Loading
Den populære islamkritiske aktivisten Hege Storhaug skrev sist søndag et innlegg hos Human Rights Service som sammenligner et påstått antall jihadistiske «soldater» i europeiske land med disse nasjonenes hærstyrker. Hun framstiller også «hæren» på mange titalls tusen personer som sentralstyrt av de øverste lederne i IS.
«Man mister ord. Antallet potensielle terrorister i Norge og Europa er så ekstremt høyt nå at det er vanskelig å se at dette går bra. Vi har en religiøs hær mot oss på antakelig 100 000. Minst», skriver Storhaug i en følgetekst på Facebook.
I selve bloggteksten, som viser til et annet Storhaug-innlegg fra juni med lignende påstander, heter det at:
Storhaug kobler påstandene direkte til den pågående norske valgkampen: «Slaget om Europa avgjøres enten under Erna eller Jonas, er min spådom. Det er der vi antakelig er. Valget er ditt, 11. september». Teksten har fått stor spredning via Facebook.
Filter Nyheter har bedt Norges fremste terrorforsker, Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), og hans mest anerkjente kollega i Sverige, Magnus Ranstorp ved Försvarshögskolan, om å vurdere Storhaugs dramatiske slutninger.
– Dette går nesten ikke an å ta alvorlig, sier Hegghammer etter å ha lest innlegget.
– Det er interessant at Storhaug anvender samme språkbruk som jihadistene selv gjør når de maner til kamp. Dette er jo ikke «religiøse soldater». Det er enkelt å male i svart/hvitt, men det kan også være farlig, sier Ranstorp.
Hegghammer opplyser at tallene Storhaug bruker ikke viser til «soldater» i noen vanlig betydning av ordet.
– Tallene viser til radikaliserte eller personer som står i fare for å radikaliseres. Det er noe ganske annet enn å være bevæpnet soldat i en organisert hær. Sifrene favner alt fra folk som er selverklærte IS-medlemmer til folk som kanskje bare har hatt propaganda på en datamaskin eller blitt observert på kafé med en person som er mer radikalisert. Det er et bredt spekter av aktiviteter som gjør at man havner i slike registre, og verken Storhaug eller andre utenforstående vet nøyaktig hva som ligger bak en oppføring, sier Hegghammer.
Han er oppgitt over aktivistens generalisering av «antakelig hundre tusen» mennesker som en form for omforent gruppe som kan ta til våpen mot nasjonale myndigheter.
– Den store overdrivelsen fra Storhaug er å omtale dette som om det er personer som er utstyrt, bevæpnet og klare til kamp. De aller, aller fleste personene bak tallene hun nevner har ikke tilgang på våpen. I tillegg har de store sikkerhetstjenester etter seg. Det er helt usannsynlig at det kommer til en åpen stridstilstand, sier eksperten til Filter Nyheter.
Han understreker at det også er feil å framstille IS som om det var en organisasjon i Europa:
– Man kan kalle det en bevegelse, men det er ikke en koordinert eller «samlet hær». Dette er spredte miljøer rundt om kring - desentralisert og fragmentert - det sitter ikke en kommandør på toppen som kan få en person i Spania eller Irland til å hoppe på kommando. De siste årene har det ikke vært terrororganisasjoner i Europa i praksis - det har ikke vært mulig å drive en definert gruppe, siden europeiske sikkerhetstjenester er ekstremt gode på å plukke fra hverandre slike organisasjoner.
I desember i fjor skrev Hegghammer en artikkel der han slår alarm om fire makrotrender som tilsier at vi ennå ikke har sett toppen når det gjelder terroranslag mot sivilbefolkningen i Europa.
– Jeg har selv brukt det siste året på å advare politikere og andre om vekst i den europeiske jihadistbevegelsen, så denne materien kjenner jeg. Europa står overfor en alvorlig utfordring på radikaliseringsfronten. Men det Storhaug skriver om er noe helt annet. En enkel test for å vise urimeligheten i bildet hun tegner, er: Hvis dette var en «samlet hær» på hundre tusen, hvorfor skjer det da ikke flere angrep?
Forskeren tror skrekkscenarier som dem fra Human Rights Service baserer seg på en misforståelse om hvordan europeiske sikkerhetstjenester fungerer.
– Man kan si at terrorangrep er mulig fordi politiet holder igjen - man har valgt å holde rettsstatsprinsipper og en forsiktig linje, blant annet for å ikke radikalisere andre. Men de europeiske statene er i stand til å ta eventuelle alvorlige mobiliseringer på islamistsiden ved roten. Statene har et enormt uutløst maktpotensiale, og det er derfor det er usannsynlig med store, krigslignende tilstander. Det kan bli nødvendig å ta en del grep som ligger lenger opp på skalaen enn det vi har vært vant til, men det betyr ikke at det vil komme kamphandlinger som antydes her, sier Hegghammer til Filter Nyheter.
Han mener det aldri vil gi noen god beskrivelse av utviklingen å peke bare på hvor mange som er i sikkerhetstjenestens søkelys av ulike årsaker sett opp mot i fjor eller for fem år siden.
– Den primære indikatoren er antallet alvorlige plott som avdekkes, altså tilfeller der grupper eller personer faktisk har forberedt seg til å utøve vold. Tallfesting av personer sikkerhetstjenesten er bekymret for, som Storhaug, refererer til, er sårbare for variasjoner mellom ulike land i hvilke kriterier de har og endringer i hva de fokuserer på. Tallene er også sårbare for detekteringskapasitet. Hvis en av sikkerhetstjenestene får mer bevilgninger og vokser kraftig, ser de alltid mer de er bekymret for, og tallet vil gå opp selv om antallet gjennomførte aksjoner går ned. Det antar jeg ligger bak antallet i Belgia, der sikkerhetstjenesten har blitt mye flinkere.
Magnus Ranstorp, som er forskningsleder ved den svenske forsvarshøyskolen, er opptatt av at ekstreme overdrivelser i virkelighetsbeskrivelsen er farlig i seg selv. Også han er kjent for sterke advarsler om økt radikalisering, men mener Storhaug bommer grovt.
– Å bruke krigsretorikk er en av de absolutt dårligste måtene å møte dette på, fordi det bare leder til polarisering og øker muligheten for ekstremistene til å vokse og få næring. De kan si til mulige rekrutter som ennå er på gjerdet at «Se, hva var det vi sa, dere vil aldri bli akseptert av vestlige samfunn». Slik sett blir Storhaugs påstander en selvoppfyllende profeti, sier Ranstorp, som også mener maleriske beskrivelser av «slag» og «krig» gir næring til høyreekstreme.
– Problemet med denne retorikken er at den eliminerer gråsonene. Da vokser høyreekstremismen og innvandringsfiendtligheten og man går bort fra de nyansene man må ha i et intelligent, demokratisk samfunn. De salafistiske jihadistene er utvilsomt en utfordring for samfunnene våre, der terror kanskje bare er et symptom, men Storhaug tegner et falskt bilde. Det bekymringsfulle snakket om «hærer» og en «krig» tar fokus bort fra hva vi må satse på - å stå opp for egne verdier og bruke hele repertoaret av verktøy innenfor demokratiet.
Ranstorp deler Hegghammers analyse av at Storhaug i sine tall blander alt fra dedikerte terrorister til ungdommer som er flagget i politiets systemer uten å være i nærheten av å ha forberedt voldshandlinger.
– For eksempel tallet fra Frankrike er riktig når man snakker om hvem sikkerhetstjenesten er interessert i. Men det er en ytterst liten kjerne av de som nevnes med voldspotensiale som vil kunne klassifiseres som at de i morgen kan gjennomføre terrorangrep. Dette er hele spekteret, ned til at en lærer kanskje har rapportert en ungdom som har vist fram en IS-film på mobiltelefonen eller brukt slagord, sier den svenske eksperten.
Heller ikke PST, som Storhaug refererer til i artikkelen, mener de ulike tallene som verserer på hvor mange sikkerhetstjenestene undersøker nærmere eller er bekymret for, gir et særlig relevant bilde av utviklingen.
– Politiets sikkerhetstjeneste mener terrortrusselen i Europa ikke kan kvantifiseres på denne måten, og vi har ikke sett noen nytte i å bruke slike tall i våre beskrivelser av trusselbildet. Når vi informerer andre må målet være å gi informasjon som faktisk gir støtte for beslutninger myndigheter skal ta, og det samme gjelder noen ganger overfor befolkningen. Da beskriver vi med hensikt trusselen i kvalitative former. Heller ikke vi har forøvrig oversikt over hvilke kriterier de ulike landene i Europa bruker for hvem som regnes inn i ulike tall, sier informasjonssjef Martin Bernsen i PST til Filter Nyheter.
Hege Storhaug har svart på forskernes kritikk i en epost tirsdag formiddag:
«Jeg forstår at Filter Nyheter ikke forstår problemstillingen og heller ikke tar den på alvor. Vi er i en situasjon der det er over 70 000 personer på sikkerhetsmyndigheters lister i kun fire europeiske land, personer man frykter kan gå til terrorangrep i islams navn. I eksempelvis Belgia tidoblet antallet seg på få år. Listene øker år for år, og det er antakelig bare et tidsspørsmål før kapasiteten til ulike lands sikkerhets- og etterretningstjenester ryker.
Kan man ikke islam, så forstår man heller ikke ummah-tankegangen. En jihadist i Sverige, vil oppleve seg som «bror» av en for han ukjent jihadist i eksempelvis Frankrike. Derfor kan man snakke om «en hær» i billedlig forstand; de har samme mål, og opplever at de står sammen, hvilket de jo også sier at de gjør ideologisk: kampen for kalifatet. Skal man underslå faktiske forhold, skal man ikke ta dem på alvor? Vil man heller ikke ta høyreekstreme på alvor når de uttaler seg om sine målsettinger? Når de formulerer sitt politiske program? Ikke sitere dem, liksom, det kan skape polarisering?
Jeg har selvsagt ikke snakket om en «organisert eller koordinert eller samlet hær», det får være grenser for fantasier. Dette er en stråmann dere plasserer ut.
Hva gjelder våpen, putter dere opp nok en stråmann: Jeg har ikke sagt ett ord om at dette er «personer som er utstyrt, bevæpnet og klare til kamp». Hvorfor skriver dere det? Men vi vet nok om hva Den islamske staten har gitt av budskap: bruk hva som helst, kniv, bil etc. Jeg trodde forskere og andre hadde fått med seg akkurat det etter alle soloangrepene, og der også terrorister har vist seg ikke å stå på noen liste til sikkerhetsmyndighetene. Altså er rundt 70 000 antakelig et for lavt tall, men det er et monstrøst tall vel ingen hadde trodd var mulig for bare få år siden. Slik informasjon for man dog ikke i MSM. Hvorfor ikke, mon tro? Det har vel ikke noe med politikk å gjøre?
Samme potensielle underrapportering ser vi i Norge. (...)
Jeg trodde også at man hadde fått med seg unntakstilstanden i Frankrike (vart i snart to år), og 7000 utplasserte fra militæret på gatehjørner i Paris. Så jo, dette minner om krigstilstander på så mange måter. Men det skal helst ikke snakkes om, men snakkes bort?»
