Klokken 02.00 lokal tid 3. januar 2026 startet USA bombing av luftvern i den nordlige delen av Venezuela slik at amerikanske soldater kunne flys inn til hovedstaden Caracas og gå til aksjon mot residensen til president Nicolás Maduro. Kort tid senere våknet verden til nyheten om at Maduro og hans kone var kidnappet og fløyet til New York.

USAs president Donald Trump og hans administrasjon begrunnet operasjonen som en «lovhåndhevelse med militær støtte». Internasjonale jurister og eksperter på folkeretten i såvel FN som USA og andre land påpeker at raidet bryter med FN-pakten og Venezuelas suverenitet. 

Overfor avisa The New York Times sier Trump det rett ut: «I don’t need international law». I et intervju som ble publisert i går skisserer presidenten en visjon der makten kun begrenses av hans egen moral. «I sak etter sak gjør president Trump det klart at han selv vil sette grensene for sine fullmakter – ikke internasjonal rett eller traktater», skriver avisa.

Dermed er det nærliggende å frykte at det folkerettslige systemet – traktatene og prinsippene de fleste stater anerkjenner – står for fall. På den annen side er det ikke første gang USA gjør som de vil i andre land. Noe er likevel nytt denne gangen, sier statsvitenskapsprofessor Tore Wig ved Universitetet i Oslo i dette intervuet: Det er blitt åpenbart at USA ikke engang later som om de følger folkeretten.

– Folkeretten har derfor mindre relevans enn den har hatt tidligere. Ikke slik å forstå at USA alltid har vært like opptatt av å garantere for de folkerettslige prinsippene, de har brutt dem mange ganger, men de har i det minste vært opptatt av å late som de handler i tråd med dem, og av å påpeke andre stater som bryter dem. Nå bryr de seg ikke engang på overflaten. Og siden USA er den mektigste staten i det internasjonale systemet innebærer det at folkeretten får en mindre rolle å spille, fordi folkeretten til syvende og sist er et rammeverk som avhenger av at noen med makt støtter opp under det. 

– Så da er folkeretten, utviklet gjennom hundrevis av år og kodifisert med kruttrøyken fra Den andre verdenskrig i nesene, for alle praktiske formål død og begravet?

– Det er den ikke, for den koordinerer en lang rekke interaksjoner mellom land og har fortsatt relevans for hvordan de samhandler. Skal to stater møtes for å finne ut av en fiskeriavtale, så er det ikke sånn at de snakker om hvem som har den største hæren – de prøver å følge folkeretten og komme frem til en lovlig avtale. Men den spiller ikke lenger så stor rolle, tror jeg, når det gjelder å binde de aller største og militært mektigste statene og deres sikkerhetsinteresser. Der virker det som om det er en helt annen situasjon nå.

– Noen vil innvende at internasjonal rett aldri har vært annet enn et narrespill; at rå makt uansett avgjør når det blir alvor. I hvilken grad kan vi hevde at folkeretten virkelig har tøylet stormaktene?

– Det har hatt en betydning i den forstand at det har vært et system som mektige stater har sluttet opp om, om enn på en imperfekt, til og med hyklersk, måte. En viktig norm har vært at man ikke skal drive aggresjon overfor nabostater, og det har ganske sikkert spilt en rolle i å forhindre krig, totalt sett, siden 2. verdenskrig. Hvor stor denne rollen har vært, har vi ikke noe godt samfunnsvitenskapelig svar på, fordi det er vanskelig å observere årsaken til at stater ikke går til krig. Mange forskere peker på folkeretten som en del av forklaringen på at det har blitt færre mellomstatlige konflikter. Så finnes det andre forklaringer, også. Viktigst av alt er at de internasjonale systemene har vært relativt ordnet. Etter Den andre verdenskrig har situasjonen enten vært at USA og Sovjetunionen har vært de to største maktene og diktert reglene i sine sfærer, eller at det har vært unipolart, med én supermakt. Nå er vi over i en annen situasjon, hvor det er flere stormakter som konkurrerer om innflytelse – særlig Kina, forsåvidt Russland, og kanskje også, i en viss grad, Europa. 

– Og det er på det rene at det faktisk er blitt færre kriger i verden etter verdenskrigen?

– Den andre verdenskrig blir jo et litt spesielt punkt å starte analysen ved, men rent kvantitativt har det vært en jevn nedgang i antallet mellomstatlige konflikter, særlig etter den kalde krigens slutt. Dette har korrelert ganske sterkt med amerikansk makt i det internasjonale systemet, men nedgangen har tatt slutt nå. Ikke minst med Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022.

– Er det som skjer nå, en irreversibel prosess? Eller tror du regelsettet og tilliten i det internasjonale samfunnet kan gjenopprettes? 

– Det er ingenting som er irreversibelt på lang sikt, og ting kan endre seg ganske dramatisk. Men systemet hvor USA garanterer for en slags internasjonal orden, og der stater møter en eller annen straffsanksjon fra USA og Vesten hvis de angriper andre – det systemet er nok borte. USA har gjort veldig stor skade på sin tillit som supermakt, både blant sine allierte og blant andre land, og det er vanskelig å bygge opp igjen, selv om Trump skulle forsvinne. MAGA-fenomenet og den politiske bevegelsen bak ham er jo fortsatt der, og spiller en viktig rolle i amerikansk politikk. Det er også vanskelig å se for seg hvordan en ny, internasjonal orden skal etablere seg og hvordan den skal se ut. Oftest skjer det gjennom store kriger. Jeg håper ikke det må en slik til, for å få en ny likevekt i internasjonal politikk, men historien tilsier det. 

– Det var ikke det jeg hadde håpet å høre.

– I motsetning til under Napoleonskrigene og verdenskrigene er vi riktignok i en situasjon i dag der stormaktene har atomvåpen. Det gjør det kanskje vanskelig å se for seg såpass store kriger. Så det kan være at man finner en ny ordensløsning uten.

– Uansett må vel dette kunne kalles en ganske skummel situasjon. 

– Det er veldig bekymringsverdig. Og det er en varslet utvikling, det er mange som har snakket om dette i lang tid. Jeg har skrevet om det selv, siden invasjonen av Ukraina. Man har visst hva Trump har stått for. Også når Biden var president, visste man hva Trump ville innebære hvis han kom tilbake til makten. Han får det som han ønsker, for det er ingen som begrenser Trump i amerikansk politikk. 

– Og likevel. På Twitter, etter det som skjedde i Venezuela, skriver Tysklands forbundskansler bare at «juridisk sett er dette komplekst, noe som krever grundig overveielser». Emmanuel Macron i Frankrike hyllet avsettelsen av Maduro uten forbehold. Hvorfor er disse statslederne så avholdne, når det skjer så dramatiske ting? 

– Det er jo fordi de mangler makt til å gjøre noe annet. Når det til syvende og sist er militærmakt som dikterer, og USA ikke lenger er opptatt av internasjonale normer, global opinion, FN og internasjonal folkerett, så bryr de seg ikke om å bli «shamet» på den måten av europeiske land. Det er ikke viktig i amerikansk politikk, i hvert fall ikke i den koalisjonen som nå sitter ved makten. Da blir spørsmålet: Hva er det som er viktig? Og det er jo egentlig å ha militærmakt, påvirkningskraft og økonomisk makt. EU har for så vidt økonomisk makt, men det er ikke sikkert det er strategisk lurt å gå så hardt ut mot Trump før man har kommet til et punkt hvor man er militært uavhengig av USA.

– Det har blitt en «might is right»-verden da, rett og slett. 

– Ja, det utvikler seg i den retningen, når det gjelder akkurat dette med stormaktspolitikk og interessesfærer. På en del andre områder har internasjonale regler fortsatt relevans – regulering av fiskerisoner, sånn day-to-day-politikk. Når det gjelder å bruke militærmakt, er det mye mer kaotisk nå enn det var for 20 år siden, eller for den saks skyld for 10 år siden.

– Har det overhode noen betydning når for eksempel Jonas Gahr Støre går ut og protesterer mot folkeretten? 

– Det er selvfølgelig marginalt. Men det kan en viss relevans når stater som Norge gjør det, og jeg tror det er klokt. Det provoserer ikke, uansett, for Norge er såpass lite.

– Hva skjer fremover? Vil Putin bare forsyne seg av Baltikum og Svalbard? Vil Beijing rykke inn i Taiwan? Eller er det sånn at selv stormaktene, tross alt, har en interesse i en viss forutsigbarhet? 

– De har interesse av det, men akkurat nå er ting i endring, og spørsmålet blir hva slags risiko man kan ta som stormakt. Russland ønsker å splitte opp Nato – det er det ganske godt hold for å si. Kina ønsker å forenes med Taiwan og bli den dominante staten i sin del av Stillehavet. Jeg tror rommet for å gjøre den type ting – at Russland kan teste Nato på en eller annen måte, for eksempel – er større enn før. Samtidig skal vi ikke overdrive eller slå fast at det kommer til å skje. Skulle jeg vedde, ville jeg satt pengene på at det ikke blir krig mellom Russland og Nato. Det er bare det at sannsynligheten er stor nok til at man må ta det alvorlig. Hvis legen sier at det er 30 prosent risiko for at du har kreft, ville du tatt det alvorlig, selv om det er større sjanse for at du er frisk, ikke sant?

– Hvordan bør Norge forholde seg til det?

– Stå opp for folkeretten, som er det lille Norge har å klamre seg til, og som er viktig for den typen «småskalapolitikk» som jeg har nevnt. Navigere mellom stormaktene og bygge tettere forbindelser til europeiske militærmakter. Det gjør jo Norge nå, særlig med Storbritannia og andre land i Nord-Europa, og, for så vidt, med EU. Samtidig kan man ikke fullstendig kaste vrak på USA, eller provosere landet såpass at de sier «ok, nå kan Russland bare gå og ta Svalbard». Det hele er en vanskelig balansegang. Jeg vil gjerne legge til at jeg tror det er viktig at befolkningen forbereder seg på alvorlige utfall. At hele samfunnet får mer fokus på beredskap og at folk er klar over at krig er en mulighet, også i fredelige Norge. Vi har vært så innsausa i fred og rikdom og demokrati i så mange år, at det kan være vanskelig å se for seg alternative scenarier. Men nå må vi det. Det handler om at alle i Norge må tenke mer på beredskap. 

– Hva har du gjort selv, for å forberede deg på krig?

– Jeg har beredskapslager og sånne ting, som er anbefalt av myndighetene. Men det å tenke er kanskje det viktigste. Opparbeide mentalberedskap, slik at man ikke kommer fullstendig i sjokk hvis noe skulle skje. At man har en tanke om hva man kan gjøre, hvor man skal bidra, hvor man skal dras. Sånne ting. 

PS! Filter Nyheter er en avis som prioriterer relevant nyhetsstoff framfor kjendiser, sensasjonalisme og billig klikk-åte. Vi driver egne graveprosjekter for å avdekke nyheter de andre mediene overser, uten bindinger til noen organisasjon eller politisk bevegelse.