Loading
I kjølvannet av nesten-katastrofen med cruiseskipet «Viking Sky» i Hustadvika utenfor mørekysten i helga har beredskapen i Nord-Norge og Svalbard igjen blitt tema på Stortinget. Opposisjonen stilte statsminister Erna Solberg (H) til veggs i Stortingets spørretime onsdag.
— Er vi i nærheten av å kunne kalle det trygt? Er Norge rustet til å ta sitt ansvar for søk og redning i Nord-Norge og Svalbard, spurte Jonas Gahr Støre (Ap), som ville ha svar på hva regjeringen foretar seg for å sørge for dette.
Han stilte også spørsmål om oljevernberedskapen. Riksrevisjonen konkluderte tirsdag med at oljevernberedskapen i Barentshavet ikke er god nok.
Det var Støre selv som forhandlet fram en avtale i Arktisk råd som forplikter Norge til å ha en beredskap i disse områdene.
— Nei, vi har ikke god nok beredskap i nord til å håndtere en situasjon som den i Hustadvika, til det er det for langt opp dit. Spørsmålet er da om vi skal ha så store ressurser der oppe, i tilfelle noe skjer, eller om det er andre regler, sa statsminister Erna Solberg (H).
Norge har jobbet med å få FNs sjøsikkerhetsorganisasjon IMO til å innføre strengere internasjonale reguleringer for skipstrafikk i nordområdene. Det er vanskelig å få gjennomslag, fordi hvert enkelt land i verden har én stemme, og slett ikke alle land er like interesserte i strengere regelverk for Polhavet.
I 2017 klarte Norge likevel å få gjennomslag for et krav om at alle aktører med skip som ferdes i Polhavet blant annet må kunne holde mannskap og passasjerer i live i fem døgn mens de venter på hjelp, den såkalte Polarkoden.
Filter Nyheter skrev tirsdag en større cruise-ulykke i nordområdene med stor sannsynlighet vil få. En forsker og maritim ingeniør som har vært sentral i å teste det standard redningsutstyret for slike skip i arktiske forhold, Knut Espen Solberg, sier i artikkelen at det er et stort gap mellom kravet og virkeligheten.
Eksperten mener et stort antall vil være døde allerede etter et døgn om folk om bord må evakuere ut i redningsflåter og -båter.
Han er ikke den eneste som peker på spriket. To omfattende utredningsprosjekter - betalt av UD og sjøfartsnæringen - om beredskap i arktiske strøk, SARiNOR (Search and Rescue), konkluderer med store gap.
I dag har norske myndigheter to helikoptre på Svalbard, samt et stort skip, Polarsyssel, for redning og oljevernberedskap 9 av 12 måneder i året (mars-desember). Kystvakten patruljerer området ofte, men er der ikke fast.
I januar kom SARiNOR med en . Den konkluderer med at det aller viktigste er å få på plass en arktisk beredskapsbase på Svalbard, som takler både livredning og oljevern. Totalt er det snakk om investeringskostnader på 170 millioner kroner. Drift kommer i tillegg.
Dette innebærer bygg for lagring av utstyr, kontor for aksjonssentral og overnattingsplasser, at Polarsyssel er i drift hele året, en «spesialstyrke» underlagt Sysselmannen, samt et system for å frakte og lagre redningsutstyr ulike steder på øya.
Alle de tunge beredskapsaktørene er med i SARiNOR: Hovedredningssentralen, Kystverket og Kystvakten.
Satellitt-kommunikasjon kommer på Svalbard, det ble bestemt i fjor. Solberg påpekte dette i spørretimen, men nevnte ikke hvor langt arbeidet har kommet, eller når det forventes å være klart.
Beredskapsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp) ble i januar i Stortinget av Ap-representant Eirik Sivertsen på hvilke av SARiNORs anbefalinger regjeringen vil følge - og hvilke den vil prioritere vekk.
Tybring-Gjedde brukte mesteparten av taletiden på å snakke om tiltak regjeringen har innført frem til rapporten ble lagt fram - som Polarsyssel og helikoptrene. Hun trakk også frem at Longyearbyen har fått havnelos, samt tungoljeforbudet rundt Svalbard, som i praksis hindrer store cruiseskip fra å bevege seg noe særlig bort fra Isfjorden ved Longyearbyen. At områder på østsiden og nordsiden av Spitsbergen er definert som nasjonalparker gjør at skip med mer enn 200 passasjerer ikke får lov å gå der.
Bare det begrenser området man må ha stor beredskap for enormt, flere hundre tusen kvadratkilometer.
Spørsmålet om hvor mye cruisetrafikk staten overhodet skal legge opp til rundt Svalbard, har ikke vært like mye debattert.
Etter kullindustrien på øya ble lagt ned, har turismen blitt næringen som skal redde sysselsettingen på Svalbard - og med dette norsk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nordområdene.
Eirik Sivertsen mener det er urealistisk å ha en helikopterberedskap på Svalbard som kan evakuere flere tusen mennesker. Det er kapteinen som har ansvaret når tusenvis av cruisepassasjerer fraktes inn i polområdene.
— Når det er sagt er det viktig å ha en god beredskap, slik at det ikke bare er farlig, sier Sivertsen til Filter Nyheter.
Setter norske myndigheter krav utover FNs sjøfartsregler, risikerer den at Svalbard og Longyearbyen blir mindre attraktiv som turistdestinasjon. Skipene som skal opp dit går i nasjonalt farvann, og her kan Norge sette tilleggskrav.
Før, da det var lite aktivitet på Svalbard, var holdningen «jo mer turisme, jo bedre». Så tok det helt av. Spørsmålet er om regnestykket for kostnadene av «god nok» beredskap går opp med hva turistene legger igjen av penger. I Longyearbyen er dette et daglig tema.
Er det riktig at skattebetalerne skal subsidiere flere hundre millioner for en kommersiell næring som kanskje ikke legger igjen i nærheten så mye penger som brukes på beredskap?
Knut Espen Solberg, som selv har vært involvert i SARiNOR-arbeidet tidligere, mener diskusjonen må ta en slik vending, og advarer mot å implementere anbefalingene fra SARiNOR uten en helhetsvurdering i bunn: Hva man faktisk ønsker, og hvor mye penger en klarer å generere fra den maritime næringen, både turisme og fiske.
— Man må ta den faglige ønskelisten for det den er: Det er en ønskeliste fra aktørene som er relevant i nordområdene, både de som driver med beredskap og rederiene. Studier som dette tar ikke for seg hva som er samfunnsnyttig eller lønnsomt, sier Solberg.
Han mener det er veldig lett å kritisere myndighetene for å ha for dårlig beredskap, og cruiserederiene for å ta for store sjanser.
— Men vi som nasjon åpner jo opp for cruiseskipene. Så sitter alle og peker på hverandre. De som sitter to trinn opp i næringskjeden, politikerne, må bestemme seg for hvilken aktivitet man ønsker.
