Prioriterte du å sove da den kanskje mest sette politiske tv-debatten siden Jimmy Carters tid gikk av stabelen?

Her er et forsøk på en oppsummering av en både intens og underholdende halvannen times presidentdebatt, der ingen av kandidatene begikk katastrofale tabber. Men Hillary (eller «Secretary Clinton» som han så høflig kaller henne nå) gikk av med seieren ved å lykkes med å få en stadig mer muggen Trump på defensiven samtidig som hun framsto som opplagt, i godt humør, og med kontroll på faktaene.

Første tema var amerikansk økonomi. Trump går rett på et av sine favoritt-temaer; meksikanere som bygger kjempefabrikker sør for grensa mens USA ikke klarer å holde tritt, med sitt ugjennomtrengelige byråkrati og stadig tykkere lovbøker, for ikke å snakke om sine forferdelige handelsavtaler, som han – med sin business-erfaring – vil kunne reforhandle til nasjonens beste.

Hun parerer ved å vise til seks års synkende arbeidsledighet og får tidlig inn et stikk på motstanderens nedarvede formue, noe som gjør Trump åpenbart ukomfortabel. Han snufser stadig, mens Clinton ikke bærer det minste preg av nylig å ha vært satt ut av lungebetennelse.

Ikke alle demokrater klarer å dy seg, guvernør eller ei:

Clinton, som er for et grønt skifte i økonomien, minner om at Trump har påstått at klimaforandringene er en kinesisk bløff (noe han protesterer vilt på, selv om det vel må være en av tidenes mest retweetede 140 tegn), og sår tvil om motstanderens angivelige forretningsteft ved å vise til at han nekter å offentliggjøre likningen sin.

Trump skryter av at han ikke bidrar mer enn nødvendig til fellesskapet (), men skal ha at han benytter anledningen godt til å vri det hele over på hennes epostskandale: «Jeg offentliggjør min skatteseddel når du offentliggjør de 33000 epostene du har slettet».

Hans argumenter om den sørgelige tilstanden til amerikansk infrastruktur – skoler, veier, sykehus og flyplasser – resonnerer også godt hos en del velgere, vil vi tro. Men Clinton fikk heftig applaus da Trump senere klagde på at nasjonen har dårlig råd, og hun svarte «».

Det er under neste tema, raseskillet og vilkårene til minoriteter, at det hele tar en mørk vending. Her får Trump utbrodere sine skremmebilder om tilstanden i deler av amerikanske storbyer: «Afroamerikanere og latinoer lever i et helvete, fordi det er så farlig. Gå en tur ned gata, så blir du skutt». Han bruker mye tid på å forsvare den kontroversielle stop-and-frisk-praksisen til amerikansk politi; altså ransaking av folk på gata uten at det foreligger noen konkret mistanke om lovbrudd.

Når Clinton slår tilbake blir hun prompte minnet på at hun en gang brukte begrepet superpredator om visse demografiske grupper (uten at Trump nevner at sitatet stammer fra 1996).

Clinton snakker om systematisk forskjellsbehandling av minoriteter – at det er større sannsynlighet for at du blir et offer for kriminalitet, eller at du blir arrestert, dømt og fengslet for den, hvis du er afroamerikaner eller latino – noe som er veldokumentert. Mens hennes påstand om at kriminaliteten i USA faktisk er på vei ned tar ikke høyde for den siste tidas markante økning av skyteepisoder blant annet i Chicago.

Det var i denne delen av debatten at Trump kom med sin første insinuasjon av at hans to år yngre motstander ikke har helse til å være president. Han bemerket at han nylig har besøkt lokalsamfunn i hardt prøvede storbyer som Detroit og Philadelphia, «mens du valgte å være hjemme». «Det er greit, det» sa Trump, mens Clinton parerte med at «jeg tror Donald akkurat kritiserte meg for faktisk å forberede meg til denne debatten».

Og i en avstikker til sikkerhetspolitikk (som kommer som hovedtema seinere i debatten) avleverer Trump gullkornet «ikke rart du har kjempet mot IS hele ditt voksne liv» til Clinton. Den selverklærte islamske staten ble, for ordens skyld, stiftet i sin aller tidligste inkarnasjon i 1999, da den demokratiske presidentkandidaten allerede var rukket å bli 52 år, og ble kjent som IS i 2014.

Så: Det mest pikante spørsmålet fra debattleder Lester Holt så langt. «Mr. Trump, i fem år forfektet du en feilaktig påstand om at landets første svarte president ikke var statsborger i kraft av å være født her. Du betvilte legitimiteten. De siste ukene har du anerkjent det de fleste amerikanere har visst i årevis: Presidenten ble født i USA. Kan du fortelle oss hvorfor det tok så lang tid for deg?»

Nå er vi altså på «birtherism», konspirasjonsteori-bevegelsen Trump har vært en slags uoffisiell leder for. Dette kan bli stygt. Og… joda, i stedet for å svare prøver han igjen å beskylde Clinton-leiren for å ha startet ryktet om Obama i primærvalgkampen i 2008, men at staben hennes «mislyktes» med å finne fødselsattesten - eller noe sånt.

«Da jeg involverte meg, mislyktes jeg ikke. Jeg fikk ham til å utlevere fødselsattesten. Så jeg er fornøyd med det. Og jeg skal fortelle hvorfor jeg er fornøyd. Fordi nå vil jeg komme videre med å bekjempe IS, skape jobber (…)»

Han legger ikke akkurat denne ballen død, og blir presset av moderatoren på hvorfor (i alle dager) han fortsatte ryktespredningen om Obamas statsborgerskap (og du vet, hemmelig muslim, blunk, blunk) i hele fem år etter fødselsattesten. Men han skrur svaret til å handle om Clinton igjen. Det kan bety trøbbel.

Holt: «Men vi snakker om «racial healing» i dette segmentet. Hva vil du si til amerikanere, fargede, som…»

Trump: «Vel, det var veldig… Jeg sier ingenting. Jeg sier ingenting, fordi jeg var i stand til å få ham til å vise fødselsattesten. Han skulle ha lagt den fram mye tidligere. Jeg sier ingenting. Men la meg si deg, når du snakker om helbredelse, så tror jeg at jeg har utviklet et veldig, veldig godt forhold den siste tida med det afroamerikanske samfunnet. Jeg tror du kan se det»

Eller ikke, han har anslagsvis ingen prosent støtte blant svarte. Men han mener visst at han er godt likt blant minoriteter fordi: «Jeg tror jeg gjorde en god jobb og en stor tjeneste ikke bare for landet, men til og med for presidenten, da jeg fikk ham til å legge fram fødselsattesten». Legger opp til smash nå.

.

Hun sier at Trump aldri kan kvitte seg med «den rasistiske birther-løgnen». Whoa.

Hillary: «Han startet faktisk sin politiske aktivitet basert på denne rasistiske løgnen om at vår første svarte president ikke var amerikansk statsborger».

Vi er der ja - presidentkandidatur tuftet på rasisme. Men hun stopper ikke:

«Husk at Donald startet karrieren tilbake i 1973 ved å bli saksøkt av Justisdepartementet for rasediskriminering fordi han ikke ville leie ut leiligheter i et av sine prosjekter til afroamerikanere, og han forsikret seg om at folk som jobbet for ham hadde forstått denne policyen. Så han har en lang historikk med rasistisk oppførsel», sier Hillary.

Dette er guffent, og sant, og Trump strever.

Kandidatene har stått på podiet i en time og fem minutter når det er duket for sikkerhetspolitikk. Clinton får et spørsmål om cyberangrep, vrir det mot Russland, og Trump prøver å avbryte når han skjønner hvor det bærer. «Jeg vet Donald er veldig glad i gi ros til Vladimir Putin, men Putin spiller et veldig langsiktig spill», sier hun, med henvisning til Trumps bromance med den russiske presidenten og hackerangrepene mot Demokratene. Hillary får også nevnt at 50 personer som tidligere har jobbet med nasjonal sikkerhet i republikanske administrasjoner har gått ut og sagt at Trump ikke er presidentmateriale.

Trump konterer med at 200 generaler og admiraler nylig har gått god for ham, i likhet med 16 500 grensevakter. Han sier også at det ikke er sikkert at det er russerne som hacker og at det like godt kan være Kina, eller bare «noen som sitter på senga si og veier 180 kilo».

Trump nevner også at sønnen hans på ti år er veldig flink med datamaskiner men at USA ikke er flinke nok på cyberkrigføring med IS. Han benytter sjansen til å gjenta at USA aldri skulle invadert Irak (noe han ), at Obama/Clinton beredte grunnen for IS da de forlot landet og at USAs allierte må betale mer for sikkerhetsgarantiene de nyter godt av.

På spørsmål om han støtter bruken av atomvåpen også uten å ha blitt angrepet av slike våpen først, virker det knapt som om Trump forstår problemstillinga: «Jeg tror at så snart atom-alternativet inntreffer, er alt over. Samtidig må vi jo være forberedt. Jeg vil ikke utelukke noe, for se på noen av disse landene. Se på Nord-Korea, der gjør vi ingenting. Kina burde løst det problemet for oss», sier han.

Så, . Etter å ha repetert at Hillary ikke har utseendet til en president, utbroderer han at han ikke tror Clinton har den nødvendige utholdenheten.

Ikke så smart. Clinton minner om sin imponerende reisevirksomhet i perioden som Obamas utenriksminister:

«Så snart han reiser til 112 nasjoner for å forhandle fram fredsavtaler, våpenhviler, løslatelse av dissidenter og nye muligheter verden rundt, eller tilbringer 11 timer med å svare for seg for en kongresskomite, kan han snakke til meg om utholdenhet».

Det siste refererer til avhøret av henne etter angrepet på den amerikanske diplomatstasjonen i Bengazi, som faktisk varte så lenge, ifølge faktasjekken til .

Det var overraskende at Hillary ikke tok opp Trumps kvinnesyn tidligere, men helt på tampen kommer det, gitt. Hillary bare:

«En ting til, nå prøver han å vri det fra utseende til utholdenhet, men dette er en mann som har kalt kvinner «griser», «slasker» og «bikkjer», som har sagt at graviditet er en ubeleilighet for arbeidsgivere (Trump: «Jeg sa aldri det». Alle faktasjekkere: Jo, han sa det), og som sa at kvinner ikke fortjener likelønn om de ikke gjør en like god jobb som menn. Og, en av de verste tingene han har sagt var om en kvinne i en skjønnhetskonkurranse – han elsker skjønnhetskonkurranser, støtter dem og henger rundt dem. Han kalte denne kvinnen Miss Piggy.  Han kalte henne «miss housekeeping» fordi hun var latinamerikansk. Donald – hun har et navn».

Trump: «Hvor fant du dette?»

Hillary: «Hun heter Alicia Machado og har seinere blitt statsborger, og du kan banne på at hun skal stemme i november».

Au. Au. Au. Trump får lov til å svare kort, men snubler avgårde i et eller annet om at Hillary har lagd slemme tv-reklamer om ham og en slags blanding av trussel og raushet: «om du vil vite sannheten hadde jeg tenkt å si noe ekstremt røft til Hillary, til familien hennes, men jeg sa til meg selv at «jeg kan ikke gjøre det, jeg kan ikke gjøre det, det er ikke passende». (Det viser seg seinere at Trump visstnok hadde tenkt å komme med en tirade om utroskapsskandalen med Monica Lewinsky og Bill Clinton, men at han angivelig lot det ligge fordi datter Chelsea Clinton var i salen. Vi finner ikke på dette.)

De siste minuttene har vært et forferdelig strekk for Donald.

Det siste spørsmålet fra moderatoren er rett og slett om kandidatene vil akseptere et tap i november som velgernes vilje. Dette kan virke litt rart, men kommer fordi Trump igjen og igjen i valgkampen har ymtet frampå om at bare valgjuks kan gjøre at han taper, at han skal hyre egne «valgobservatører» og så videre.

Hillary svarer at hun støtter demokrati (!) og selvsagt vil akseptere utfallet av valget, før hun hekter på en dette-er-viktig-oppfordring: «Jeg håper virkelig dere vil komme dere ut og stemme som om framtida deres avhenger av det, fordi det mener jeg den gjør».

Trump klarer ikke engang å svare på spørsmålet om han vil gå med på å ha tapt hvis velgerne sier så.

«I want to make America great again. Vi er en nasjon med alvorlige problemer. Vi mister jobbene våre. Folk strømmer inn i landet…»

Så kommer en antydning om korrupsjon hos innvandringsmyndighetene fordi 800 migranter som skulle utvises endte opp med statsborgerskap. Eller noe sånt. Det er for seint å skvise inn innvandring som tema, vi kan umulig være de eneste seerne som er litt slitne nå.

«Vil du akseptere utfallet av valget», spør tålmodige Lester Holt igjen.

Trump: «I want to make America great again. (Jada). Det får jeg ikke til om Hillary vinner, men om hun gjør det vil jeg absolutt støtte henne».

Se der ja, da fikk vi om ikke annet avklart i natt at Trump ikke planlegger en helt bokstavelig borgerkrig om han taper valget.

Det spørs om så mange andre enn Donald Trump mener at han vant denne debatten.