Igjen måtte en norsk statsminister holde tale om de dødelige konsekvensene av rasisme og høyreekstremisme. Dette er hva Jonas Gahr Støre (Ap) sa på Youngstorget søndag om motivet bak drapet på Tamima Nibras Juhar (34) og gjerningsmannens antatte plan om å drepe muslimer i en moské i Hønefoss:

«I dag holder vi alle fram våre gule roser. Gult var hennes favorittfarge. Et hav av roser, et rosetog – som vi også husker etter 22. juli 2011.

Det er både et vondt og et godt minne. Vondt fordi hatet igjen har slått til, godt fordi kjærligheten, medmenneskeligheten og samholdet reiser seg.

Vi har igjen sett hva høyreekstremt tankegods kan føre til. Og vi må si det høyt, selv om det smerter: Dette var et politisk motivert drap.

Når ekstreme holdninger leder til ekstreme handlinger.

Når ytterliggående meninger leder til rasistiske utsagn.

Når ord og hatprat på nettet leder til bruk av drapsvåpen – og tar liv.

Da er det terror.

Den siktede unge mannen hadde til hensikt å skade flere – og dermed spre frykt. Som er terrorens formål.

Bare gjerningsmannen er ansvarlig for gjerningen.

Men: Tankene og idéene kommer et steds fra.

Hatet og aggresjonen har et utspring.

Radikalisering og fremmedfrykt begynner et sted.

I et mørkt, sint fellesskap. Hos et menneskesyn som hater.

Vi skal møte hatet med kunnskap, med fellesskap, med tro, med vilje til å se og støtte hverandre. Og så tidlig som mulig, med forebygging.

Og la meg si klart og tydelig: Det er ikke noe som heter et «stolt, hvitt Norge». Det er rasisme.

Noen vil ha det til at det er «de andre». Men ingen er «de andre». Alle er oss.

Det er ikke «dem» mot «oss». Alle er vi.

Og det er det Norge som vi velger å være – et Norge der vi vil hverandre vel. Med respekt, tillit og likeverd.

I familiens uttalelse dagen etter drapet, leste vi: «Midt i dette mørket ønsker familien å formidle at deres kjærlighet til henne, og til livet hun representerte, er sterkere enn hatet som tok henne bort».

Ja, kjærlighet er sterkere enn hat. Det viser vi, her vi står sammen nå.

Vi viser at det skal være trygt i Oslo, på arbeidsplasser, ute i gatene, der du bor.

Det skal være trygt å være den du er.

Trygt å tro, trygt å ytre seg, trygt å elske, trygt å gå på jobb – for å hjelpe andre.

Vi viser det når vi slår vi ring rundt alle minoriteter i Norge, uansett religion, hudfarge, bakgrunn, uansett livsreise, uansett legning.

Ja, særlig minoriteter. For det er når samfunnet beskytter de få, de utsatte og sårbare, at vi viser vår største styrke.»

Ap-politiker og Utøya-overlevende Kamzy Gunaratnam pekte i sin tale tilbake på nynazistenes drap på Benjamin Hermansen i 2001, Arve Beheim Karlsen-saken i 1999, 22.-juli-terroren i 2011 og Philip Manshaus' moskéangrep og drap på søsteren Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i 2019:

Det starter med folk blant oss, nordmenn som deg og meg, som tillater ord, setninger og formaninger. Fordommer pakka i spørsmål og feighet utkledd som modighet. Blind av privilegier, dum av segregering og mange er falske for å ikke bli utfordra. Gang på gang.

Dere, jeg er så sinna.

Terrorister er ikke bare monstre langt unna. Det er veldig enkelt å kjefte på ukjente rasister på facebook. Men med en gang det er en venn, sønn, nabo eller kollega, så holder de fleste av oss kjeft. Vi finner på unnskyldninger, for den ukomforten, den blir for vanskelig for oss. Så vi svikter. Vi svikta Tamima.

Folkes, jeg gir dere to valg:

Enten gjør vi ingenting. Da sier vi: Tamimas liv var prisen vi var villige til å betale. At flere Benjamin-er aldri kommer hjem. At flere Johanner aldri får vokse opp. At neste Tamima kan dø på jobb – bare fordi hun ser ut som oss.

Eller: Vi tar ansvar. Vi ser hatet i øynene. Vi kaller rasisme for rasisme. Ikke nok med det, vi kaller en hundefløyte for hundefløyte.

Å kalle denne terroren for tilfeldighet, er å velge side med gjerningsmannen. Å velge status quo er å legge til rette for neste drap. Neste navn. Neste minnesmarkering.

Tamimas død må svares med handling.

Hun skal ikke huskes for blodet hun mistet – men for kampen hun tvinger oss til å ta. Hun skal være ubehaget som river oss opp fra komforten, som minner oss om at trygghet ikke er gratis, rettferdighet ikke kommer av seg selv, og stillhet alltid, alltid koster liv.

Oslos ordfører Anne Lindboe (H) fokuserte blant annet på at 18-åringen bak det rasistiske drapet ikke kan knekke samholdet i hovedstaden:

Oslo har opplevd angrep fra høyreekstreme før, vi vet hvor farlige kreftene er.

Hver gang det skjer sier vi «aldri mer». For vi kan ikke si noe annet, vi kan ikke ha noen annen ambisjon.

Hardest rammer det minoritetsbefolkningen i byen vår. Mange er redde nå. Og det er jeg også. Jeg er både redd og sint.

Derfor vil jeg si tydelig og klart på vegne av hele bystyret i Oslo: 

Rasisme, ekstremisme og muslimhat har ingen plass i byen vår!

Gjerningsmannen ville spre hat. Men han har ingen makt over oss.

(…)

Mangfoldet er Oslos styrke, det er vår identitet

Filter Nyheter tar hatet på alvor. Støtt vårt arbeid ved å tegne et abonnement.