Loading
Onsdag går nederlenderne til urnene for å velge ny nasjonalforsamling. Det er det første av en rekke valg i år der høyrepopulister kan karre til seg posisjoner vi ikke har sett siden mellomkrigstida i gamle og tradisjonelt liberale europeiske stater. Derfor følger alle nå med på Geert Wilders, enerådig leder av Partij voor de Vrijheid (PVV), Frihetspartiet, som vil stenge moskeer, forby Koranen og stanse all innvandring fra muslim-dominerte stater.
Slike forslag har du hørt før, men det er likevel ikke slik at det ene ytre-høyre-partiet er det andre likt i Europa.
– PVV skiller seg ut som det mest liberale ytre høyre-partiet i saker som dreier seg om sosiale verdier, slik som familiepolitikk og kjønnsroller, sier Tjitske Akkerman, professor i statsvitenskap ved universitetet i Amsterdam, til Filter Nyheter.
Her er fem fakta du bør ha med deg før neste ukes store utenriksbegivenhet.
Likhetene med den amerikanske presidenten er mange og spenner fra karakteristisk, blondbleket frisyre og en forkjærlighet for Twitter til drastiske innvandringspolitiske standpunkter og evnen til å kommunisere direkte, enkelt og på en måte som går hjem blant mange desillusjonerte velgere.
I det siste har Wilders også tatt slagordet «gjør Nederland vårt igjen». Hans krav om utmelding fra EU og valutasonen er en type isolasjonistisk utenrikspolitikk de kan nikke anerkjennende til i Washington D.C.
Men i motsetning til Trump og flere av de andre ytre-høyrelederne på frammarsj i den vestlige verden, er ikke Wilders et friskt, nytt ansikt i avisspaltene eller en som kommer fra intet og dundrer inn i politikken fra sidelinja.
Tvert imot har han lang fartstid i det politiske etablissementet og blir i neste valgperiode antakelig det tredje mest lengstsittende medlemmet i underhuset.
Wilders startet sin politiske karriere i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), sentrum-høyre-partiet som nåværende statsminister Mark Rutte tilhører. Fra 1990 var han utenrikspolitisk rådgiver og i 1998 ble han valgt inn i parlamentet for første gang. Wilders brøt med VVD først i 2002 på grunn av uenighet om hvorvidt Tyrkia burde inviteres inn i EU, og startet PVV i 2006.
– Det er mange forskjeller på Donald Trump og meg, men de vi har til felles er en bevegelse. En patriotisk revolusjon der folk våkner opp og vil kjempe for sitt folk, sitt land, sine penger og sine grenser, sa Wilders selv .
Wilders er heller ingen «løs kanon» som Trump – snarere omtales han som en skarp politisk strateg som veier sine ord på en gullskål, og som en ideologisk orientert, snarere enn følelsesstyrt, politiker.
Også politisk skiller han seg i noen grad fra andre ytre høyre-bevegelser.
– For eksempel sosioøkonomisk, der noen – som Front National i Frankrike – er ganske langt ute på venstresiden, mens Alternativ für Deutschland er nyliberalister. PVV plasserer seg et sted i midten, sier Akkerman, som er medforfatter på en .
De to politiske drapene som rystet Nederland tidlig på 2000-tallet markerte slutten på Wilders' liv som en mann som kan gå fritt ute i samfunnet. I 2002 ble mannen som på mange måter er Geert Wilders' forløper som anti-islam-populist, Pim Fortuyn, drept av en klima- og dyrevernsaktivist. Wilders sto på «dødslista» til islamisten som sto bak da filmskaperen Theo van Gogh ble drept på åpen gate av en islamist to år etter. Kort tid etter ble parlamentsbygningen i Haag inntatt av to angripere, som bevæpnet med håndgranater var ute etter Wilders og Ayaan Hirsi Ali.
Siden har han levd under et ekstremt sikkerhetsregime, går med skuddsikker vest under skjorta og fotfølges av et kobbel politimenn uansett hvor han drar – også i private ærend.
Hjemmet er en spesialkonstruert bolig med eget tilfluktsrom, tidvis har han bodd i militærleire, og skal han besøke noen må stedet sikkerhetsklareres. Kontoret er plassert i en egen fløy av parlamentet, flere labyrintiske korridorer unna kollegene fra andre partier, og besøkende må gjennom flere sikkerhetssjekker på vei inn.
Situasjonen bruker politikeren gjerne til å fremstille seg selv som en slags martyr for sin kjernesak, men hans nærmeste mener den er direkte usunn for ham:
– Få politikere har så lite kontakt med folk som Geert.(...) Hans verden har blitt veldig liten. Den består av parlamentet, offentlige tilstelninger og leiligheten. Han kan knapt dra noen andre steder. han er sosialt isolert og fremmedgjort fra hverdagslivet. Det er ikke bra for noen, sa broren hans i et intervju med nylig.
Politisk reporter Tobias den Hartog i den nederlandske avisa følger Wilders tett og har et annet syn på saken.
– Mitt inntrykk er at Geert Wilders takler isolasjonen ganske bra. Uansett hva du mener om mannens politikk, framstår han som en hyggelig person når man treffer ham ansikt til ansikt – jeg vil ikke kalle ham varm, men definitivt vennlig, og en person det er lett å snakke med, sier den Hartog til Filter Nyheter.
Wilders vokste opp i en konservativ familie i Limburg, den sørøstlige «utstikkeren» på det nederlandske kartet som er overveiende katolsk og har vært preget av økonomisk stagnasjon siden kullgruvene stengte på 70-tallet.
Moren kom fra Indonesia. Hun tilhører den etniske gruppa som kaller seg indoer; etterkommere etter både europeere og asiater som i nederlandsk India identifiserte seg med kolonimakta og flyktet etter at de muslimske nasjonalistene tok over landet. Faren arbeidet i en teknologibedrift i hjembyen Venlo, helt på grensa mot Tyskland.
Wilders er yngst i en søskenflokk på fire og var ikke noe skolelys, men hadde utferdstrang og reiste for å se verden etter skole og verneplikt. Lommepengene tok slutt i Israel, der han ble boende og jobbe på kibbutz mens han, som han har forklart, observerte hvordan det israelske samfunnet virket tryggere og var mer velorganisert enn de arabiske nabolandene (forakten for antisemittisme er – sammen med en sosialliberal holdning til familie- og kjønnspolitikk – noe av det som i dag skiller ham fra andre ytre høyre-ledere).
– De som kjente ham som barn beskriver Wilders som noe av en villstyring og en som ikke hadde lett for å ta til seg andres argumenter, men jeg har inntrykk av at hans bekymring for det israelske folk er ektefølt, sier Tobias den Hartog.
Hjemme i Nederland fikk Wilders arbeid for bystyret i Utrecht, der han ble boende i en fattig bydel og observerte hvordan innvandrerungdom i stor grad gjorde seg avhengige av velferdsordninger. Han hevder også at han ble ranet og forfulgt av innvandrergjenger i denne perioden.
Da han gikk inn i politikken ble daværende VVD-leder , som en usedvanlig innvandringskritisk nederlandsk politiker, en naturlig mentor. I løpet av årene som rådgiver reiste Wilders mye i den arabiske verden og ble stadig mer overbevist om at islamsk masseinnvandring var uforenlig med en liberal europeisk velferdsstat.
– Til slutt forlot han partiet på grunn av Tyrkia-spørsmålet, og det var startpunktet for den politiske ekstremismen, som han har dyrket fram i kontakt med en rekke konservative israelske tenkere og skribenter. Og så har det bare ballet på seg, men Wilders skal ha for at han etter å ha forlatt VVD satt der alene og vurderte å gi seg med politikk, men likevel valgte å kjøre på, sier den Hertog.
– I motsetning til de fleste andre ytre høyre-partiene i vest-Europa har ikke Wilders noen velutviklet partiorganisasjon rundt seg, bare en nøye utvalgt gruppe av lojale medarbeidere, og han leder PVV på en svært autoritær og strikt måte, sier professor Tjitske Akkerman.
Mange unge, populistiske bevegelser er i stor grad bygget opp rundt en sterk leder, men PVV står i en særstilling. Det har formelt sett bare ett medlem – Wilders selv – og avholder ingen offentlige årsmøter, har ingen lokallag, ungdomsorganisasjon eller tilknyttet tenketank.
Prisen for eneveldet er at partiet ikke kvalifiserer til å motta penger fra Nederlands generøse partistøttesystem, og drives utelukkende av private donasjoner.
Delvis på grunn av sikkerhetssituasjonen er Wilders og andre PVV-politikere langt mindre tilgjengelige for journalister enn de andre partiene. Valgkamparrangementer der partilederen skal delta, annonseres ikke på forhånd, og alle møter i parlamentet må avtales lang tid i forveien.
– I parlamentet kan vi journalister gå fritt rundt og besøke andre politikere – selv partiledere – uanmeldt på deres kontor, mens PVV må man ha en avtale med. Og der andre partier har tre-fire pressemedarbeidere har PVV bare en, og han svarer sjelden på forespørsler, forteller Tobias van Hertog.
Han mener likevel at isolasjonen dels er selvvalgt.
– De går utenom mainstreammedia og poster tingene sine på nett. Martin Bolsmann, en av de mest erfarne PVV-representantene i underhuset, fortalte meg nylig at det etter hans syn ikke er i partiets interesse å stille opp i media: Kanskje går de glipp av litt PR, men når han først er i debatter er Wilders så god at media skriver masse om ham likevel. Arven fra Pim Fortuyn spiller inn her: Etter drapet fikk mediene mye kritikk for ikke å ha tatt ham seriøst nok, og mange har skyldfølelse for å ha behandlet ham dårlig. De «kompenserer» kanskje ved å behandle Wilders godt, mener journalisten.
Ved dette valget har ikke PVV engang brydd seg med å publisere noe skikkelig partiprogram. Istedet har de lansert , elleve kulepunkter der det eneste detaljerte handler om å «de-islamisere» landet.
– Wilders sier at visst kunne de hatt et stort program, og forklart sin politikk på alle områder, men han mener standpunkter som ikke lar seg redusere til det du får plass til på et A4-ark ikke er verdt bryet å løfte fram, sier den Hertog.
Store deler av fjoråret la PVV an til å bli Nederlands største parti, men på denne siden av årsskiftet har oppslutningen dalt. tyder på at de vinner mellom 21 og 25 av de 150 setene i underhuset, mens den sittende statsministerens parti får 25-28 seter.
Og selv om de skulle bli størst, har Nederland et fragmentert partisystem der PVV er avhengig av støttepartier for å danne regjering, og de andre, store partiene har gjort det klart at noe slikt samarbeid er uaktuelt.
– Nedgangen på meningsmålingene startet etter at Rutte den 14. januar for første gang erklærte helt uten forbehold at noen koalisjon med PVV var mulig. Dette var åpenbart en appell for å øke den strategiske stemmegivningen til VVD og ser ut til å hatt en viss effekt, sier Akkerman.
– I tillegg har Wilders ekskludert seg selv ved å nekte å delta i de store valgdebattene på TV. Han vil bare stille opp på talkshow med mer fokus på personlige forhold enn politiske saker, og valgkamparbeidet foregår i stor grad på Twitter, der han ofte blokkerer kritiske røster. Antakelig gambler Wilders på at en debatt med bare ham og Rutte like før valgdagen vil kompensere for fraværet i alle de andre debattene. Da blir det fremstilt som et race mellom de to, sier professoren.
En valgseier til PVV vil likevel ha konsekvenser.
– Som opposisjonsparti har PVV allerede maktet å dytte mainstreampartiene til høyre i saker om innvandring og integrasjon. Selv om PVV ikke er særlig effektive i å få gjennomslag for sine forslag i parlamentet – der de er nokså isolerte – er innflytelsen sterk. De gode målingene for PVV har dessuten dominert valgkampen og tvunget andre partier til å snakke om saker knyttet til bevaring av nasjonal kultur – særlig VVD og CDA (kristendemokratene) har hatt et øye til potensielle PVV-velgere, sier Akkerman.
– Hvordan kan et slikt budskap bli så populært i et land som er stolt av sin åpenhet og toleranse?
– Anti-innvandring og anti-islam-holdninger motiveres i stor grad av frykten for at det åpne, sekulære og liberale nederlandske samfunnet er truet. Dette er hovedretorikken til såvel Wilders som andre politikere: En bekymring for at likestillingen mellom menn og kvinner, homofiles rettigheter og andre ting ikke respekteres av innvandrerne, sier hun.
Denne saken inngår i en serie der Filter Nyheter dekker det høyrepopulistiske gjennomslaget i de enkelte landene i Europa. Se også:
