tyskland og Irland. Der kan vanlige folk søke opp hvilke lobbyister som forsøker å påvirke hvilke politikere i en åpen, digital portal.
I disse landene er det lobbyistene – ikke politikerne – som må registrere lobby-aktiviteten. All kontakt med politikerne skal registreres, uavhengig av hvor samtalen eller møtet finner sted. Privatpersoner og andre som tar kontakt med politikere uten å ta betalt for det, regnes ikke som lobbyister og trenger ikke å registrere noe.
Samtidig har stortingsrepresentantene her hjemme begrunnet motstanden mot å innføre et lobbyregister med blant annet følgende argumenter:
Dette sier partiene selv om hvorfor de ikke vil ha lobbyregister i Norge.
– Vi mener vel at Stortinget er ganske åpent og transparent. Så har vi disse som har en spesiell adgang til Stortinget – de som har gullkort. Der har vi sagt at det går an å se på noen andre ordninger.
Slik innleder parlamentarisk leder Rigmor Aasrud (Ap) om hvorfor Arbeiderpartiet sier nei til et lobbyregister.
Hennes hovedbekymring er at det vil være svært mange som vil måtte registrere kontakten sin med politikerne dersom Norge innfører et slikt register.
I Canada der de har lobbyregister, deler de lobbyistene inn i to grupper: de som tar kontakt med politikerne på vegne av betalende klienter, og såkalte «in-house»-lobbyister som representerer den bedriften eller organisasjonen de selv er ansatt i.
En god del av dem som tar kontakt med stortingsrepresentantene er nettopp fra organisasjoner eller bedrifter som har et synspunkt som de ønsker å formidle, begrunner Aasrud. Hun synes det er vanskelig å se hvordan et slikt register skal fungere i praksis.
Som eksempler nevner hun kontakten politikerne har med folk når de er ute på reise, når de står på valgkamp-stand eller deltar på middager der representanter for mange ulike organisasjoner og bedrifter er tilstede.
– Hvis du for eksempel er på middag hos Folketrygdfondet der jeg har vært noen ganger, og så står du ute i gangen og prater med folk – det kan jo være veldig stor påvirkning i samtalene du har der. Men skal det da registreres? Må da den regnskapssjefen gå hjem til bedriften sin og si at 'nå traff jeg en stortingsrepresentant på den middagen, så nå må det registreres'?
Aasrud mener det skal være lett å komme i kontakt med representantene på Stortinget. Hun frykter at et register vil skape en for høy terskel for å ta kontakt med politikerne.
– Et viktig poeng, mener jeg, er at hvis du lager ordninger som er for krevende for folk, vil det bare være dem som har mye ressurser som klarer å holde orden på de innspillene de gir og hvem de prater med. Mindre bedrifter og organisasjoner vil kanskje føle at 'dette blir så vanskelig' at de heller lar være.
Hun tror det kan bli vanskelig å trekke grensen mellom profesjonelle lobby-byrå og den lille bedriften «borti gata».
– Men er det ikke fint om offentligheten får vite om denne kontakten med politikerne, og at vi får en bedre forståelse av hva som egentlig påvirker beslutningsprosessene?
– Jo, jeg ser det. Og jeg mener det er viktig at vi har åpenhet omkring det så langt det er mulig. Men jeg synes det er krevende å se hvor stort omfang et sånt register vil måtte ha.
Arbeiderparti-representanten tror at de folkevalgte generelt greier å sortere informasjonen de får fra konsulenter eller de som representerer bedrifter og organisasjoner på en god måte. Hun viser til de nylig etablerte etiske retningslinjene for stortingsrepresentantene.
– For min egen del, hvis det er en av de PR-byråene som ringer meg for å få kontakt på vegne av andre, pleier jeg å si at da kan de ringe til meg selv. Det synes jeg er en god måte å avgrense noe av det som vi synes er litt krevende med lobbyvirksomheten.
Hun er positiv til at lobbyistene i land som har innført lobbyregister må godta et sett med etiske retningslinjer, og mener lobbybransjen i Norge burde innføre noe lignende selv.
Aasrud mener at det er noen gode grunner til å beholde ordningen slik den er i Norge, men sier det kan være nyttig å hente erfaringer fra andre land som har jobbet med og innført lobbyregistre:
– Vi har nå landet på det standpunktet vi har nå. Og så får vi se da, om det ved senere anledninger er nye opplysninger som gjør at vi kan se på andre standpunkt i fremtiden.
– Såkalt lobbyvirksomhet eller profesjonelle lobbyister er ingen stor aktivitet i Norge. Jeg har sittet på Stortinget i 13 år. Det kan være at jeg to eller tre ganger i løpet av de årene har hatt besøk av noen som har som jobb å hjelpe andre med å få inn et budskap.
Det sier Svein Harberg (H) som sitter som andre nestleder i Kontroll- og konstitusjonskomitéen. Han var en av representantene i Stortingets presidentskap som stemte nei til Venstres forslag om lobbyregister.
– Vår oppfatning er at de som driver slik rådgivning og konsulentvirksomhet gjør det overfor organisasjoner og virksomheter som deretter møter oss – de gir dem først råd om hvordan de skal selge inn sakene sine. Så den gruppen er vi lite borti.
Når Filter Nyheter viser til at Venstre skriver i sitt forslag at det har blitt mer av denne typen lobbyisme de siste årene, svarer Harberg at det er noe verken han eller de andre representantene i hans partigruppe kjenner seg igjen i.
Harberg har ikke noe tro på at digitale lobbyregistre slik de har innført i Canada, Tyskland og Irland gir en bedre oversikt over påvirkningsarbeidet enn den åpenheten som allerede eksisterer i Norge.
Han er også bekymret for at håndteringen av et lobbyregister skal skape mer byråkrati og bli kostbart. Han peker på at noen må kontrollere og håndtere opplysningene i registeret og at man må betale noen for å utføre de oppgavene.
– Vi kan ikke se at det står i forhold til hva vi får igjen for et sånt register i og med at det er så stor åpenhet om alle som vi møter.
Som eksempel beskriver han hvordan han selv har lagt ut ukeplanen og alle møtene sine på Facebook i alle de årene han har sittet på Stortinget.
– Vi har et velfungerende og åpent demokrati. Det er full åpenhet om alt vi driver med. Jeg kan ikke se annet enn at forslagsstillerne her konstruerer en problemstilling som ikke er der.
Ifølge Harberg er det de færreste gangene at folk ber om noe konkret når de tar kontakt. Hans erfaring er at folk vil fortelle om hva de driver med, slik at politikerne skal være oppdaterte på det. I noen tilfeller ønsker de å si i fra om at de er opptatt av økonomisk forutsigbarhet. Det er sjeldent knyttet opp til en enkelt sak, mener han.
– Når vi sammenlikner oss med andre land, er norske stortingsrepresentanter veldig tilgjengelige og avhengige av dialog med organisasjoner og virksomheter, på en helt annen måte enn hvordan andre parlamenter gjør det. For oss er det kunnskapsinnhenting, først og fremst.
Høyre-representanten mener det ikke er mulig å sammenlikne norsk politisk virkelighet med den i land som Canada, Tyskland og Irland:
– Mitt spørsmål er: har de landene et så åpent og velfungerende demokrati som det norske?
Harberg tviler på at det er mulig å finne et velfungerende system for lobbyregistrering som gjør det fortsatt enkelt for folk å ta kontakt og som samtidig løser et problem:
– For veldig mange av de vi møter er det en ganske stor terskel å ta kontakt med oss. Den blir jo ikke mindre hvis de må registrere seg i et register om hvem de har snakket med om hva.
Høyre vil derfor ikke innføre et lobbyregister på nåværende tidspunkt, oppsummerer han:
– Og så får vi se om tidene endrer seg. Hvis det plutselig blir slik at det blir en helt annen form for lobbyvirksomhet fremover, må vi ta det opp igjen.
– Hovedbegrunnelsen vår for å ikke gjøre noe, er at vi tror at det kan se fint ut på papiret med et sånt register. Men for de aktive lobbyistene er det ikke vanskelig å registrere seg og organisere dette uten at det sier så mye om det arbeidet de gjør.
Nils T. Bjørke (Sp) sitter i Kontroll- og konstitusjonskomitéen i Stortinget og er blant flertallet i Stortingets presidentskap som sa nei til et lobbyregister.
– Vi er skeptiske til om et register vil gi den reelle effekten som en ønsker å oppnå. Jeg tror for så vidt tanken er god. Men jeg er usikker på om virkningen er slik at det hjelper.
Senterparti-representanten sier han tror det er viktigere med åpenhet om dem som veksler mellom politikken og lobbyismen og at man har lenger karantenetid for disse.
Han tror et lobbyregister fort blir ufullstendig. Dersom man skal være sikker på at det fungerer etter hensikten, vil det kreve et byråkrati for å følge det opp, frykter han.
– De som er profesjonelle lobbyister kan lett oppgi hvem de har møte med. Men hva de diskuterer og hvilke andre ting de tar opp samtidig – hvem skal kontrollere om det stemmer?
Bjørke påpeker at det fort vil koste penger med et slikt kontrollorgan og at spørsmålet er om man da tror gevinsten er større enn kostnaden.
– Vi har en tendens til å løse et problem med å lage et nytt system. Og er det noe som er utfordringen for det norske samfunnet i dag, er det at det legges lag på lag med ulike regelverk.
Også Senterparti-representanten er redd for konsekvensene et register vil ha for politikernes kontakt med små virksomheter og vanlige folk:
– Hvis en lokal bedrift hjemme hos meg tar kontakt – skal de også måtte registrere seg? Vi har veldig ulike aktører som tar kontakt. Mange av dem er ikke lobbyister slik jeg ser det, men de kan da ende opp med å få en utfordring dersom de ikke har registrert seg.
– Men ser dere at den åpenheten som kommer med et register kunne tjent norsk offentlighet og folks tillit til det politiske systemet?
– Ja, hvis det fungerer etter hensikten så kan det nok hende det. Men hvis ikke er jeg redd det kan slå ut motsatt.
– Men er det ikke da interessant å se til de landene som har innført disse systemene og høre med dem om de er fornøyde og om de synes det fungerer etter hensikten?
– Jo, en kan alltids gå dypere inn i det. Nå var dette et forslag fra Venstre og det er et stort flertall som mener at det ikke er nødvendig. Så noe dypere har ikke vi gått inn i det nå i denne runden her. Dette har vært behandlet flere ganger på Stortinget til samme resultat.
Han legger til at det er en vurderingssak som selvsagt kan endre seg.
På spørsmål om det kan hende den vurderingen ser litt annerledes ut for folk som sitter på utsiden og ikke har den oversikten som det representantene har, svarer Bjørke:
– Ja, men jeg tror kanskje dere har en overdreven tro på hvilken oversikt dere får med et slikt register. Da må det være et kontrollsystem i bakgrunnen. Hvis ikke får du noe som er offentlig og noe som ikke er offentlig.
Han legger til:
– Det er omtrent som å tro at du har gode bremser på bilen uten å ha det; da er det bedre å være litt usikker for da er du årvåken. Hvis du først skal ha et register må du vite at det er reelt.
Filter Nyheter har også tatt kontakt med Fremskrittspartiet som var det fjerde partiet i Stortingets presidentskap som sa nei til et lobbyregister.
I en tekstmelding skriver kommunikasjonsrådgiver Kai Morten Terning følgende:
– Vi står bak presidentskapets innstilling og har ikke noe annet å tilføye på nåværende tidspunkt.
