Loading
Bare halvannen uke før italienske velgere går til urnene søndag 4. mars, viser meningsmålingene tilnærmet dødt løp mellom...
Hvordan vil det ende?
Kanskje like sannsynlig: Nyvalg, fordi partiene rett og slett ikke klarer å bli enige om hvordan en regjering skal se ut.
Phu! La oss ta det fra begynnelsen. Dette er koalisjonene, partiene og personene som stiller til valg (og ja, 81 år gamle Silvio Berlusconi er tilbake. Senest på tirsdag ble han anklaget for tette forbindelser til Cosa Nostra-mafiaen).
Hva krangler italienerne om? En hel del, men viktigst:
Italienske velgere må i all hovedsak forholde seg til følgende alternativer, der ingen ser ut til å få noe klart flertall etter valget:
Det konservative Forza Italia har dominert italiensk politikk siden 1994. Størst oppslutning hadde det i 2008, da Silvio Berlusconi ble gjenvalgt som statsminister for tredje gang. Men etter at Berlusconi måtte gå av etter sexskandaler (han ble først dømt, men senere frifunnet for å ha hatt sex med ei 17 år gammel marokkansk jente) og en pågående italiensk gjeldskrise i 2011, falt oppslutningen betraktelig.
Det siste året har imidlertid kurvene pekt oppover (og på snittet av de siste målingene ligger partiet an til 16 prosent oppslutning).
81 år gamle Berlusconi leder partiet, men stiller ikke som statsministerkandidat (fordi han er utestengt etter en dom for skattejuks). Han ledet landet som statsminister fra 1994-95, 2001-06 og 2008-11. Dersom sentrum-høyrekoalisjonen klarer å danne regjering etter valget, ligger Berlusconi an til å få en slags nøkkelrolle, men han har ennå ikke sagt noe om
Det innvandrings- og EU-kritiske ytre-høyre partiet Lega Nord, som har tonet ned sin gamle kampsak om å løsrive seg fra det fattige Sør-Italia, ligger foreløpig an til en oppslutning på 14 prosent. Partiet ledes av Matteo Salvini (44), som er blitt sammenlignet med både franske Marine Le Pen og nederlandske Geert Wilders.
Det tidligere EU-parlamentsmedlemmet Salvini, som er , har markert seg som en sterk motstander av Brussel og euro-samarbeidet. Han er for en streng innvandringspolitikk, har lovet å i sitt første år med makt (deretter skal ytterligere 400 000 ut) og blir av flere oppfattet som en høyrepopulist som
Partikollegaen Attilio Fontana tok det ett hakk lengre i januar, da han til italiensk radio uttalte at «vi trenger å bestemme oss for om vår etniske gruppe, vår hvite rase, vårt samfunn skal kunne fortsette å eksistere, eller bli utslettet. Det er vårt valg». Salvini om at Fontana måtte ekskluderes fra partiet.
Italias brødre, som henter sitt navn fra første linje i den italienske nasjonalsangen, frontes til alt overmål av en kvinne: Den nasjonalkonservative og EU-skeptiske Giorgia Meloni (41), som både er partileder og statsministerkandidat, har tidligere vært statsråd under Berlusconi.
Partiet hennes står for og euro-motstand, (med en maritim «blokade»), samt lov, orden og tradisjonelle familieverdier.
Dypest sett har partiet røtter i det som var restene av det gamle italienske fascistpartiet etter krigen - Meloni startet også valgkampen i byen Latina, grunnlagt av fascistregimet i 1932, der også dukket opp.
Meloni ser for seg Berlusconi som finansminister, Salvini som innenriksminister og henne selv som statsminister (Italias brødrene har imidlertid bare på snittet av de siste meningsmålingene).
Det var den relativt animerte komikeren Beppe Grillo som startet den populistiske Femstjernersbevegelsen for snart ti år siden. Ved valget i 2013 etablerte de seg som en politisk kraft med 25 prosent oppslutning.
Både direkte demokrati, grønn økonomi og anti-korrupsjon har vært sentrale drivkrefter for partiet, som ikke er lett å plassere på en tradisjonell venstre-høyre-akse (det er også noe av poenget, har partileder Luigi Di Maio ).
31 år gamle Di Maio er statsministerkandidat og har fått ansvaret for å ta bevegelsen inn i en «voksenfase». Han blir omtalt som mindre radikal enn Grillo, som nå
EU-motstanden er tonet ned, men Di Maio har markert seg med forslag til , færre obligatoriske vaksiner (!) og et ønske om å slanke det offentlige byråkratiet betraktelig. Bevegelsen gjør det best av samtlige partier i meningsmålinger, sist med en oppslutning på 28 prosent.
Samtidig har Di Maio avvist å gjøre avtaler om regjeringsmakt med andre partier, selv om han i januar gikk noe tilbake på om dette. Det (som ble innført i fjor og i hovedsak baserer seg på at 61 prosent av setene fordeles i forholdstallsvalg på nasjonalt plan, mens 37 prosent fordeles i flertallsvalg i enmannskretser) er ifølge enkelte forventet (og hindre at Femstjernersbevegelsen kan styre landet på egen hånd).
Den reformkåte Matteo Renzi, som i en alder av 39 år ble Italias yngste statsminister noensinne i 2014, ble gjenvalgt som leder for Det demokratiske partiet i fjor og stiller nok en gang som statsministerkandidat.
Det er til tross for at han måtte for to år siden, da han forsøkte å endre den italienske grunnloven gjennom en folkeavstemning (med det resultat at dagens sittende statsminister, Paolo Gentiloni fra samme parti, måtte ta over).
Gentiloni er ifølge seg selv på vei ut av politikken, men i en skjebnens ironi er han også med høyere oppslutning enn alle andre statsministerkandidater (det kan fortsatt hende at han blir spurt om å bli sittende inntil et eventuelt nyvalg blir avholdt).
Det demokratiske partiet er både EU-vennlig, sosialdemokratisk og sosialliberalt, dannet etter en sammenslåing av både kristendemokratiske, sosialistiske og andre partier fra valgalliansen L'Unione i 2007. Det har tradisjonelt stått sterkest blant eldre og velgere med høyere utdanning, men .
Matteo Renzi, som har fått tilnavnet «il Rottamatore» (rivningsmannen) på grunn reformiveren i egen statsministerperiode, er imidlertid fra både høyre- og venstresiden i italiensk politikk: Han har fått skylda for alt fra innvandringsstrømmen etter flyktningkrisen (Renzi er innvandringsliberal) og at den svært svake økonomiske veksten i Italia ikke er spesielt merkbar for store deler av befolkningen.
For et år siden lå partiet med over 30 prosent på meningsmålingene, men er nå nede i 23 prosent. Foruten Det demokratiske partiet består koalisjonen av flere mindre valgallianser, der EU-tilhengerne dominerer (men også innad i denne koalisjonen ).
- Det er fortsatt millioner av velgere som ikke har bestemt seg, og det kan skje uventede ting, men valgmatematikk og valgtrender tyder på at det mest sannsynlige utfallet , uttalte politikkprofessor Roberto D'Alimonte ved Luiss-universitetet i Roma i forrige uke.
Flere kilder og forslag til videre lesning:
