Loading
Ett av hovedmålene for den russiske invasjonen i februar 2022 var å sikre landforbindelse til den okkuperte Krymhalvøya. Den befestede industribyen Mariupol lå midt langs ruten. Fra 2. mars var byen omringet fra alle kanter.
Beleiringen varte i 86 dager. Russerne gjorde liten forskjell på militære og sivile mål. Snart var byen uten vann og elektrisitet. Innbyggerne lagde mat og smeltet snø over åpen ild i bakgårdene, mens russisk artilleri og raketter drønnet over hodene deres. 16. februar ble teateret i sentrum, der flere hundre søkte beskyttelse, selve symbolet på ødeleggelsene da det ble truffet av to bomber.
Nøyaktig hvor mange som ble drept i Mariupol under beleiringen, vil antagelig aldri bli fastslått. Men ut fra satellittbilder av massegraver og utvidelser av kirkegården har det blitt anslått opptil 55 000, en tiendedel av befolkningen før krigen.
Rundt 120 000 flyktet med livet som innsats. En av dem var Olga Rebro, som i dag er bosatt på Nes utenfor Oslo. Hun forlot Mariupol 14. mars, sammen med mannen, svigerforeldrene og to små barn. Hun sammenligner situasjonen med filmen «Mad Max».
– Det var ingen organiserte flyktningkorridorer. Folk evakuerte på egenhånd, mens russerne skjøt mot veien, forteller hun til Filter Nyheter.
Olga mener det hadde vært bedre om myndighetene hadde satt i gang evakuering den første dagen av invasjonen.
– Ordføreren forlot byen før invasjonen begynte, og fortalte folk at alt kom til å gå bra. Så folk trodde de kunne bli værende og stå imot russerne. Vi hadde allerede opplevd krig, og trodde det kom til å bli som i 2014. Togene fortsatte å gå fram til 25. februar. Hvis vi hadde fått bedre informasjon ville sannsynligvis flere ha reist. Og når invasjonen var et faktum, var folk uten internett eller mobilforbindelse, sier Olga.
20. mai kapitulerte de siste forsvarerne av det enorme Azovstal-stålverket. Da var over halvparten av bygningene i sentrum ødelagt eller skadet, inkludert 93 prosent av høyblokkene der de fleste innbyggerne bodde.
Sammen med de russiske soldatene ankom representanter for «Folkerepublikken Donetsk», opprettet åtte år tidligere som en del av den russiske hybridkrigen i Øst-Ukraina. De satte inn nye, lokale myndigheter. Mange gjenværende innbyggere var fortsatt uten vann og elektrisitet, mens russerne jaktet på folk med ukrainske sympatier.
– Hvis vi hadde blitt der, ville vi måttet skaffe mat når kampene tok slutt. Hadde vi gått til de nye myndighetene, ville de bedt om passene våre og lett etter informasjon om oss. De kunne ha drept oss, sier Olga.
I september ble Donetsk og tre andre fylker offisielt innlemmet i Russland, etter en forfalsket folkeavstemning.
Russisk-kontrollerte separatister hadde allerede okkupert byen i et par måneder sommeren 2014. Da byen ble rammet av et russisk rakettangrep sommeren 2015, spredte russisk propaganda konspirasjonsteorier om at angrepet kom fra ukrainsk side – noe mange trodde på.
Denne gangen forsøkte de å gi ukrainske soldater skylden for ødeleggelsene under beleiringen. Ruinene av teateret ble ryddet under streng bevoktning, mens det kontroversielle Azov-regimentet ble anklaget for å ha sprengt det innenfra.
Olga, som allerede hadde flyktet til Mariupol fra distriktshovedstaden Donetsk i 2014, mener et mindretall av befolkningen i Donetsk og Luhansk-fylkene følte seg som russere. Hun sier at de to «republikkene» ble opprettet ved hjelp av russisk desinformasjon og russiske soldater.
– Mange brydde seg ikke om politikk. Alt de ønsket seg var trygghet, jobb og mat på bordet. Hvis du spurte om de foretrakk Russland eller vestlige land, svarte de at Russland var nærmere, akkurat som du har et nærmere forhold til naboene enn til folk på den andre siden av byen. Men jeg hørte aldri noen si at de ønsket å bo i et annet land. Jeg tror det er slik for mange i Mariupol også.
Kampen om krigsbyttet begynte umiddelbart. Som belønning for innsatsen til tsjetsjenske soldater fikk den tyranniske presidenten i delrepublikken Tsjetsjenia, Ramzan Kadyrov, kontroll over Iljitsj-stålverket som var mindre skadet enn søsterbedriften Azovstal. Ifølge har tsjetsjenerne hovedsakelig plyndret bedriften for metall og maskiner, som de har solgt til sanksjonsrammede, russiske bilfabrikker.
I tillegg ble forretningsfolk fra flere trukket til Mariupol, lokket av verdifullt skrapmetall, fungerende maskiner og utsiktene til å delta i gjenoppbyggingen. Selskaper ble overtatt av russere og lokale som ønsket å berike seg under det nye regimet. Mariupol ble et eldorado for organisert kriminalitet, ofte med bånd til russisk etterretning.
Tre år senere har Mariupol falt til ro. Ifølge en organisert av det russiske utenriksdepartementet i flere land denne sommeren, har byen allerede reist seg fra ruinene etter at den ble befridd fra «ukrainske nynazister».
Mariupol spiller en sentral rolle i propagandanarrativet om at de okkuperte ukrainske områdene er historisk russiske. Målet er å gjøre den til en «russisk» by, og utslette alle spor etter Ukraina. Derfor har ukrainske minnesmerker og gatenavn blitt systematisk fjernet, og erstattet med russiske og sovjetiske.
Bak fasaden er ting annerledes. Mens det er vanskelig å få pålitelig informasjon om menneskerettssituasjonen etter tre år, er regimet i okkuperte områder langt mer autoritært enn i Russland.
Flere innbyggere har blitt arrestert og anklaget for terrorisme eller Barn og unge blir indoktrinert til å føle seg russiske gjennom skoler og ungdomsorganisasjoner, og kan også bli utkalt til den russiske hæren.
De største problemene er imidlertid mangel på medisiner og vann. Kanalen fra elva Severskij Donetsk ble ødelagt under invasjonen. I stedet får byen vann fra et utilstrekkelig reservoar med .
– Det blir verre for hver dag, sier Svitlana Arabadzhy, en annen flyktning i Norge som dro fra Mariupol tidlig i beleiringen, og fortsatt har jevnlig kontakt med folk i hjembyen.
I mesteparten av byen er det bare vann i kranene annenhver dag, i noen områder bare hver fjerde dag. Noen sier at det skyldes at russerne bruker mye vann til å bygge en vei fra Krym til resten av Russland, ifølge Svitlana.
Mye av byggevirksomheten finansieres fra det russiske statsbudsjettet. Bare i 2023 bevilget russiske myndigheter 8 milliarder euro til gjenoppbygging av okkuperte områder. Det har også kommet penger fra myndighetene i St Petersburg, som inngikk en vennskapsbyavtale med de russiskkontrollerte lokale myndighetene kort etter okkupasjonen.
I tillegg har de nye myndighetene inngått en vennskapsbyavtale med den tsjetsjenske hovedstaden . Tsjetsjenerne skal særlig være aktive i rivningsbransjen.
Mesteparten av de føderale midlene blir kanalisert gjennom departementet for bygging og utvikling, under visestatsminister Marat Khusnullin, som også deler ut kontrakter. Khusnullin har tidligere vært ansvarlig for byfornyelse i Moskva, og anses som en av Putins favoritter.
Flere av kontraktene har gått til et nettverk av selskaper og underselskaper etablert av det samme departementet. Ifølge en fra april framstår mye av byggevirksomheten i Mariupol som en pyramide med Khusnullin på toppen. I tillegg har mangelen på gjennomsiktighet og de lovløse tilstandene i de okkuperte områdene gjort dem svært utsatt for problemer med smøring og korrupsjon, som stort sett foregår ustraffet.
Den gjenoppbygde har blitt en viktig utførselsterminal for stjålet ukrainsk korn, samt kull fra gruver i okkuperte områder eid av russiske og prorussiske med tette bånd til Putin-regimet. Blant dem er den tidligere, ukrainske politikeren Viktor Medvedtsjuk, som ledet et prorussisk parti fram til 2022.
Petro Andruishchenko, tidligere rådgiver for ordføreren i Mariupol og i dag leder for det ukrainske senteret for studier av okkupasjon, karakteriserer det som foregår som «ren kolonialisme.»
– Selv byggingen av nye boliger er finansiert av russiske midler, og ment for russere. Alt sammen er plyndring, i alle tenkelige former, sier Andruishchenko til Filter Nyheter.
I august 2022 la et institutt underlagt Khusnullins departement fram en plan for en ny og bedre by, med plass til 500 000 innbyggere. Dette innebærer i praksis massiv bosetting av russiske statsborgere.
Ifølge estimater basert på russiske nettsteder har litt under 100 000 russiske borgere allerede bosatt seg i Mariupol – omtrent like mange som de gjenværende, opprinnelige innbyggerne. I 2024 skrev nyhetsbyrået Unian at 6500 av de 17 000 barna som denne høsten var barn av russiske innflyttere.
De fleste innflytterne kommer fra Moskva og St. Petersburg, der det lenge har vært knapt med boliger. De blir lokket med høye lønninger, karrieremuligheter og – ikke minst – lave renter på boliglån. I tillegg har byen tatt imot et stort antall arbeidsinnvandrere fra Sentral-Asia.
Mye av byggevirksomheten ser ut til å være rettet mot nykommerne.
Den italienske aktivisten Alex S., som ønsker å være anonym, men er er tilknyttet researcher-nettverket , har brukt mye tid på å dokumentere endringer i Mariupol ved hjelp av Google Maps og andre åpne kilder. Han begynte arbeidet sitt i 2023, da russiske propagandister holdt en konferanse i Italia for å vise fram den «gjenfødte» byen.
Ifølge funnene har russerne revet 500 hus og høyblokker siden 2022, for å rydde plass til nybygg. Foreløpig er bare ti av de nye blokkene ferdige, mens 44 er under bygging. Byggingen går svært fort fordi de bruker ferdige moduler, og kan bygge en eller to etasjer hver eneste dag.
I stedet for å bli gitt som kompensasjon til de opprinnelige beboerne, blir nye leiligheter lagt ut for salg. E
t grelt eksempel er det såkalte , et kjent landemerke som ble skadet under beleiringen og senere revet og gjenoppbygd som en nietasjes, moderne blokk av et selskap tilknyttet Khusnullins departement. Prisen for en toromsleilighet er på hele 8,5 millioner rubler (litt over en million kroner) – mye mer enn de tidligere beboerne har råd til.
I noen tilfeller nøyer russerne seg med å pusse opp fasadene, og overlater til de nye eierne å reparere innsiden. Noen har fasadene har blitt dekorert med veggmalerier som glorifiserer de russiske «befrierne».
Ett av dem, laget av , vakte sterke reaksjoner da det ble avduket i juli 2023. Det viste en liten jente omgitt av fallende bomber merket «NATO», men var i virkeligheten en kopi av et bilde den australske fotografen Helen Whittle hadde tatt av datteren sin. Ifølge Whittle skyldtes det triste uttrykket at hun ikke fant melk i kjøleskapet.
Den russiske gjenoppbyggingen bidrar også til å utslette sporene etter russiske krigsforbrytelser. Ifølge lokale Telegram-kanaler har russerne i flere tilfeller revet skadede hus uten å lete etter døde, og dumpet restene på et 3 km bredt, nedlagt industriområde. Sammen med dem ligger trolig restene etter et ukjent antall drepte innbyggere.
Et ukjent antall «gamle» innbyggere bor fortsatt i tettpakkede, midlertidige innkvarteringer i påvente av nye boliger. De risikerer at de midlertidige boligene blir revet for å lage plass til nybygg.
Tidligere denne måneden ble det postet en video i en lokal Telegram-kanal der en gråtkvalt, eldre kvinne fortalte at hun ikke hadde noe sted å dra etter å ha blitt kastet ut av leiligheten der hun bodde sammen med barnebarna. «Hvor skal jeg dra?» spurte hun. «Til søppeldynga? Gi meg en leilighet, vi har ventet i tre år nå. Vi får ingen ting.».
I stedet for å love folk nye boliger, har myndighetene begynt å tildele folk «eierløse» leiligheter. Det siste året har okkupantene trappet opp beslagleggingen av boliger fra folk som har forlatt byen. Eierne får 30 dager på seg til å møte opp og vise fram dokumentasjon på eierskap, og et russisk pass. Boligen må også registreres i det russiske eiendomsregisteret. Dette er en måte å presse folk til å ta statsborgerskap, og umulig for mange som har flyktet.
Som flyktning fra Donetsk eide ikke Olga Rebro leiligheten der hun bodde. Men selv om hun hadde gjort det, ville det vært umulig å reise tilbake for å gjøre krav på den.
– Straks jeg ankom Moskva, ville det vært filtrering. De sjekker alle dokumenter, bakgrunnen din og sosiale medier. I beste fall ville jeg blitt sendt tilbake til Norge, i verste fall ville de tatt meg. Hvis du aldri har støttet Ukraina er det kanskje mulig å komme seg tilbake dit fra Europa. Da kan du komme til Mariupol, ta imot et russisk pass og redde leiligheten din. Hvis ikke, mister du den.
– Folk venter på at Ukraina skal vende tilbake, men ikke militært, sier Svitlana Arabadzhy. Hun mener det siste skyldes at de er redde for en ny runde med ødeleggelser.
Hun understreker at alle de hun er i kontakt med er proukrainske, men antar at mange også er redde for å si høyt at de venter å på å bli befridd i tilfelle samtalene blir avlyttet.
Olga Rebro sier at mens fleste vennene hennes har forlatt Mariupol eller er døde, har hun fortsatt kontakt med folk som bor der.
– Jeg ser bilder og historier som de legger ut på Facebook eller Instagram – bilder av barna, hvis de har barn; av sjøen om sommeren, eller gjenoppbygde steder i sentrum – ikke av ødelagte bygninger. Når jeg ringer til slektninger for å gratulere med fødselsdager, prater vi bare om familie og helse og annet. Jeg spør ikke hvorfor de har blitt værende, og de spør ikke hvorfor jeg har dratt.
Hun mener de som har valgt å bli, ikke hater Vesten eller Ukraina, men ønsker å beholde hjemmet og nærheten til slektningene sine. Noen sender fortsatt barna til vestlige land for å studere.
– De ønsker rett og slett å fortsette det livet de har. Hvilket flagg de lever under er ikke så viktig så lenge hverdagen fungerer.
Det er også vanskelig å leve som intern flyktning i Ukraina.
– Da jeg kom som flyktning fra Donetsk til Mariupol i 2014, fikk jeg en masse problemer. Det var vanskelig å få legehjelp, og jeg fikk ikke stemme ved kommunevalget. Jeg fikk heller ikke støtte til leilighet fra myndighetene, og utbetalingene jeg fikk var ikke nok til å leie. Så hva skal du gjøre hvis du er et eldre menneske som har bodd hele livet på ett sted? Du kan kjøre til Tyskland eller Polen, men hva skal du gjøre der? Så de blir værende. Og russerne betaler pensjonene deres.
I likhet med Svitlana mener hun mange fortsatt venter på at Ukraina skal komme tilbake, men holder det for seg selv.
– Det var på samme måte i Donetsk. Jeg kjenner flere som ble boende der i åtte år. Det var skyting og bombing, men i det store og hele var livet deres som før. Og de venter fortsatt på at Ukraina skal komme tilbake, sier Olga Rebro.
Få norske journalister følger Ukraina like tett som John Færseth, som skriver jevnlig om krigen i Filter Nyheter. .
