Loading
Nå er hele Norges befolkning del av et stort, ubehagelig eksperiment – alt foran oss er upløyd mark, ingen i sammenlignbare land har opplevd noe lignende, og selv verdens beste eksperter kan bare bidra med kvalifiserte gjetninger om hvilke strategier som er best.
Vi har «vunnet mye tid», konstaterer Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg: Beregninger gjort i helga viser nemlig at de omfattende tiltakene som ble innført 12. mars har hatt svært god effekt.
Som Filter Nyheter skrev mandag morgen, er det såkalte reproduksjonstallet i korona-epidemien nå på godt under 1 i Norge – smitteveksten er stanset og antall sykehusinnleggelser går nedover. På regjeringens pressekonferanse mandag ettermiddag ble det kjent at det konkrete tallet per 5. april er beregnet til 0,7, i Folkehelseinstituttets modell.
Men inntil man gjør andre grep, betyr det egentlig bare at epidemien er utsatt – viruset er fortsatt tilstede i hele verden og kan forårsake stadig nye utbrudd.
Små justeringer i tiltak kan øke reproduksjonstallet igjen og raskt sette helsevesenet under stort press igjen.
Uavhengig av hvilken strategi regjeringen legger for de neste ukene, må de håndtere alt dette på en gang:
Regjeringens drastiske første skritt har allerede kostet veldig mange milliarder kroner og ukjente langsiktige konsekvenser for norsk økonomi og enkeltmennesker.
For å opprettholde et reproduksjonstall på under 1 – altså at hver smittede i snitt fører viruset videre til færre en én person – må mange strenge tiltak i samfunnet vare «svært lenge», til en vaksine eller reell behandling er tilgjengelig. Epidemien vil i et slikt scenario strekke seg over «to år eller mer», skrev FHI i sin forrige risikovurdering.
Når statsministeren har uttalt at epidemien skal «slås ned», var det opprinnelig knyttet til denne mulige strategien, som , etter at norske myndigheter adopterte hovedprinsippene til en ekspertgruppe ved Imperial College i London.
Ulempen ved å tviholde på en smittevekst på 0,9 eller under, er altså langvarige, strikte tiltak for sosial distansering som de aller fleste samfunn vil ha vanskelig for å bære. Samtidig vil da bare noen helt få prosent av befolkningen ha utviklet naturlig immunitet.
I utgangspunktet gjør det Norge svært sårbart for en ny oppblomstring av epidemien, for eksempel til høsten.
Den toneangivende Imperial College-rapporten beskrev i mars hvordan epidemien kan bli akkurat like katastrofal som helt uten tiltak hvis man slipper opp igjen før en vaksine, selv etter månedsvis med isolering:
FHI har gjort det klart at det – selvsagt – ikke er aktuelt å «slippe opp» på denne måten. I Norge innebærer dette at det i praksis er nå den virkelige kampen mot viruset starter.
Uten vellykkede tiltak og strategier i resten av 2020 og i 2021, har det ingen hensikt å «slå ned» viruset noen måneder i vår. Vi har kjøpt oss tid, ikke en løsning.
Om Norge velger tiltak som tvinger utbruddet helt ned til spredte tilfeller eller små klynger, kan det i teorien være mulig å avbryte alle smittekjeder ved å spore opp smittede og hvem de har vært i kontakt med.
Det krever uansett et enn hva vi har i dag.
Men lite tyder på at dette er mulig i det hele tatt hvis flytrafikk, grenser og transport inn og ut av Norge åpnes som normalt igjen. Problemet startet som kjent med hjemvendte turister, der smittejegerne oppdaget for sent at Østerrike og ikke bare Italia var et episenter for spredningen.
Norge har i dag midlertidig kontroll på epidemien, men det kan brått ta slutt om vi gjenopptar kontakten med land der mange er registrert smittet og mørketallene enda større – enten nå eller om én uke, måned eller et år.
FHI har understreket at «bare høy nok befolkningsimmunitet kan gi en varig beskyttelse mot nye, store utbrudd ved for eksempel re-import av smitte fra utlandet».
Må vi stenge grensene – hva nå det måtte bety – helt fram til vi får vaksinen i Norge?
Da regjeringen mot slutten av mars varslet at de omfattende tiltakene skulle vedvare til 13. april, var Erna Solberg tydelig på at strategien handlet om å «slå ned» viruset.
Samtidig er det ventet at et av de største tiltakene – stenging av skoler og barnehager – vil mykes opp allerede en ukes tid etter påske, uten at regjeringen kan vite hva det medfører. Lettelsene kommer kort tid etter at de samme myndighetene så stenging som helt nødvendig.
Parallellt med at mange vil sette pris på en viss normalisering av hverdagen, må myndighetene trolig legge mye arbeid ned i å unngå at lokalsamfunn eller enkeltpersoner holder fast på strengere restriksjoner enn det regjeringen mener er nødvendig.
Ifølge helseminister Bent Høie var hele utgangspunktet for skolestengingene at kommuner og skoler ble utålmodige og handlet på egenhånd, slik at staten raskt måtte lage en felles innstramming. Senere har flere kommuner også vært skeptiske til snarlige åpninger.
Den samme problematikken vil gjelde alle andre framtidige justeringer av tiltak der noe nettopp framsto som farlig smittemessig, men plutselig er tillatt igjen.
«I den grad vi kan skjelne mellom hvert deltiltaks effekt, bør man optimalisere en tiltakspakke slik at man beholder de tiltakene som har tilstrekkelig effekt og trapper ned tiltak som har for store negative ringvirkninger for individer, virksomheter og samfunn i forhold til deres nytte», skrev FHI i sin forrige risikovurdering.
Dersom Solberg, mot all formodning, skulle ønske å skjerpe tiltakene fra 12. mars voldsomt, finnes det ennå noen ubrukte verktøy for smittebegrensning – for eksempel portforbud eller tvangstiltak for å isolere smittede. Men like strenge restriksjoner som idag eller enda mer inngripen i folks liv kommer med en stor risiko for at folk går lei og slutter å følge dem.
Dagen før regjeringen innførte de strenge tiltakene 12. mars, var helseminister Bent Høie (H) bekymret for til de nye reglene dersom de opplevde at de var uten effekt.
Det tok tre uker før effektene av tiltakene ble tydelige, men selv i denne korte perioden har vi kanskje sett tendensene: Mennesker samles i store antall i populære områder, næringslivsaktører får «enorm respons» på gjenåpning av uviktige butikker, nordmenn klager over at de ikke får feriere i andre kommuner og familier lager egne spilleregler for hvor mange man kan ha nærkontakt med i løpet av uken.
At smitteveksten er midlertidig stanset, kan i tillegg gi økte forventninger om at samfunnet snart er tilbake til normalen. Nedgang i smittede betyr også at færre nordmenn ser konsekvensene av viruset på nært hold – de færreste vil etterhvert kjenne noen der covid-19 har fått alvorlige følger.
Et «kompromiss» som er skissert av flere forskere er en steng-åpne-steng-åpne-strategi som vil gi oss veldig strenge tiltak i perioder, som kan slippes opp når for eksempel antallet intensivpasienter er tvunget ned på et visst nivå igjen. Slik må vi i så fall holde på helt til effektive medisiner eller vaksinen kommer (ja, grafen fra Imperial College strekker seg mot... 2022):
Som om ikke tanken på nye runder «stenging» av ulike slag er dyster nok, vil selve tanken om å kalkulere med «minibølger» med et høyt antall intensivpasienter være svært kontroversiell ved sykehusene og for de fleste politikere.
Krisepakkene til arbeids- og næringslivet i Norge koster allerede 140 milliarder kroner over statsbudsjettet. I tillegg kommer lavere skatteinntekter og økte utgifter til arbeidsledige og syke – cirka 60 milliarder til sammen.
Dersom de massive tiltakene videreføres, vil det nødvendigvis bli behov for nye krisepakker. Samtidig har NHO har regnet seg fram til at næringslivet taper sju milliarder kroner i uka.
Men vil alt dette være i orden igjen dersom samfunnet åpnes nå?
Erfaringene fra for eksempel Kina er ikke spesielt oppløftende: Selv etter at de strengeste lockdown-tiltakene er opphevet, sliter næringslivet med at folks forbruksmønster er markant endret. Frykten for en ny epidemibølge .
