Loading
Etter regjeringens pressekonferanse tirsdag, ble rapportene som er grunnlaget for den videre korona-strategien, offentliggjort.
Deler av Folkehelseinstituttets nye rapport kan leses som at smittevernekspertene er svært skeptiske til at Erna Solberg, Bent Høie og Helsedirektoratet gikk så drastisk til verks som de gjorde 12. mars.
FHI beskriver fordeler og ulemper med alle strategier, men mener regjeringens uttalte mål om å «slå ned» epidemien har skapt en «nullvisjon» ute blant nordmenn flest som kan være skadelig i seg selv.
Tiltakene besluttet 12. mars, som ofte omtales som en stenging av Norge, er langt fra ukontroversielle blant regjeringens pandemi-rådgivere.
«Per i dag er det ukjent om de mest inngripende tiltakene reelt sett er nødvendige for å bremse eller holde nede utbruddet. Individuelle tiltak rundt de smittede og deres nærkontakter, generell hygiene og prinsipp om å holde avstand og målrette tiltak for å skjerme risikogruppene kan samlet ha god effekt», skriver FHI i sin nye rapport.
Ekspertene holder det åpent at mer moderate tiltak kunne vært tilstrekkelige, samtidig som de påpeker hvor store negative konsekvenser de gjeldende tiltakene kan få – langt utover perioden de gjelder.
FHI slår fast at: «De kontaktreduserende tiltakene har imidlertid en betydelig signaleffekt og fryktskapende effekt».
«Signalet har vært en nullvisjon; enhver smittefarlig situasjon og ethvert tilfelle oppleves som et brudd på strategien. Denne kan vedvare selv om de myndighets pålagte tiltakene oppheves, særlig hvis trusselbildet oppleves som like stort», skriver FHI, og skildrer konsekvensene slik:
«Offentlig pålagte restriksjoner kan da erstattes av virksomheters og enkeltpersoners selvpålagte restriksjoner. For eksempel kan folk la være å sende barna i barnehagen når den åpner. Eller service-virksomheter kan nekte å åpne av hensyn til sine arbeidstakere selv om forbudet oppheves. Eller kommuner kan innføre lokale restriksjoner til erstatning for de statlige».
FHI beskriver hvordan de drastiske grepene for tre uker siden vil gjøre det vanskelig å få folk til å stole på myndighetenes råd når beskjeden blir at noen av tiltakene likevel ikke er nødvendige for smittevernet:
«Dette betyr at det kan være utfordrende å «skru av» tiltakene; tregheten er stor. Folk kan forlange garanti mot smitte dersom de skal gjenoppta deltakingen i skole eller arbeidsliv. Vi er bekymret for de kontaktreduserende tiltakenes negative virkninger på den øvrige helsetjenesten og på folkehelsen».
Også Helsedirektoratet slutter seg i dag til at tiltak skal «holde epidemien innenfor helsetjenestens kapasitetsgrense, men uten noen nullvisjon for smittespredningen».
Samtidig forsvarer direktoratet valget av en «slå ned»-strategi ved å peke på de store ulempene også ved tiltak som bare bremser smitteveksten:
«Risikoen er at det vil bli mange dødsfall i løpet av de nærmeste årene, og at mange vil få alvorlige senskader etter intensivbehandling, særlig lungeskader. Så lenge epidemien pågår, må personer i risikogruppene beskyttes: eldre vil ikke kunne treffe barn, mange vil måtte være mer eller mindre i konstant karantene, personer med tilleggssykdommer bør ikke ta offentlige kommunikasjoner, arbeidsføre i risiko bør ha hjemmekontor. Dette vil pågå i minst ett år. Hvis det ikke oppstår flokkimmunitet, risikerer vi at Covid-19-trusselen blir konstant for disse gruppene. Det vil også være en stor belastning for helsetjenestene. Vi mister dessuten muligheten til å kunne leve trygt frem til det kommer en vaksine – hvis det skulle gjøre det».
Når tiltakene først ble innført, peker FHI på at det var gunstig å vente med å utfase dem til et lavt smittetall kanskje gjør det mulig å etablere et bedre testregime og oppsporing av smittede.
«Økt testkapasitet og effektivisering av smitteoppsporingen er tiltak som er mest effektive i fase 1 og 2, altså når antallet tilfeller er lavt. Det er derfor en fordel at epidemien nå er slått godt ned før man eventuelt tar bort noen av de kontaktreduserende tiltakene».
