Loading
– Det ble mange store ord, og lite handling. Er ikke det en skuffelse for regjeringen, spurte Senterpartiets Marit Arnstad fra Stortingets talerstol da klimaplanen skulle behandles.
Det ble raskt klart at det var flere som var skuffet - over Arnstad og de andre arkitektene bak «kaos-innstillingen», som Arnstad selv kalte den.
Kaoset er ikke mindre enn 478 forslag - i tillegg til selve planen - som de ulike partiene er mer eller mindre enige om. Det vil si, de er mest uenige. Det var faktisk bare fem forslag fra Fremskrittspartiet som fikk flertall.
Alle partier utenom SV og MDG sluttet seg til formuleringen «næringslivet skal ha forutsigbare rammebetingelser gjennom omstillingen». Den er like mye verdt som en engleinvestor med demens, når Stortinget ikke klarte å få på plass et forpliktende forlik, og alle virkemidlene kan krangles om ved hvert eneste statsbudsjett.
Per Espen Stoknes i MDG oppsummerte forslagene som ble vedtatt slik: «Den norske klimaplanen 2021 ender antagelig som en bitte liten plastavgift, litt flere ladestasjoner for el- og hydrogenbiler, at vi skal la være å avslutte NOx-avtalen, og at regjeringen muligens kanskje kan forte seg bitte litt med å legge fram en konsesjonsveileder for havvind, som de uansett allerede hadde lovet skulle legges fram. Snakk om «nothingburger», som de sier utaskjærs, eller mye skrik og lite ull, som det heter på godt norsk».
Det ble ikke flertall for å tredoble CO2-avgiften det neste tiåret (i realiteten en nasjonal avgiftsøkning på 400 kroner over ti år, hvis CO2-prisen i EU øker til 1000 kroner i 2030, som forventet), fortsatt biodrivstoff-krav og klimakrav i offentlige innkjøp.
Resultatet ble det klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) omtalte som «worst case scenario» i et intervju med Filter Nyheter i februar.
Hva nå?
Det ble klart underveis i debatten at forslagsmylderet er blitt et slags rødgrønt tilsvar på regjeringens plan. Eller som Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust sa det: «Om fem måneder er det valg, da kan vi bli enige om en klimapolitikk som kutter utslipp og skaper arbeidsplasser».
Filter har derfor rotet rundt i dritten på jakt etter kanel - som i noen lunde konkrete svar på hva som trolig blir Norges klimapolitikk fremover - avhengig av hvilken side som vinner valget.
En ting har blitt tydelig gjennom behandlingen av klimaplanen: Flere partier har gjort betydelige endringer i klimapolitikken sin på kort tid.
De rødgrønne først:
I flere tiår har det vært slik at svaret fra de to største partiene i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet, alltid har vært «kvoter!» i klimapolitikken. Samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg kunne messe vegger opp og vegger ned om at kvotekjøp var det grepet som ga mest klimakutt for pengene. Nå har pipa fått en annen låt.
– Arbeiderpartiet vil investere i Norge istedet for å kjøpe kvoter i Europa, erklærte Aukrust fra stortingets talerstol, og begrunnet u-svingen slik:
– Vi er opptatt av at Norge ikke skal falle bakpå.
Forklaringen er et ekko av flere industribedrifters bønn den siste tiden: Stram inn kravene skikkelig, og likt for alle, så får norsk næringsliv et grønt konkurransefortrinn fremfor resten av markedet.
Forsker ved CICERO Bård Lahn : 2021 er det første året der alle norske utslipp blir knyttet til forpliktelsene med EU. Det betyr at Norge får et tak på hvor mye det er lov å slippe ut år for år, også i sektorene utenfor industrien. Den grunnleggende todelingen mellom industri og «røkla» som EUs klimapolitikk legger opp til, gjør det enklere for de oljevennlige styringspartiene å kutte nasjonalt uten å knekke industrien.
Ap og Høyre er ikke det eneste partiet som har gjort store retningsendringer i klimapolitikken. Senterpartiet, som profilerer seg sterkt på motstand mot både EU og EØS, har nå tatt Arbeiderpartiets tradisjonelle posisjon i klimapolitikken: Partiet vil innfri klimamålet med å kjøpe kvoter i Europa - eller «subsidiere bedrifter i Øst-Europa», som er blitt SVs en smule usolidariske favorittuttrykk.
Det er ikke lett å skjønne Senterpartiets nyforelskelse i kvotesystemet, i og med at partiet har insistert på følgende anmerkning i klimaplanen: «alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, viser til at klimasamarbeidet i EU fungerer».
Samarbeidet funker ikke, men kan vi please få kjøpe kvoter?
Nevnte forsker Bård Lahn mener den samme mekanismen som gjør det lettere for Ap og Høyre å godta nasjonale kutt, gjør at Senterpartiet har fått klimapolitikken langt tettere inn på livet - eller rettere sagt inn i fjøset. Landbruket er nemlig den nest største kilden til utslipp når en holder industrien utenfor. Og når «alle» har blitt enige om å kutte hjemme, har presset på bonden økt.
Senterpartiet har nå sluttet seg til Fremskrittspartiet, som «alltid» har ment at kvoter er knall og avgifter er noe herk.
Ap-leder Jonas Gahr Støre er veldig forsiktig med å snakke for inkluderende om MDG. En viktig grunn til det er nettopp klimapolitikken. Det skulle man ikke tro når man leser forslagene til klimaplanen. MDG er det eneste partiet som blir med på en helhjertet støtte av EU-samarbeid på klima: «Samarbeidet med EU om å kutte utslipp er avgjørende for å nå målene i Parisavtalen», skriver de to, og skryter av EUs grønne giv-plan. «Norge bør knytte seg så nært som mulig til dette transformative programmet», mener Ap og MDG.
Trioen Ap, SV og MDG er skjønt enige om at klimapolitikken må være rettferdig, og ikke føre til økte forskjeller mellom folk i Norge. Arbeiderpartiet faller imidlertid av når MDG og SV vil presisere at det ikke må føre til at klimapolitikken slutter å virke.
Senterpartiet nekter å bli med på mange av punktene. Selv om Vedum har stilt opp med dieselbilen sin på Tøyen for å forsvare lavtlønnsarbeidere mot klimagrep, vil ikke partiet stemme med Ap og SV om å hindre at klimaavgifter rammer fattige hardest.
Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) ynder å advare mot de rødgrønnes interne klimakaos. Men blir det rødgrønt flertall til høsten, kan velgerne være relativt sikre på dette: Det blir industripolitikk med staten tungt inne, trolig både på havvind, hydrogen og ammoniakk.
Til sammen har de rødgrønne samlet seg om 141 forslag.
Det er klart at kommuner, fylker og stat ikke slipper unna klimakrav. De rødgrønne har gått sammen om å konkretisere regjeringens plan om klimakrav i offentlige anbud med elleve underpunkter. Miljø og klima skal vektes med 30 prosent i offentlige prosjekter om venstresiden vinner valget, krav om ombruk og resirkulert materiale i offentlige anskaffelser, for å nevne noe.
Det blir også trolig elektrifisering av sokkelen, klimaavtale med sjømatnæringen etter modell fra landbruket, strenge bærekraftskrav til oppdrett, og storsatsing på norsk bioenergi og biokull.
Hva som er de blågrønnes klimaplan, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, er jo nå behørig omtalt. Men det er like enkelt for venstresiden å erte Rotevatn med at Fremskrittspartiet knapt er villig til å bli med på noen grep i klimaplanen, som det er for han å advare mot Senterpartiet.
Frp valgte faktisk ikke å forholde seg til verken regjeringens eller noen av de andre partienes merknader og forslag til klimaplanen, de bare leverte sine egne ting og ferdig med det. Derfor står det blant annet at alle andre partier unntatt Frp understreker at de støtter Parisavtalen.
Helt mørkt er det ikke:
Fremskrittspartiet har faktisk skrevet langt mer om klimapolitikk i sine merknader til regjeringens klimaplan, enn de har gjort i sitt eget partiprogram. Neida. Joda. Uansett: I merknaden kan vi lese at partiet har en klimapolitikk, og at den bygger på «noen enkle og fornuftige prinsipper».
Det starter friskt med «Norge har ingen egen atmosfære». Fremskrittspartiet er fortsatt, i motsetning til sine gamle allierte i Høyre og Ap, redde for at strenge klimakrav i Norge vil føre til utflagging av industri.
Frps prinsipp nummer to er Jens Stoltenbergs og alle andre samfunnsøkonomers kjepphest om kostnadseffektivitet og lønnsomhet. Den samfunnsøkonomen som kanskje kan aller mest om dette i Norge, er Taran Fæhn. der hun og en kollega i SSB, Kevin Kaushal, pisker Solberg-regjeringen for en «unødvendig dyr» klimaplan. Det billigste og mest effektive tiltaket er å sette opp CO2-avgiften til 3700 kroner tonnet, og ikke ødelegge hele effekten med å åpne for å redusere veibruksavgiften.
Frp innrømmer at CO2-avgift er effektivt - faktisk så effektivt at de tror det kan bli et problem for enkelte bedrifter. Og da får kost/nytte-prinsippet bare ryke.
Frps siste prinsipp er at når vi først går inn for å samarbeide tett med EU, så får vi gjøre det med hud og hår - eller skog, som dette punktet i realiteten handler om. Frp stemmer gladelig for at Norge skal bli karbonnøytrale i 2050, så lenge det betyr at vi kan regne med karbonopptaket fra all skogen vår - og lene oss betraktelig mer tilbake i stolen enn regjeringen har lagt opp til.
Det stopper imidlertid ikke der: Liberalistene i Frp, som ellers snakker varmt om frihandel, går nemlig ikke av veien for litt god gammeldags proteksjonisme så lenge det kan beskytte norske bedrifter. Hvis EU går inn for klimatoll på importvarer fra Asia, så er Frp gjerne med på det.
Det blir nok klimagrep, uansett hvilken side som vinner valget.
