Loading
«En mer rettferdig asylordning – fra asylsøknader ved grensen til varige løsninger i regionen og flere kvoteflyktninger».
Det var Arbeiderpartiets egen oppsummering da Masud Gharahkhani onsdag la fram innstillingen om asylpolitikk fra et enstemmig migrasjonsutvalg, der alle fløyer av partiet var representert.
Men la oss se nærmere på de viktigste delene av pakken (For ordens skyld: overskriftene er ikke Arbeiderpartiets, men vår forståelse av forslagene.)
Ap-politikerne vil sette et årlig tak for summen av både asylankomster, familiegjenforening og kvoteflyktninger (Færre asylsøkere = flere kvoteflyktninger innenfor denne totalen).
Gharahkhani sier til Filter Nyheter at tallet bør ligge fast så lenge som mulig, og at et utgangspunkt kan være en stortingsperiode, altså at den årlige totalen ikke justeres på fire år.
Men ingen i Ap vil per i dag snakke om hvilken størrelsesorden dette tallet kan ha.«Det ville vært useriøst», var talepunktet fra utvalget hver gang noen spurte på onsdag.
Tallet skal bli fastsatt i forhandlinger mellom staten og KS (tidl. Kommunenes Sentralforbund) etter å ha spurt kommunene om hvor mange de mener de kan bosette – og etter vurderinger om «hva som er velferdssamfunnets bærekraft» og den internasjonale situasjonen, ifølge utvalgslederen.
– Vi skal komme fram til det antallet som vi mener Norge skal klare årlig over tid. Færre asylsøkere ved grensen skal bety flere kvoteflyktninger, sier Gharakhani.
Han peker på Brochmann-utvalget, som i 2017 utredet konsekvensene av høy innvandring, når det kommer til hvordan regjeringen skal definere bæreevnen.
Forslaget om et forhåndsbestemt antall ankomster ligner forøvrig på hva , da formulert som et årlig tak på antall innvandrere fra ikke-vestlige land.
Utvalget lanserer det Ap kaller en «solidaritetspott» på minst fem milliarder kroner i året som skal «gi fattige land som tar imot mange flyktninger muligheten til å ivareta flyktningenes langsiktige behov».
Samtidig vil utvalget at Norge skal inngå flere nye avtaler om retur av asylsøkere til såkalte trygge tredjeland, tilsvarende avtalen mellom EU og Tyrkia (Som innebærer at Tyrkia tar tilbake migranter fra Hellas mot penger fra EU for å huse migrantene forsvarlig. EU-land tar imot personer med flyktningstatus fra Tyrkia når det er klart hvem som har beskyttelsesbehov).
Gharahkhani vil ikke peke på hvilke land som er mest aktuelle, men bekrefter at sonderingene er noe av det første som må skje for at kabalen skal gå opp.
– Det må man begynne med raskt. Norge kan gjøre dette alene, sammen med nordiske land eller i europeiske samarbeid, sier han.
Planen er at «solidaritetspotten», som skiller Norge fra andre land, og signalet om økningen av antallet kvoteflyktninger skal få Norge til å framstå som en humanitær stormakt i landene som er viktige i flyktningstrømmen, og at de nordiske landene blir med på prosessen.
– Kan dette bli sett på som at de rikeste landene kjøper seg ut av problemene?
– Vi har diskutert hvordan et høykostland som Norge kan stille opp med ressurser for å hjelpe flere på den beste måten. Det er ingen tvil om at med det vi foreslår om solidaritetspotten, så kan vi hjelpe betydelig flere, sier Gharahkhani.
– Hva er det som skiller dette fra Frps «hjelpe dem der de er»-politikk?
– For det første kuttet Fremskrittspartiet 70 milliarder i bistand før de kom inn i regjering, så de har jo ingen troverdighet. Og de har vel sagt at kvoteflyktninger er moralsk forkastelig. Vi mener kvoteflyktninger er den mest rettferdige måten å ta imot på, men vi sikrer jo faktisk også mer forutsigbarhet og styring på det sjøl, sier utvalgslederen.
Når det kommer til hjelpen i nærområdene, er det uklart i Ap-forslaget hvor mye av milliardene som bare vil være omdisponering av dagens bistandsbudsjett.
«Pengene skal dels komme fra deler av budsjettveksten som i normalår følger av énprosentsmålet, dels fra det man eventuelt får frigjort ved færre asylankomster og bistandsmidler brukt i Norge, og dels ved hjelp av en kritisk og kompetent gjennomgang av alle deler av dagens totale bistandsbudsjett», heter det i forslaget.
Utvalget går inn for et skarpt skille mellom såkalte konvensjonsflyktninger i asylordningen – som får varig oppholdstillatelse og familiegjenforening – og de andre menneskene Norge er forpliktet til å beskytte, som Ap kaller «de som flykter fra krig og konflikt, uten å være individuelt forfulgt» og som skal få færre rettigheter.
De sistnevnte skal i stedet for flyktningstatus få det som i forslaget kalles «subsidiær beskyttelse» (et begrep også EU bruker), med midlertidig opphold og ikke noen familiegjenforening før det har gått langt tid.
Å splitte flyktningbegrepet i et A- og B-lag var noe Ap stemte ned så sent som i 2016, da regjeringen foreslo det som del av en innstrammingspakke etter den akutte flyktningkrisen året før.
Motstandere av oppdelingen mener den fører til at gruppen som ikke vet hvor lenge de får bli i Norge, ikke har noe insentiv til å bli integrert.
– Hvis vi skal beskytte asylinstituttet, så må vi ha en presis tolkning av det, og da må det være den individuelt forfulgte flyktningen som gjelder. Hvis vi ikke gjør det, og det kommer en ny migrasjonskrise med titalls millioner mennesker som hadde hatt rett til opphold hvis de kommer til Europa, så vil det ikke være verken folkelig oppslutning eller politiske aksept for det, sa Gharahkhani på pressekonferansen onsdag.
I sommer for å være med på mottakssentre i Nord-Afrika hvis EU går inn for det.
Det er nå også beskjeden fra Ap-politikerne. Ordlyden i forslaget:
«At Norge, dersom det kommer i stand en avtale på nordisk eller europeisk nivå som åpner for å behandle asylsøknader i tredjeland utenfor EU, tilslutter seg denne hvis følgende kriterier ligger til grunn:
• Avtalen skal være i tråd med internasjonale konvensjoner og i overensstemmelse med våre menneskerettslige forpliktelser
• Rettssikkerheten til asylsøkerne skal ivaretas
• Avtalen skal bidra til å redusere omfanget av migranter som tar en livsfarlig reise over til Europa og frigjøre ressurser for økt humanitær bistand og kvoteflyktninger».
Det er langt fram til slike sentre eventuelt vil manifestere seg. Les vår artikkel fra juni:
Ap-politikerne vil skjerpe kravene til familieetablering, blant annet gjennom inntektskrav for den som allerede er i Norge, obligatoriske kurs for nyankomne ektefeller og skjerping av det såkalte tilknytningskravet. (At søknader om familieinnvandring kan avslås hvis parten i Norge ikke har permanent oppholdstillatelse her, og gjenforening er mulig i et såkalt trygt tredjeland som familien samlet sett har sterkere tilknytning til enn Norge).
Også dette forslaget er til forveksling likt et punkt i innstrammingspakken fra søsterpartiet i Danmark tidligere i år.
– Vi må se hva som skjer rundt oss, hvordan praksisen er i Danmark og Sverige, og sørge for å ha en politikk som ikke er avvikende fra det, sier Gharakhani til Filter Nyheter.
Et såkalt omsorgssenter dit man sender tilbake enslige mindreårige asylsøkere har, når det gjelder Afghanistan, vært tema helt siden den rødgrønne regjeringen undersøkte muligheten i 2009. I juni i år ble det kjent at regjeringen er i sluttforhandlinger med Afghanistan om en slik ordning, men det er ennå høyst uklart hva den vil innebære, og tiltaket er kritisert for å ta mindre hensyn til barnas beste enn til å få færre ankomster i Norge.
Ap har i dag samme argumentasjon som Frps justisminister Tor Mikkel Wara, som i sommer sa til NRK at «Det betyr at færre mindreårige sendes alene på en farefull ferd over lange avstander med menneskesmuglere».
«Det er et mål for Arbeiderpartiet at færre barn legger ut på en farefull ferd», heter det i forslagspakken der Ap-politikerne går inn for «trygge omsorgssentre i hjemlandet».
VG påpeker forøvrig at utvalget ikke foreslår å gjeninnføre det såkalte rimelighetskravet som regjeringen fjernet. Kravet hindret at enslige mindreårige kan bli sendt tilbake til internflukt i hjemlandet. Etter at Ap-ledelsen ble presset til å snu i saken om «» signaliserte Ap i Trondheim, Bergen og Oslo at dette ble en kamp i migrasjonsutvalget.
