Loading
Usbekiske Sajfullo Saipov (29) kjørte inn på en sykkelsti i New York og tok livet av åtte personer denne uken, i det dødeligste terrorangrepet i New York siden 11. september 2001. Saipov føyer seg med dette inn i rekken av sentralasiatiske terrorister som har utført angrep i Vesten de siste siste par årene. Fem av dem usbekere: I angrepet på nattklubben i Istanbul nyttårsaften, på flyplassen Ataturk i 2016, i undergrunnen i St. Petersburg 3. april, og i Stockholm fire dager senere.
I etterkant av T-baneterroren i Russland i april, og etter New York-terroren denne uken, har medier i USA og Europa stilt seg spørsmålet «hva er det med Usbekistan?».
Terroristene er usbekere, men dro ikke fra Usbekistan i forkant av angrepene. De ble radikalisert utenfor Usbekistan: I Russland, USA, Afghanistan og Sverige. Likevel har flere sitt opphav fra den samme, folkerike og konservativt religiøse regionen Ferghanadalen øst i Usbekistan, som brer seg ut over grensene til Tadsjikistan og Kirgisistan. NRK er blant mediene som denne uken spør om dalen er et arnested for terrorisme.
Det er en feilslutning, mener kjennere av landet.
Postdoktor Edward Lemon ved Columbia University i New York leverte sin doktorgrad «Governing Religion and Security in Tajikistan and Beyond» ved Universitet i Exeter i fjor. Han mener det er et blindspor å lete etter forklaringer i landet Usbekistan.
— Jeg tror det å beskrive regionen som et arnested for ekstremisme, og eksportør av terrorisme, er misvisende. Dessverre er det noe som mange observatører har gjort helt siden tilbake i Sovjetunionen. I virkeligheten har det vært svært få terrorangrep i Sentral-Asia de siste årene. Og de som har skjedd, har vanligvis handlet mer om organisert kriminalitet og lokalpolitikk enn om radikal islam, skriver Lemon til Filter Nyheter i en e-post.
Han får støtte av Joakim Brattvoll som har studert og jobbet med Usbekistan, . Årsaken til at Brattvoll er uenig i dette er at regimet i Usbekistan, som er på topplista i verden over autoritære, undertrykkende diktaturer, har slått brutalt ned på all form for ekstremisme og opposisjon generelt.
I 2005 ble flere hundre usbekere som protesterte mot regimets fengsling av flere forretningsmenn skutt og drept av myndighetene. Hendelsen er kjent som og står som et vannskille i usbekisk nyere historie.
Siden har regimet hold et jerngrep på all opposisjon. På den årlige demokratiindeksen til Economist, Intelligence Unit, kan landet skilte å holde den absolutte jumboplassen fra livet med ti plasseringer - av 167.
Ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet finnes ikke. Tortur brukes i utstrakt grad. Ekstrem sosial kontroll og utbredt overvåking gjør all form for aktivitet som regimet misliker nær umulig. Det hele har skaffet avdøde diktator et omdømme som en av verdens verste diktatorer. Den nye president Sjavkat Mirzijojev som tok over i fjor følger samme spor.
— Regimet har laget et narrativ der valget står mellom presidenten eller Taliban: «Hvis vi mister kontroll, så blir det som i Afghanistan. Derfor må vi opprettholde lov og orden». Nabolandene fremstilles som helt ute av kontroll, spesielt Kirgisistan og Tadsjikistan, sier Brattvoll.
Myndighetene har samarbeidet med USA i krigen i Afghanistan, som et transittland for amerikanske tropper og utstyr. For Usbekistan har en forhistorie med militant islamisme. Mot det ateistiske Sovjets fall på slutten av 80-tallet kom sekulære, muslimske usbekere i kontakt med en annen form for islam som sovjetkrigere i borgerkrigen som pågikk i Afghanistan da. Enkelte ble inspirerte av hva møtet med det Afghanske levesettet, og tok det med seg tilbake til hjemlandet.
Blant dem var Juma Khodjijev, senere hetende Namangani, som i 1998 startet en islamistisk bevegelse i Ferghanadalen i Usbekistan, Islamic Movement of Uzbekistan . Disse ble raskt fordrevet fra landet og tatt opp i Al Qaida og andre Taliban i nabolandet Afghanistan. Namangani ble drept av amerikanske styrker i 2001. Dagens leder Ghazi uttalte i 2015 at IMU nå anser seg som medlem av IS.
Erika Fatland fikk sitt gjennombrudd som sakprosaforfatter med boken Sovjetistan, hvor hun reiste gjennom de sentralasiatiske landene. Hun har også skrevet om konflikten i Nord-Kaukasus og 22. juli, og holder foredrag om terrorisme. Hun sier at et av de få tingene de sentral-asiatiske regimene imidlertid har til felles er frykten for ekstremisme.
— De er redde for to ting: De er mest redde for terrorangrep, å miste kontrollen, at ekstremist-bevegelsene skal bli store og mektige og true staten. Men jeg tror også det handler om at de er redde for å miste sin sentralasiatiske identitet, sier Fatland.
Kampen mot terror er ikke bare et påskudd for å fortsette undertrykkingen.
— Det har vært terrorangrep i Tasjkent og Bukhara, så det er ikke bare oppspinn. Det har vært en reell trussel. Man vet jo ikke hva som ville skjedd hvis de innførte demokrati, religionsfrihet og fri presse, sier Brattvoll.
Sist IMU gjennomførte terrorangrep i Usbekistan var for , i bombeangrep hovedsakelig rettet mot politiet.
Lemon ved Columbia University lister opp ulike forløp for ekstremistiske usbekere:
Det er 30,7 millioner innbyggere i Usbekistan, det desidert mest folkerike landet i Sentral-Asia. Til sammenlikning bor det 5,8 millioner i Kirgisistan, og 17,2 millioner i Kasakhstan.
— Mens 99,999 prosent som finner religion, finner det som en måte som gjør dem i stand til å leve som innvandrere under vanskelige forhold, tyr et lite mindretall til vold, sier Lemon.
Brattvoll mener usbekere kommer i en «skvis» i Vesten.
— Mange av de som drar til Vesten stemples som landssvikere og landsforrædere, og har vanskelig for å komme tilbake hvis de ikke lykkes i det nye landet, spesielt hvis en har vært kritisk til regimet i sitt virke som akademiker, kunstner, journalist eller liknende.
Lemon sier sammenhengen mellom Usbekistan og radikalisering er indirekte, idet den repressive politikken i landet gir få muligheter for usbekere til å utforske sin tro eller praktisere religion. Når de så migrerer, beveger de seg til mer åpne miljøer der de kan utforske religion videre.
Tsjetsjenere, som har klatret høyt opp i IS-systemet med sin stridskompetanse fra krigingen mot Russland, rekrutterer enkelte usbekere i Russland. Andre oppdager organisasjonen på nettet, gjennom propagandamateriale på usbekisk, laget av IS-medlemmer i Syria.
— Men de fleste blir jo ikke radikalisert. Så det er en litt enkel forklaring. Den kompliserte forklaringen er at man ikke kan vite hva som har skjedd i livet deres før terrorangrepene, man vet ikke hva det er som har ført dem dit, innvender Brattvoll.
Samtidig som regimet knuser islamistiske grupperinger, blir regimets undertrykking nettopp framhevet som en faktor som kan bidra til radikalisering.
— Usbekistan er et land hvor det brukes tvangsmakt og tortur i stedet for dialog og integrering, noe som kan føre til at folk blir sinte. Men dette sinnet kan de ikke få utløp for i hjemlandet, sier Brattvoll.
— Det skjer fremdeles at folk drar til Afghanistan, både for å unnslippe undertrykkelsen i sitt eget land, og fordi de er tiltrukket av disse ekstreme bevegelsene, sier Fatland.
Situasjonen i hjemlandet gjør at millioner unge menn drar fra Usbekistan til Russland for å jobbe, et land de kan dra uten visum. Diskrimineringen usbekiske arbeidsinnvandrere i Russland opplever blir brukt som én forklaring på radikalisering.
— Der havner de nederst på rangstigen og lever under virkelig kummerlige forhold. De jobber i bygningsbransjen, og står og selger på markedene, kjører taxi. Jobber russerne ikke vil ha. De kan bo i leiligheter hvor det bor 30 mennesker i en knøttliten leilighet. De er utsatt for tuberkulose, sier Fatland.
De møter også en stadig tøffere økonomisk virkelighet i Russland, og det er arbeidsmigrantene det går mest utover. Dessuten er Russland blitt mer og mer nasjonalistisk med årene, som fører til at usbekere møtes med rasisme og vold.
— Det kan være direkte farlig å være sentralasiater i Russland, sier forfatteren.
Så hvordan er det i Ferghanadalen, som har fostret lastebilterrorister?
Ivar Dale jobber for Helsingforskomiteen, og har bodd tre år i Kirgisistan og tre år i Kasakhstan, som er naboland til Usbekistan. Nå er han bosatt i Geneve. Det er ikke lenge siden har var i Ferghanadalen. Dale beskriver området som en frodig dal med kompliserte grenser.
— Du kjenner at du er kommet til et område som her kulturelt annerledes fra de nordlige delene av Sentral-Asia. Det er et etnisk lappeteppe. Det er svære basarer, og mye handel fra Kina, sier han.
Det bor både kirgisere, tadsjikere og usbekere i dalen. Folkegruppene ser forskjellige ut i klesstil og utseende.
— Bybildet er en blanding av sentral-asiatisk kultur blandet med sovjetisk arkitektur og kultur. Den sentral-asiatiske kulturen vises rundt, i småhusbebyggelse og basarer. Usbekere har store, vakre bakgårder med frukttrær. Det er der det sosiale livet foregår, sier Dale.
Området har en lang og rik historie. Bukhara og Samarkand har vært byer i 2500 år. Alle mulige imperier har vært innom: Perserne, araberne, mongolene og Aleksander den Store.
— Usbekere ser på seg selv som kulturelt overlegne nabolandene. De har en utrolig lang tradisjon for urban kultur. De ser på seg selv som en kulturnasjon sammenliknet med «nomadene» i Kirgisistan. Det har tidvis oppstått spenninger mellom kirgisere og usbekere. Dette kom tydelig frem i konflikter rundt den kirgisiske byen Osh i 2010, en by nær grensen til Usbekistan, sier Brattvoll.
Joakim Brattvoll fikk opphold i landet i tre måneder ved å søke studentvisum for å studere usbekisk.
— Hvordan er det å bo der?
— Det er et utrolig vakkert land, med god mat, og rik kulturarv. Men man må alltid passe på hvem man sier hva til, og hva man sier om seg selv. Naboene og folk generelt er gjestfrie og hyggelige, men kan også oppfattes som veldig intervenerende for en nordmann. De kan for eksempel komme inn i huset ditt på alle mulige tidspunkter, bare bare godt ment, men det er veldig uvant for oss nordmenn. Alle spør alltid hvor du skal, hva du gjør osv. Man blir passet på, på godt og vondt. Da jeg ble matforgiftet fikk jeg hjelp til å få medisiner. Usbekere er gode til å hjelpe hverandre, sier Brattvoll.
Her er hva han mener med «vondt»:
Kontrollregimet har bygd opp nabolagssystemer som rapporterer på hverandre, kalt «mahalla-komiteer». Disse har en sterk regime-tilknytning, og rapporterer videre til politiet hvis de mener det er noe politiet bør blande seg inn i, ifølge Brattvoll.
Nettavisen Fergananews har oppsøkt New York-terroristens barndomshjem i storbyen Tasjkent, et godt stykke vest for Ferganadalen. En tidligere nabo karakteriserer familien hans som «moderne og sekulære», og at Sayfullo Saipov ikke var noen ivrig moskégjenger.
Det bildet stemmer overens med det bildet Erika Fatland har av usbekere generelt i landet. Ateismen fra Sovjet-tiden har satt sine spor i befolkningen.
— Om du har reist rundt i Nord-Afrika eller Midt-Østen, så vil det føles helt annerledes å reise rundt i Sentral-Asia. Folk dekker seg ikke til, de spiser svin mange av dem, og drikker alkohol. Selv om de sier at de er muslimer mange av dem, så er det ikke noe folk flest er særlig opptatt av. Mange er muslimer slik nordmenn er kristne. Litt slække, sier hun.
— Men kvinnene gikk jo i heldekkende plagg i Farghanadalen før Sovjet-tiden?
— Det ønsker regimet ikke å få tilbake. De som styrer landet nå har vokst opp i et imperium som ikke var religiøst, hvor ateisme var den rådende ideologi. De har ikke fått noen religiøs oppdragelse. Jeg tror ikke presidenten i Usbekistan innerst inne er dypt religiøs, for han er ikke oppvokst med det, sier Fatland.
Reglene for religionsutøvelse i Usbekistan er veldig strenge. Alle moskeer er statlige, og bruk av religiøse plagg er som å be om å bli arrestert.
— I nabolandet Tadsjikistan har en gått enda lengre, med regler for hvor langt skjegg mennene får lov å ha; ikke lengre enn en knyttneve. Det er bare lov å be i de statlige, offisielle moskeene. De prøver å unngå den afghanske og arabiske formen for islam for enhver pris, sier Fatland.
Brattvoll påpeker at Usbekistan som stat likevel er ekstremt konservativ, selv om den er sekulær.
— En tradisjonell familie-ideologi brukes som en del av nasjonsbyggingen, sier Brattvoll.
De sentralasiatiske landene er nye land. De ble født som stater i 1991.
— Det man har sett i alle disse landene i disse årene er et nasjonsbyggingsprosjekt der en har måttet begynne på null, med myntenheter, skolebøker og spørsmål som «hva vil det si å være kirgiser, hva vil det si å være usbeker? Hva er Usbekistan?». Det er ikke så rart at man ikke ønsker at ens sentralasiatiske identitet skal bli kuppet av arabiske misjonærer som prøver å bringe en islam som tradisjonelt ikke har hatt noe i Sentral-Asia å gjøre. Alle landene prøver å utbre en sentralasiatisk islam, en mer nedtonet, nokså sekulær form for islam, sier Fatland.
Ettersom IS har tapt sitt Kalifat og er presset tilbake i både Syria og Irak, er det et spørsmål hvor de sentralasiatiske fremmedkrigerne vil ta veien, og hvilke konsekvenser det potensielt kan få for stan-landene. Lemon tror ikke de vil vinne territorium i Usbekistan.
— Ettersom ISIS har mistet territorium og den tyrkiske grensen har stengt, har vi har sett en rekke scenarier utspille seg, sier Lemon, og ramser opp:
— Kanskje et mindretall kommer tilbake ulovlig, men vi har ikke sett noe bevis på at de ennå har utført angrep. Jeg tror at trusselen de utgjør, er minimal, avslutter han.
