Loading
Tavrijsk, Ukraina: Ni barn i tre-fireårsalderen poserer smilende for fotografen under et banner med teksten «2025 – året for forsvarere av fedrelandet». I de små hendene holder de konvolutter med hjerter på.
Konvoluttene inneholder postkort og tegninger av regnbue og fredsduer, samt mer urovekkende motiver som tanks, bombefly og en oransje og svart Z. Det siste har vært et symbol for den russiske invasjonen i Ukraina siden februar 2022.
Kortene og tegningene skal sendes til russiske soldater ved fronten, som «forsvarer barna» mot den ukrainske «fienden». Siden barna er for små til å skrive selv, har behjelpelige voksne bidratt med budskap som «Kom tilbake!» og «Vi elsker og venter på dere!».
Tavrijsk ligger i Kherson-regionen, og har vært okkupert av Russland siden de første dagene av fullskala-invasjonen. På den andre siden av elva Dnipro lever andre ukrainske barn under stadige artilleriangrep, samtidig som russiske dronepiloter praktiserer det som kalles «menneskesafari»: Et slags dataspill med virkelige mål, der de jakter på personbiler og fotgjengere som trening før de blir overført til fronten lenger øst. Terroren er også ment å gjøre livet uutholdelig for innbyggerne, og har bidratt til å gjøre distriktshovedstaden Kherson til en spøkelsesby.
Bildet av barna ble offentliggjort på Telegram-kanalen til motstandsbevegelsen «Gul Sløyfe» i februar i år. «Gul Sløyfe» er aktive i store deler av russiskokkupert Ukraina.
I motsetning til andre motstandsgrupper driver de stort sett ikkevoldelige holdningskampanjer, samtidig som de informerer den ukrainske hæren og andre motstandsgrupper om russiske styrkers bevegelser.
Postkortene er en del av hvordan de russiske okkupantene forsøker å ta fra ukrainske barn identiteten, og gjøre dem «russiske» med en hellig plikt til å forsvare det nye fedrelandet sitt.
Ifølge russiske myndigheter er de okkuperte områdene historisk russisk territorium, og de russiske soldatene deres venner. De indoktrineres i skoler, barne- og ungdomsorganisasjoner, fargelegger tegninger av soldater og militærkjøretøy, skriver takkebrev og strikker sokker til frosne russere som forsøker å utslette hjemlandet deres.
Indoktrineringen har pågått siden Russland invaderte Krymhalvøya i februar–mars 2014, kort etter den ukrainske Verdighetsrevolusjonen. I skolene ble ukrainsk pensum og læreplan raskt erstattet med russisk samt lærebøker som utelot vanskelige temaer som deportasjonen av krymtatarer til Sentral-Asia i 1944. Samtidig ble ukrainske lærebøker systematisk destruert.
Bare et par måneder etter fullskalainvasjonen i februar 2022 kunngjorde de nyinnsatte, russiskvennlige myndighetene i Sør- og Øst-Ukraina at skolene kom til å gå over til russisk pensum og læreplan.
I de nye lærebøkene blir Sofia-katedralen og andre historiske, ukrainske byggverk omtalt som en del av Russlands kulturarv, mens Verdighetsrevolusjonen i 2014 blir kalt et statskupp organisert av USA, Nato og EU.
Ukrainskspråklige bøker som det russiske utdanningsdepartementet hadde definert som egnet til å «promotere nasjonalisme» og «fordreie fakta og oppfordre til hat mot Russland» ble fjernet fra skolebibliotek og andre biblioteker. Blant dem var bøker om Holodomor, den menneskeskapte hungersnøden som tok livet av 3,9 millioner ukrainere mellom 1932 og 1933, og bøker som omtalte undertrykkelsen under Josef Stalin. I stedet kom det tusenvis av russiske klassikere og russiske historiebøker.
Elevene må også delta på en ukentlig seremoni med heising av det russiske flagget og avsynging av den russiske nasjonalsangen, fulgt av en time med det som kalles «Samtaler om viktige ting». Her glorifiseres den russiske krigsinnsatsen, mens barna blir innprentet at staten er den viktigste og mest pålitelige kilden til informasjon.
Faget – hvis man kan kalle det et fag – ble innført i alle russiske skoler i september 2022, etter en ordre fra president Vladimir Putin, og har blitt omtalt som en del av overgangen fra et autoritært til et totalitært system etter fullskalainvasjonen i Ukraina.
Siden 2023 har lærebøkene i de okkuperte områdene også inneholdt materiale om den russiske «spesialoperasjonen» i Ukraina, som kaller Ukraina en «ultranasjonalistisk» stat og den ukrainske hæren «nazister». Og i avgangseksamenene må ukrainske 17-åringer identifisere årsakene til invasjonen i tråd med det russiske narrativet.
Skoleelever blir også systematisk indoktrinert med «tradisjonelle, russiske verdier» inkludert lojalitet og ansvar for det russiske fedrelandet, og prioritering av fellesskapet og «åndelige» verdier foran individualismen og materialismen som blir sagt å kjennetegne vestlige land. Målet er å innprente identifikasjon med og stolthet av Russlands lange og ærerike historie fra tidlig alder.
Lærere som ikke vil samarbeide har blitt arrestert eller bortført, og foreldre som ber om ukrainsk språkopplæring, slik de fortsatt har rett til ifølge russisk lov, blir innkalt til samtaler og truet med å fratas barna eller andre represalier.
Indoktrineringen skjer også gjennom russiske barne- og ungdomsorganisasjoner som har fått etablere seg i de okkuperte områdene. Blant dem er Junarmija, «Ungdomshæren», som gir forberedende militæropplæring inkludert våpenbruk.
Medlemmene blir også utstyrt med kamuflasjefargede uniformer og røde militærluer. Mens organisasjonen hovedsakelig henvender seg til tenåringer, åpner Junarmija for at barn ned i åtteårsalderen kan delta.
Ifølge ukrainske kilder har 35 000 barn og unge allerede blitt med, og mens medlemskapet formelt er frivillig, er det flere eksempler på at skoler har gjort det obligatorisk, eller krevd at foreldrene må søke om fritak. Andre organisasjoner er rettet mot barn ned i sjuårsalderen. Målet er å gjøre barn og unge til lydig kanonføde i den russiske hæren.
Og altså i barnehager. Allerede i 2018–19 dukket det opp videoer fra den russiskkontrollerte «Folkerepublikken Donetsk» av barn i førskolealder som marsjerte og sang soldatsanger iført uniformer og militærluer, og av en sjuåring som hevdet at han allerede hadde deltatt i kamp mot ukrainske soldater.
Mens det meste av indoktrineringen av småbarn fortsatt handler om å synge patriotiske sanger og lage tegninger, får barnehager i Russland og okkuperte områder også obligatoriske besøk av soldater som forteller fra fronten. Barna kles også opp i uniform for å delta i parader, eller blir stilt opp i «Z»-formasjon og fotografert.
Fra høsten av skal «Samtaler om viktige ting» også introduseres i førskolen.
At indoktrineringen skjer før barna rekker å utvikle kritisk sans, gjør den vanskelig å avlære når de blir eldre, til tross for forsøk på å motvirke den med hemmelig, nettbasert undervisning fra ukrainske lærere.
Trolig er det også dette de russiske myndighetene satser på.
Både på Krymhalvøya og i Donetsk og Luhansk har unge gutter som var barn da Russland begynte krigen i 2014, allerede blitt vervet i den russiske hæren og deltar i krigen mot Ukraina. Og i Mariupol har gutter født i 2007 alt blitt bedt om å melde seg til sesjon.
Samtidig er det et voldsomt press på foreldre og andre voksne om å ta russisk statsborgerskap eller forlate området. Dersom disse områdene forblir under russisk okkupasjon, kan de som blir igjen til slutt gi opp motstanden, og den ukrainske arven reduseres gradvis til en familietradisjon uten relevans for dem som ikke husker noe særlig om livet i Ukraina.
I boka «Z Generation» tegner Ian Garner et uhyggelig bilde av en russisk ungdomsgenerasjon som har blitt overrislet med propaganda helt fra de var små. Mens noen – først og fremst i storbyene – er motstandere av krigen i Ukraina, er andre mer fanatiske enn både foreldre og eldre søsken.
Åndene som har blitt sluppet ut av flasken, vil ikke nødvendigvis krype tilbake selv om Putin skulle dø eller trekke seg.
