SÅ KOM DE HJEM. Etter «Skavlan»-opptreden, romanse-kunngjøring på Instagram, 237 publiserte artikler i norske aviser og «tjuvstart» i København var det mandag duket for første oppsetning av «The Princess and the Shaman» på norsk jord.

Märtha Louise og «sjaman» Durek Verret gikk på podiet i en nær fullstappet konferansesal på et hotell i Stavanger noen minutter etter klokka 19 til esoteriske toner fra djembe, harpe, vibratone og rainstick og holdt det gående i to intense timer med sitt foredragsshow.

Vil du ha kortversjonen av hva alt ståket egentlig handler om? Vel – ingen helbredelser. Ingen fikse tryllekunster. Ingen kjernefysiske rotasjoner. Langt fra noen påstander om at han kan kurere kreft, reversere aldring eller andre ting Forbrukerrådet og Blodkreftforeningen har grunn til å kaste bort tid på. I sin mest kondenserte form er det bare en håndfull leveregler som sikkert kan kalles banale, men som neppe skader noen.

Som: Senk skuldrene. Våg å bryte normer iblant. Vær åpen for nye inntrykk og overbærende med dine egne feil og mangler.

Og ikke glem å puste mens du gjør det.

MEN FØRST – KONFERANSEHOTELL? Jepp, biskop Anne Lise Ådnøy i Stavanger bispedømme satte i forrige uke ned foten for at kjæresteparet skulle opptre som planlagt i St. Petrikirken på Nytorget.

Det var en beslutning som avstedkom en 15 minutter lang, følelsesladd prolog på det vesentlig mindre sakrale Clarion Hotel Stavanger fra byens dialogprest (og tidligere alternativbehandler) Silje Trym Mathiassen. 

Hun understreket gjentatte ganger at seansen i kirken var ment å inkludere henne selv som likeverdig samtalepartner og «grensesettende part», og at dette ville gitt en «gjenkjennende aksepterende dialog» vi gjennom biskopens beslutning ble frarøvet, og forøvrig «bidrar det ikke til en god samtalekultur å forhåndsdømme andre mennesker», så for historiebøkene ville dialogpresten «gi honnør til den mot og styrke» prinsessen og sjamanen  utviser, og de «fortjener ikke det som likner en kollektiv mobbekampanje». Sug litt på den, biskopen!

DERETTER VAR DET DUKET FOR DEM alle hadde betalt 595 kroner for å se. Märtha Louise åpner det hele på avvæpnende vis med å fortelle hvem de er (og vi ler, for det vet jo alle!) og går rett inn i monarkimonologen – hun vokste opp i en fantastisk familie som hadde middag- og lunchgjester fra hele verden.

De kom fra alle kulturer, religioner, samfunnslag og politiske bevegelser, og aldri ble noen møtt med noe annet enn kjærlighet, respekt og nysgjerrighet – ja, så inkluderende var måltidene på Skaugum at vår prinsesse vokste opp i troen om at det var sånn hele Norge var.

Meeeeen... obviously some of us don't have that view, sier hun (for av respekt for den amerikanske kjæresten snakker Märtha bare engelsk), og salen gisper litt og vi holder pusten et øyeblikk (for på dette tidspunktet har vi ennå ikke lært hvilken kardinalsynd dette er).

Helt til hun understreker hun at det er bra, dette, at ikke alle er enige i at Norge er en nasjon utelukkende av fredelige, konfliktdempende folk, for det trengs folk som bryter inngrodde mønstre. We need to shake things up! 

Cue en lang parabel om Norge som en fabrikk, og at vi ikke kan endre sluttproduktet uten å gjøre noe med råmaterialene vi putter inn i den andre enden.

Så, en skjennepreken til pressen – det er en del av oss tilstede, vi sitter bakerst i salen og nå kremter vi visst litt ned i laptopene våre: Dere (altså vi)  er ikke bare ganske irriterende når dere (vi) tar bilder foran ved scenen, og dere skal vite at dere tenker sikkert at dere bare gjør jobben deres, men også dere har et valg. Dere (altså vi) velger hvem vi er, hva vi vil skrive, hvilke saker vi jakter og hva vi presenterer til folket.

Og tenk selv: Hadde det vært så kult om hele livet vårt var «der ute», i media? Nei, tenkte ikke det, nei.

Idet Märtha Louise sier dette, eksploderer salen for første gang i applaus.

SÅ KOMMER DET MER om det å vokse opp som prinsesse, og hvordan Märtha Louise drømte om å ha helt vanlige foreldre der andre barn drømmer om å ha en konge og en dronning som mor og far, og om hvordan hun som på den ene siden en utforskende, tøff guttejente og på den andre siden et «høysensitivt» barn hadde det ekstra vanskelig med å bli satt i bås som prinsesse, eller boks, som hun kaller det.

Vi har snakket med mange publikummerne i forkant – de er både unge og gamle, noen bare nysgjerrige og mer eller mindre tilfeldig innom, andre dypt engasjert i alternativ-verdenen og ivrige Märtha-fans. Forsamlingen har ellers få åpenbare fellestrekk annet enn at det overveiende flertallet er kvinner. Og det er påfallende hvor mange som nevner dette med Märtha Louises funksjon som talskvinne for de høysensitive som en årsak til at de har kjøpt billett og ønsker å støtte henne i det hun gjør.

Det var først da hun begynte å lytte til sitt hjerte, indre stemme, follow my inner navigator, at landets prinsesse fant fred med seg selv. Vi noterer høflig.

Og med det går vi over til en, det må sies, vesentlig mer engasjerende taler. Han er fra California og synes Norge har «an amazing princess».

SJAMAN DUREK ER KLEDD I KNALLGUL slåbrok, har et langt skjerf rundt nakken og starter med en klargjøring: Sjamanisme må ikke forveksles med en religion. Sjamanisme er en måte å se verden på, og den kjennetegnes ved at den er helt blottet for alle former for fordømmelse.

Kvitt deg med fordommene dine, er i det hele tatt essensen av mye det han skal bruke den neste halvannen timen på. Selv fordommene mot folk som danser, synger og feirer livet, der man helst skulle gått duknakket på jobb, tjent penger for å betale regninger og følt seg takknemlig for å få to uker ferie hvert år (noen burde oppdatere sjamanen på at vi tross alt har litt mer enn to uker årlig fri i Norge, særlig siden Durek skal turnere landet i mai).

Märtha tar over mikrofonen for å informere om at alle må slutte å filme og fotografere på dette tidspunktet (og når det fortsatt er et kamera stående, er det fordi de filmer seansen selv).

Så introduserer paret det nærmeste vi i kveld kommer en vitenskapelig belagt teori, bare for senere å fullstendig kaste vrak på alle dens prinsipper. Den såkalte sier at du ikke skal belaste folk med ny informasjon i mer enn 25 minutter av gangen før de får en pause. Ergo er det på høy tid med en liten beinstrekk. Etter den beinstrekken kjører prinsessen og sjamanen på med godt over en times ubønnhørlig, pauseløs forelesning.

DET FOREDRAGET ER åtti prosent sjaman, tjue prosent prinsesse. Durek Verret snakker om å være åpen for nye inntrykk og bevisst på at dine egne oppfatninger og fordommer legger føringer for hvordan du opplever det som skjer rundt deg – klassisk , egentlig, selv om han kaller det å være «data open».

Han snakker om at hjertet er et viktig organ i kroppen – jepp – og at det er viktig å puste. Livsviktig, faktisk, fordi hvis hjertet slutter å slå og du slutter å puste, vel, da dør du.

«In shamanism we see that as important functions!»

Noen ganger parodierer han kritikerne som påstår han er ond og driver med svart magi, bare fordi han elsker alt Gud har skapt og spiller trommer for de syke for å kanalisere litt god energi – han sier ew! ew! ew! ew! ew! på en komisk måte og får alle til å le. Det er det nærmeste han kommer å påberope seg helbredende evner.

Durek får med salen på den første av flere sjamanistiske øvelser, og den likner til forveksling en god, gammeldags avspennings-sesjon av den typen utallige meditasjons-apper og yogaintruktører kan by på. Pust inn, pust ut, ikke sitt med armene i kors, tenk på noe du elsker, og prøv å forsterke den følelsen du får når du gjør det. Slik holder vi på en stund, og det føles bra.

Deretter bryter prinsessen inn og sier at hun fulgte med på oss under øvelsen, og at med sine høysensitive superkrefter la hun merke til at noen skalv, noen drakk kaffe, noen turte ikke puste høylydt – og dette er typisk oss nordmenn, vi tør liksom ikke gjøre noe ut av oss selv eller gestikulere med hendene når vi snakker. Slik forknytthet stenger traumer inne i kroppen, hindrer oss å dykke dypt inn i oss selv og finne ut hvem vi egentlig er, og stanser oss fra å ta lederroller, sier Märtha idet noen bak i salen kommer borti lysbryteren.

Det behagelige, dempede lyset går med ett til fullt flomlys, det surres litt med å finne ut av hvordan dimmeren fungerer, og dette er det som får Märtha til å slå om til norsk for første og siste gang i kveld: «KAN VI SKRU NED LYSENE LITT»?

DET ER FØRST MOT SLUTTEN AV FOREDRAGET at det blir litt temperatur. Det er tid for sjaman-øvelse igjen, og nå begynner det å likne et vekkelsesmøte i en karismatisk menighet.

Vi skal lukke øynene, puste dypt og forestille oss at vi verken har et navn eller et kjønn, vi skal kaste vrak på alle merkelapper og identitetsmarkører, fordunste dem i tynn luft, og så skal vi gjøre det samme med alle tyngende følelser av ansvar vi bærer med oss. Kjenne etter hva som gjenstår. Og så skal vi gripe tak i det som er der inne av kjettinger, stengsler, barrikader‚ i ryggraden, i magen, i tarmene, i leveren og i milten, i nervesystem og skjelett – og vi skal røske vondtene ut.

Våre forfedre inviteres inn i oss for å være med på utrenselsen, og sjamanen hever gradvis stemmen mens vi holder på. Vi går løs på muskler, ryggvirvler, frontallapp og hornhinner – ut med frykt, smerte, alle minnene om den gangen noen fortalte oss at vi ikke var gode nok.

Et par publikummere reiser seg og strekker armene mot været, noen klynker, noen stønner av velbehag, ganske mange hoster. Til slutt reiser alle seg, journalistene også.

Og nå, erklærer sjamanen, nå er det ikke lenger noe som vil hindre deg å leve livet til det fulle. Har du noen gang tenkt at du har lyst til å lære deg å spille et instrument? Reise til et spennende sted? Vel, nå er tiden inne. «So when you leave this planet, you will have no regrets».

Og med ett takker de for seg, og så er det over. Ikke noe pushing av englekurs, selvhjelpsbøker eller krystaller. Bare et fromt ønske om at folk går hjem med en ny styrke til å stå opp for seg selv.

EPILOG. På vei ut av konferansesalen støter Filter Nyheter på ingen ringere enn Christian Paaske – lokal blogg-kjendis, ivrig samfunnsdebattant, yogalærer, astrolog og arrangør av alternativmesse.

Samt, selvsagt, et av landets mest av ideen om at jorden ikke er rund, men flat som en pannekake, og at alle som hevder noe annet, er en del av en enorm sammensvergelse.

Det viser seg at Paaske ikke har mye til overs for det han har opplevd inne i hotellsalen de siste to timene.

– Nei, her manglet det kunnskap. Disse folka har ikke greie på det de snakker om, slår han fast.