Loading
Først litt bakgrunn:
En muslimsk mann som i fjor høst jobbet i halv stilling ved Ekeberg skole i Oslo (via arbeidsformidling hos NAV), mente seg diskriminert på grunn av religion da han ble stilt overfor et ultimatum mot slutten av kontrakten: Du får bare et nytt vikariat om du begynner å håndhilse på kvinner.
Skolen visste før den første midlertidige ansettelsen at mannen ikke hilste på kvinner utenfor egen familie, begrunnet med at han ser det som et forbud fra profeten. Arbeidsgiverne så det som problematisk – men godtok det innledningsvis. Selv understreket han at han ikke ser ned på kvinner. Hvis kvinner tok initiativ til håndhilsing, la han hånda på hjertet, så dem i øynene og sa: «av religiøse grunner kan jeg ikke håndhilse på kvinner. Jeg håper at det er greit».
Oslo kommune mente at hensynet til mannens «kjønnsdiskriminerende religionspraksis» måtte vike for viktigere rettigheter. På et vis diskriminering mot diskriminering, altså.
Medienes overskrifter denne uka har handlet om at klagen hans i Diskrimineringsnemnda ikke førte fram – konklusjonen var at håndhilsepåbudet ikke var ulovlig diskriminering.
Men nemnda var splittet, to mot tre, og både mindretallet og flertallet kom med interessante argumenter.
Alle i nemnda er erfarne jurister og flere av dem er dommere i det daglige. La oss se på noen av de viktigste poengene deres:
Hele nemnda er enige om at mannen ble forskjellsbehandlet da han ikke fikk fortsette. Han hadde fått et spesifikt påbud om å hilse på kvinner, noe som ikke er stadfestet i kommunens eller skolens regelverk eller uttalt overfor andre ansatte.
Juristene er også samstemte om at mannens overbevisning om at denne kontakten med kvinner er forbudt for ham, «er å anse som et vernet uttrykk for religion», med henvisning til menneskerettskonvensjonen, selv om fortolkningen er omstridt innen islam.
Der nemnda splitter seg, er i spørsmålet om forskjellsbehandlingen var direkte, eller om han bare måtte avfinne seg med at det som i praksis gjelder alle ansatte ble satt på spissen fordi kommunen visste om islamtolkningen hans (se lenger nede).
For det er ikke ulovlig å forskjellsbehandle hvis det er en saklig grunn, og hvis det arbeidsgiveren prøver å oppnå er såpass viktig at det står i «rimelig forhold» til hva den ansatte tvinges til.
Mindretallet mener imidlertid saken dreier seg om «direkte forskjellsbehandling av den helt grunnleggende tanke-, samvittighets- og ytringsfriheten» og at kommunen ikke hadde god nok grunn til å gjøre dette.
Skoleassistenten hadde forklart at bakgrunnen for hans måte å hilse på kvinner på, var at han ønsker å holde seg «ren» for å ivareta sitt forhold til Gud.
Resonnementet passer dårlig med jobben hans, syntes flertallet i Diskrimineringsnemnda.
«Ved å hilse på en måte der han avstår fra all kroppskontakt, verner han seg mot fristelser. Dette er en tankegang som står fjernt fra de idealer om likestilling mellom kjønnene som formidles i norsk skole. Skolens oppgave er å lære barna å bli gode samfunnsborgere. I denne prosessen er skolens ansatte sentrale både som formidlere av kunnskap og som rollemodeller», skriver de.
Mannen selv har vært «sjokkert over den inkompetanse som det offentlige Norge utviser (ledende politikere inkludert), vedrørende hans religion og religiøse påbud».
Flertallet i nemnda mener imidlertid at kravet om å håndhilse på begge kjønn ikke krenker «religionens fundament», bare en «avgrenset og ikke veldig sentralt utslag av klagerens religiøse oppfatning».
«Likebehandling av kjønnene er en minst like tungtveiende verdi i det norske samfunn som religionsfrihet. Begge verdiene er lovbeskyttet, men krenkelsen av likestillingsverdiene er i denne saken større enn krenkelsen av religionen», skriver flertallet.
Disse nemndmedlemmene sammenligner saken med konservative innen kristendommen som har ment at bare menn skal kunne være prester.
«Dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette også kunne være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Vi ville for eksempel ikke hatt kvinnelige prester i Norge i dag dersom konservative krefter innenfor kirken hadde fått bestemme. Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservatisme har måttet vike ved konflikt».
Mindretallet mente håndhilsepåbudet bare var rettet mot denne mannen, at det «fra kommunens side ikke (er) sannsynliggjort at det gjelder et generelt krav om å håndhilse for ansatte i Oslo kommune», og at det dermed dreide seg om ulovlig diskriminering..
«Dette kravet er ikke stilt overfor noen andre ansatte verken ved skolen, eller for øvrig i Oslo kommune, etter det som ble opplyst i nemnda. Det foreligger ingen generelle retningslinjer om at det gjelder et krav om håndhilsing, og det kan heller ikke utledes direkte av kommunens etiske retningslinjer», mente to av de fem nemndmedlemmene.
De viste til at påbudet ikke engang var forankret i Utdanningsetaten og at det var «ensidig bestemt på et ledermøte (på skolen) som det ikke finnes innkalling eller referat fra».
Skoleassistenten fortalte at han i møte med større grupper der det både er menn og kvinner, hilser ved å ta hånden til hjertet og si hei.
«Det fantes handlingsalternativer, idet skolen eksempelvis kunne krevd at (han) hilste på alle personer på samme måte som han hilser på kvinner», skriver mindretallet.
De to nemndmedlemmene mener at løsningen om «ultimatum i form av et håndhilsepåbud for videre ansettelse», ikke var nødvendig.
Men flertallet var ikke enig i at det ville vært et alternativ at den ansatte begynte å hilse også menn uten å ta dem i hånda: «For de fleste ville dette virke konstruert og fremmed, og som noe som åpenbart var begrunnet med og foreslått i den ene hensikt å frita (ham) fra å håndhilse på kvinner», heter det i begrunnelsen.
Det er ubestridt at (mannen) hilste «på en meget høflig og respektfull måte både på kvinner og menn» selv om han ikke tok alle i hånda, og at han håndhilse på barn av begge kjønn, poengterer mindretallet.
«Det er ikke spesifisert hvem han plikter å håndhilse på, bare at (han) måtte håndhilse både på kvinner og menn for å få arbeidskontrakten forlenget. Med et slikt syn vil det eksempelvis ikke være tillatt å klemme på kvinnelige kollegaer, mens man håndhilser på mannlige kollegaer. Det vil heller ikke være tillatt å hilse høflig ved å løfte hånda eller å nikke og si hei», skriver mindretallet.
De to nemndmedlemmene peker på at det kan være helt andre grunner til at man ikke ønsker kroppskontakt, som frykt for bakterier eller ren bekvemmelighet, og at det er ulike måter å hilse på i ulike kulturer.
«Hva som er grunnen til ulik hilsemetode kan det etter mindretallets syn ikke legges vekt på, da det fort vil være diskriminerende i seg selv. Et påbud om at ansatte i Oslo kommune skal håndhilse på alle voksne kvinner og menn vil også være vanskelig å håndheve, da det vil oppstå en rekke ulike spørsmål i den forbindelse. Hvilken krets av personer skal det håndhilses på? Plikter man å si noe i tillegg? Kan man ha på hansker? Må man håndhilse hver dag, eller er det tilstrekkelig å håndhilse ved første møte? Skal dette tas opp på intervjuer?»
«Hvordan man hilser anses å være innenfor den enkeltes personlige sfære, såfremt håndhilsing ikke er sentralt element ved utøvelse av arbeidet, noe som for så vidt er vanskelig å forestille seg», mener mindretallet.
«Mindretallet viser til at det i dette tilfellet ikke er fremsatt noen klager fra foreldre og heller ikke dokumentert klager fra kollegaer, bortsett fra lederen som dikterte kravet. (Vikarens) hilsemåte kan derfor ikke anses å skade Oslo kommunes omdømme, eller image. Snarere tvert imot», skriver de videre.
De to nemndmedlemmene går langt i å si at opphenget i håndhilsing er usaklig fordi det ikke er til skade for noen når han lar være
«Det har i likestillingssammenheng vært et større problem med tilfeller hvor mannlige ledere har ignorert og oversett kvinnelige medarbeidere, enn at det hilses ulikt på personer av ulikt kjønn», skriver mindretallet.
Juristene som utgjorde flertallet i nemnda understreker at forskjellsbehandlingen i denne saken gikk ut på at den muslimske mannen ikke fikk noe nytt arbeidsforhold etter utløpet av vikariatet. Diskrimineringsnemnda kunne kommet til en annen konklusjon hvis han allerede hadde fått fast jobb ved skolen.
«En oppsigelse i et bestående arbeidsforhold ville, under gitte omstendigheter, kunne stilt seg annerledes. Vilkåret om håndhilsing på alle uansett kjønn for å få forlenget arbeidsforholdet, var etter flertallets syn et rimelig og forholdsmessig krav», heter det i vedtaket.
