Loading
Siden 2010 har Viktor Orbán brukt demokratiets egne spilleregler til å forvandle Ungarn til det minst demokratiske landet i EU. Her er historien om hvordan det skjedde.
Søndag går ungarerne til valgurnene i det som beskrives som det viktigste valget i landet på seksten år. Opposisjonspartiet Tisza, ledet av Péter Magyar, har en reell sjanse til å styrte Viktor Orbán – mannen som siden 2010 har brukt demokratiets egne spilleregler til å forvandle Ungarn til det minst demokratiske landet i EU. Her er historien om hvordan det skjedde.
I det ungarske parlamentsvalget i 2022 fikk «Alliansen av unge demokrater», bedre kjent som Fidesz, 53 prosent av stemmene. Likevel vant partiet 135 av 199 plasser, eller to tredjedeler av parlamentet. Den internasjonale valgobservatøren OSSE oppsummerte det slik: «Fritt, men ikke rettferdig.» Ikke fordi noen hadde stjåler stemmer, men fordi Fidesz-leder Viktor Orbán i tolv år hadde undergravd demokratiet gjennom grep som isolert sett kunne virke tekniske eller administrative, men som i sum utgjør det Princeton-professor Kim Lane Scheppele har kalt «autocratic legalism», en systematisk bruk av demokratiets egne verktøy for å undergrave det.
Ungarn er lærebokeksempelet. Fra 2010 vedtok Orbán en rekke reformer — av valgsystemet, domstolene, mediene og sivilsamfunnet — som hver for seg fremsto som tekniske justeringer, men som til sammen forvandlet landet fra et av Øst-Europas mest lovende demokratier til det minst demokratiske landet i EU.
I september 2006 ble et lydopptak lekket til ungarsk presse. På opptaket kunne man høre landets statsminister Ferenc Gyurcsány innrømme i et lukket partimøte at regjeringen hadde løyet – «morgen, middag og kveld» som han selv sa det – og ikke gjennomført et eneste av løftene den var valgt på. Sosialistene hadde styrt et land gjennom gjeldkrise og økonomisk stagnasjon, og mistilliten til den politiske eliten var dyp. Mange velgere hadde gode grunner til å ønske en ny kurs. Skandalen knuste den gjenværende tilliten til den sittende sentrum-venstrekoalisjonen.
Fire år senere vant Viktor Orbán og Fidesz med et sjeldent valgskred: 227 av 386 plasser i parlamentet. Det ga ham noe de færreste demokratisk valgte ledere noensinne oppnår: To tredjedels flertall, stort nok til å endre grunnloven på egen hånd. Valgseieren var utvilsomt reell og demokratisk. Det som fulgte, var ikke det.
Allerede høsten 2010 innskrenkte Orbán og Fidesz grunnlovsdomstolens mulighet til å overprøve budsjett- og skattelover. Deretter kom . Offisielt skulle den sikre «balansert dekning» og beskytte borgerne mot støtende innhold, men i praksis opprettet den et medieråd med fem medlemmer, alle utnevnt av Fidesz-flertallet i parlamentet. Rådet fikk myndighet til å ilegge medieaktører bøter på opptil 700 000 euro for «ubalansert rapportering» eller innhold det anså som støtende, og kunne i ytterste konsekvens trekke kringkastingstillatelsen til radio- og TV-stasjoner.
Finansieringen av alle offentlige medier ble samtidig samlet under ett organ kontrollert av rådet, noe som i praksis avviklet uavhengigheten til ungarsk fjernsyn og radio. På ett år falt Ungarn fra 17. til 40. plass på organisasjonen ' rangering over pressefrihet i verden.
Det mest vidtrekkende grepet kom i april 2011, da Fidesz uten støtte fra opposisjonen, som på dette tidspunktet var fragmentert og svekket etter skandaleårene. Den nye grunnloven innførte det som kalles «kardinallover»: bestemmelser som krever to tredjedels flertall for å endres. I praksis betydde det at Orbán kunne låse sin egen politikk for fremtiden og gjøre det nesten umulig for en etterfølger å reversere den.
Samtidig ble det vedtatt domstolsreformer som samlet enorm makt hos lederen for det nyopprettede nasjonale dommerkontoret (NOJ), valgt av parlamentet med to tredjedels flertall. Denne personen fikk fullmakt til å utnevne og avsette lederne for alle regionale domstoler og ankedomstoler i landet. Enda viktigere: lederen kunne erklære søknadsrunder om dommerembeter ugyldige, og starte dem på nytt inntil ønsket kandidat sto igjen, en mekanisme som i praksis satte objektive ansettelsesprosesser ut av spill. Den første som ble utnevnt til stillingen var Tünde Handó, kona til en av Fidesz' ledende europarlamentarikere og nær venn av statsministeren selv.
Europarådets ekspertkommisjon, Venezia-kommisjonen, og skrev i sin rapport at ingen annen medlemsstat i Europarådet hadde samlet så mye makt hos én enkelt person.
Et av de mest avgjørende grepene Fidesz gjorde etter 2010, var å endre selve valgordningen. I desember 2011 vedtok partiet et helt nytt system uten støtte fra opposisjonen. Parlamentet ble redusert fra 386 til 199 seter, og nye valgdistrikter ble tegnet slik at Fidesz-velgere kom i flertall, et grep vi kjenner fra USA som «gerrymandering».
Systemet ble konstruert for å forsterke ethvert flertall dramatisk. Av de 199 setene velges 106 i enkeltmannskretser etter «first-past-the-post»-prinsippet, der den som får flest stemmer vinner hele mandatet. Resten fordeles etter nasjonalt stemmetall, men med en mekanisme som gir vinneren ekstra uttelling også her. Fidesz har ved de siste valgene vunnet over 85 prosent av enkeltkretsene, og resultatet er at partiet kan sikre seg to tredjedels flertall i parlamentet med litt over halvparten av stemmene.
– Dette er et eksempel på det vi kan kalle strategisk institusjonsdesign. I stedet for å konkurrere innenfor eksisterende regler, endrer man reglene, sier Carl Henrik Knutsen, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, til Filter Nyheter.
Ved hvert av de tre påfølgende valgene vant Fidesz to tredjedels flertall i parlamentet med drøyt halvparten av stemmene. Det er for enkelt å forklare dette utelukkende med valgmanipulasjon. Fidesz leverte også resultater som velgerne merket i hverdagen: lav arbeidsledighet, sjenerøse familiestøtteordninger og pensjonsøkninger. Orbán bygget en fortelling om et Ungarn som forsvarte seg mot ukontrollert innvandring, press fra Brussel og det han kaller «kjønnsideologi», en fortelling som traff bredt, særlig utenfor de store byene.
– Selv i systemer som er skjevfordelt til fordel for sittende makt, er man avhengig av støtte i sentrale velgergrupper, sier Knutsen.
– Orbán har kombinert målrettede økonomiske goder med tydelig symbolpolitikk. Særlig har han vært effektiv i å mobilisere gjennom eksterne fiendebilder, enten det gjelder EU, innvandring eller minoritetsgrupper, sier han.
Korrupsjon og nepotisme er reelt og dokumentert, men mange velgere har prioritert økonomisk trygghet og nasjonal suverenitet høyere enn institusjonell uavhengighet. Ved valget i 2022 sendte OSSE hundrevis av observatører til Ungarn, flere enn noensinne tidligere. Konklusjonen var likevel den samme som ved de foregående valgene, men formulert enda skarpere: fritt, men ikke rettferdig.
Parallelt med valgreformene foregikk det en mer ulmende, men like systematisk nedbygging av institusjonene som skulle holde makten i sjakk. Uavhengige medier ble kjøpt opp av forretningsmenn med tette bånd til Fidesz og samlet i den store mediestiftelsen KESMA, som i dag dominerer det ungarske medielandskapet. Statlig reklame ble kanalisert til lojale medier og brukt som økonomisk pressmiddel mot de gjenværende uavhengige redaksjonene. Sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeidet med menneskerettigheter og antikorrupsjon ble rammet av lover mot utenlandsk finansiering, og journalister ble overvåket og utsatt for svertekampanjer.
Ungarn scorer i dag dårligst i EU på både og . Enkelte konservative analytikere hevder at disse indeksene vektlegger liberale verdier for tungt, og at rettsstaten fungerer bedre enn «hverdagsrettssaker» kan gi inntrykk av. Likevel endrer det lite ved hovedbildet: alle seriøse demokratimålinger, uavhengig av metodikk, peker i samme retning og har gjort det konsekvent siden 2010.
Orbán avviser kritikken som «innblanding» og fremstiller konflikten med EU og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som bevis på at Ungarn trues av krefter som vil frata landet dets suverenitet.
– Han har vært dyktig til å delegitimere slike aktører ved å fremstille dem som partiske eller som representanter for utenlandske interesser, sier Knutsen.
– Dette styrker hans egen fortelling og konsoliderer støtten blant egne velgere. Det er også noe av forklaringen på hvorfor han fortsatt sitter med makten, ikke bare fordi systemet er rigget, men fordi han har vært en dyktig politisk historieforteller, sier han.
Ungarn er ikke et diktatur. Knutsen kaller landet et «hybridregime der enkelte demokratiske elementer fortsatt fungerer, om enn under press».
Det finnes fortsatt et sivilsamfunn og en politisk opposisjon. Og førstkommende søndag skal ungarerne stemme i det som beskrives som det mest åpne valget siden Orbán tok makten.
Opposisjonspartiet Tisza, ledet av Péter Magyar, har gjort det ingen andre har klart på seksten år: samlet en bred og levedyktig utfordring mot Fidesz på en plattform tuftet på antikorrupsjon og tilnærming til EU. Generasjonskløften er markant: Tisza har massiv støtte blant unge velgere, mens Fidesz beholder et solid grep om eldre og rurale velgere. Meningsmålinger viser at Tisza leder blant velgere som allerede har bestemt seg, men usikkerheten er stor. Distriktsfordelingen favoriserer fortsatt Fidesz strukturelt, og Fidesz-velgere mobiliserer historisk sterkere på valgdagen enn målingene tilsier.
I tillegg driver Russland en storstilt påvirkningsoperasjon for å hjelpe Orbán til seier. Og russerne er ikke alene. Mandag landet USAs visepresident JD Vance i Budapest, holdt tale på et Orbán-valgmøte og erklærte at han ville «hjelpe statsministeren så mye som mulig». Trump ringte inn til arrangementet og kalte Orbán «et fantastisk menneske».
Dette er sjelden kost i internasjonal politikk: to stormakter, som vanligvis befinner seg på hver sin side av enhver konfliktlinje, arbeider denne valguka for samme kandidat.
– Jo lenger han forblir ved makten, desto mer kan han tilpasse systemet til egen fordel. Dersom han vinner igjen, vil det trolig gi rom for ytterligere institusjonelle endringer som gjør det enda vanskeligere å skifte makt i fremtiden, sier Knutsen.
Valget avholdes i et system rigget til Orbáns fordel. Men det er ikke umulig å vinne. Og dersom det skjer, vil det vise at demokratiet – selv et kraftig svekket et – har motstandskraft.
