Loading
EUs kvoteordning for klimautslipp er Regjeringens kanskje viktigste verktøy for å sikre at Norge innfrir målet om 40 prosent kutt i utslippene innen ti år.
Systemet gjelder industribedrifter i medlemslandene, og sørger for at utslipp fra industrien holder seg innenfor årlige maksgrenser som bestemmes av politikerne.
Norge har vært med i kvotesystemet siden 2008, og tildeles årlig i underkant av én prosent av den totale mengden kvoter EU utsteder hvert år. EU-medlemmene selger disse på en felles børs hvor alle bedrifter, uavhengig av hvor i EU de holder til, kan kjøpe utslippstillatelser.
De fem siste årene har Norge imidlertid ikke hatt mulighet til å selge kvotene på børsen, fordi den ligger direkte under EU-«regjeringen».
Jurister har forhandlet siden 2013 hvordan Norge kan bli med uten at det går på akkord med loven om suverenitetsavståelse (husker du grunnlovskrangelen i Acer-debatten? Det er litt samme greia).
Først i juni i år fikk vi lov til å selge kvotene på børsen.
I mellomtiden har det «hopet seg opp» med kvoter for Norges del. Faktisk har vi opparbeidet oss et lite kvotetårn, 41,4 millioner stykker. Det er det samme som drøye 41 millioner tonn CO2.
Til sammenlikning er Norges årlige utslipp på rundt 53 millioner tonn CO2.
Disse utslippstillatelsene er Staten nå forpliktet til selge på børsen til industribedrifter i EU.
Det er en engangs-inntekt på nær 8,3 milliarder kroner (NB: det er et anslag basert på sommer 2019-priser. Kvoteprisen er ustabil, og kan svinge mye, men har det siste året gått sterkt opp). Fun fact: Det er omtrent like mye som regjeringens bompengekrise kostet (8 milliarder over ti år).
EU har føringer overfor sine medlemsland om at kvoteinntekter bør brukes på klimatiltak, men denne retningslinjen er ikke med i avtalen Norge har med EU.
Regjeringen vil ikke følge EUs eksempel:
Selv om kvotesalget er bokført som Klima- og miljødepartementets inntekter, skal engangsmilliardene ikke brukes spesifikt på klimatiltak. Pengene går inn i den store potten.
Klimakvoter er en oppfinnelse som har fått mye kritikk.
Bedriftene får et tak på hvor mye CO2 de kan slippe ut i året. Klarer de ikke det, kan de kjøpe kvoter av andre bedrifter som har utslipp «til gode». Også norske industribedrifter må kjøpe kvoter - tillatelser for utslipp - på en sentral børs om de går utover sin tilmålte andel.
Da finanskrisen slo inn i 2008, og aktiviteten og dermed også utslippene fra næringslivet falt, sank etterspørselen og prisen på EU-kvoter. Det fløt med kvoter og ble veldig billig å være slapp på klimafronten.
Det tok ti år, men i fjor sommer klarte altså EU-landene å bli enig om å stramme inn kvoteflommen.
I 2020 skal de tilgjengelige utslippene være 21 prosent lavere enn utslippene var i 2005. Derfra og frem mot 2030 vil den reduseres med 2,2 prosent årlig. Nå kan det se ut til at systemet endelig begynner å fungere som tenkt: Kvoteprisen har steget raskt det siste året.
For at ikke vår kvotedumping skal tulle til kvoteprisene enda en gang, får vi ikke lov til å selge alle på en gang. Vi må fordele salget over to år: 2019 og 2020.
Innledningsvis skrev vi at norske bedrifter også må forholde seg til EUs utslippsregime. Det er en sannhet med modifikasjoner.
Kvotesystemet omfatter riktignok halvparten av Norges utslipp, fordelt på omlag 120 selskap. Norske industribedrifter sett under ett trenger imidlertid å kjøpe relativt få av disse børskvotene, fordi mange av dem får særbehandling.
Det finnes nemlig mange ulike klimakvote-systemer. «Gratis-ordningen» i EUs kvotesystem ble laget av frykt for at bedriftene hadde mistet konkurransekraften, blitt lagt ned og flagget ut til Kina eller et annet lavkostland om de måtte betale for forurensingen. Da hadde både inntektene og klimautslippene flyttet til Kina, og det er hverken EU eller Norge interessert i.
De klassiske hjørnesteinsbedriftene rundt om i kommune-Norge er med på gratispassasjer-systemet til EU. Vi har uvanlig mange av dem sammenliknet med andre EU-land på grunn av vannkraften. for disse bedriftene.
Klimagassutslippene fra industrien går opp i Norge, viser Miljødirektoratets tall (det er dit selskapene melder inn utslipp). Spesielt Esso-raffineriet på Slagentangen mellom Horten og Tønsberg, og Equinors raffineri på Mongstad. Sementfabrikken Norcem i Porsgrunn økte også utslippene i fjor.
På Filter Nyheter finner du ingen annonser, bare grundig journalistikk. Vår forretningsmodell er innholdsmarkedsføring publisert på Filterpartner.no. Filters publikasjoner skal være åpne og gratis for alle. Har du lyst til å støtte vårt arbeid med kritisk og faktabasert journalistikk, kan du sende Filter-redaksjonen et engangsbeløp via Vipps. Velg «Betal» (den med handlekurven) og tast inn nummeret 514053 (eller søk opp Filter Media). All støtte går til Filters redaksjonelle arbeid.
